Digital sårbarhet handler om den risikoen som oppstår når samfunnet blir mer digitalisert. Begrepet brukes av flere offentlige instanser og er etablert i offentlig forvaltning.
Begrepet digital sårbarhet brukes gjerne på to ulike måter. Det brukes om tekniske svakheter i digitale systemer, og det brukes om mennesker som av ulike årsaker synes det er vanskelig å bruke de digitale tjenestene. I praksis handler digital sårbarhet om både teknologi og om mennesker, og om hvordan disse påvirker hverandre.
Når uttrykket brukes om svakheter i digitale system, handler det om tekniske sårbarheter i IKT-system og i digitale løsninger. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) viser til at mange norske virksomheter har de samme sårbarhetene, og har utarbeidet en rapport som skriver om ti typiske sårbarheter som går igjen i norske IKT-system. Et av disse er svake og ofte brukte passord som er lette å gjette. NSM peker på at det finnes enkle sikkerhetstiltak som kan lukke disse sårbarhetene og anbefaler at det prioriteres.
Når uttrykket brukes i forbindelse med digitale offentlige tjenester, handler digital sårbarhet om personer som av ulike grunner synes det er vanskelig å bruke de digitale tjenestene. Årsakene kan være ulike, og kan være alt fra språkproblem, helseutfordringer, eller at de mangler utsyr som for eksempel BankID.
SSB viser at risikoen for digital sårbarhet øker blant personer med lav utdanning, lav inntekt, høy alder eller en ustabil livssituasjon. Mange vil også oppleve at sårbarheten varierer over tid. En person som i utgangspunktet mestrer digitale løsninger kan oppleve å bli mer sårbar dersom man blir syk eller når systemene man er vant til å bruke endrer seg og blir vanskeligere å forstå. Pensjonistforbundet viser til at 750.000 mennesker har problemer med å bruke digitale helsetjenester. De møter på ulike barrierer, og manglende universell utforming gjør det vanskelig å bruke tjenestene for veldig mange.
NIM har gjennom en spørreundersøkelse vist at digital sårbarhet kan få direkte konsekvenser for rettssikkerheten. De skriver at personer som ikke klarer å bruke de digitale løsningene vil kunne få problemer dersom det ikke fins alternativer. Forskning knyttet til Nav viser at digital sårbarhet kan føre til misforståelser, vansker med å få sendt søknader og at brukere i verste fall mister kontakt med tjenestene. Dette gjelder særlig for mennesker som står i krevende livssituasjoner eller har helseutfordringer. I et sektortilsyn av digitale helsetjenester i 2026 fant Tilsynet for universell utforming av IKT (uutilsynet), at ikke alle har like muligheter til å finne fram, forstå og bruke digitale helsetjenester.
Myndighetene fremholder risikoen for digital sårbarhet reduseres gjennom universell utforming av tjenester og brukervennlighet. Fra 1. februar 2023 var det et krav om at offentlig sektor skal følge nye krav om universell utforming av IKT-løsninger.
Referanser
Kategori:Menneske-maskin-interaksjon Kategori:Digital kompetanse