Justinian I (latin: Flavius Petrus Sabbatius Justinianus; gresk: Φλάβιος Πέτρος Σαββάτιος Ἰουστινιανός) (født 483, død 13. eller 14. november 565), vanligvis kjent som Justinian I den store, var østromersk (bysantinsk) keiser fra 527 til 565. I løpet av sitt styre søkte Justinian å gjenskape imperiets storhet og gjenerobre den tapte vestlige delen av det klassiske Romerriket.

Han var en av de mest betydningsfulle personer i senantikken og den siste keiser som snakket latin som førstespråk.Wickham, Chris (2009): The Inheritance of Rome, Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0: ss. 90 Justinians styre representerte en egen epoke i østromersk historie. Innflytelsen til hans administrasjon strakte seg langt utover grensene for hans rike, og kom også til å prege ettertiden. Hans styre er preget av høye ambisjoner, men han greide bare delvis å gjennomføre restauratio imperii; «restaureringen av imperiet».Haldon, J. F. (2003): Byzantium in the seventh century, Cambridge, ss. 17–19. På grunn av sin politikk med gjenreisingen av riket har Justinian tidvis blitt karakterisert som «den siste romer» i moderne historiografi, eksempelvis av Baker, G.P. (1938): Justinian, New York Men han lyktes med å gjenerobre deler av Vestromerriket, inkludert Den italienske halvøy. Av betydning for hans ettermæle og arv var nyskrivningen av romersk lov, Corpus Juris Civilis, som fortsatt er grunnleggende sivilrett (og som ofte refereres til som «romerretten») i mange stater i dagens samfunn. Hans regime er også preget av en oppblomstring av bysantinsk kultur, og hans byggeprogram frambrakte slike arkitektoniske mesterverker som Hagia Sofia, som var sentrum for østlige ortodoks kristendom i mange århundrer.

Et voldsom og ødeleggende utbrudd av byllepest (se Den justinianske pesten), en senantikk «svartedauden» som også rammet Norge, tidlig på 540-tallet, avsluttet en tidsalder som ellers var praktfull og glitrende. Riket gikk deretter inn i en nedgangsperiode som ikke opphørte før på 800-tallet.

Samtidshistorikeren Prokopios står som hovedkilden for omtalen av Justinians tid og styre. Den gammelsyriske krønike av Johannes av Efesos, (krøniken eksisterer ikke lenger), ble brukt som kilde for senere krøniker, og har bidratt med mange tilleggsdetaljer av høy verdi. Begge historikerne ble mot slutten meget bitre mot Justinian og hans keiserinne Teodora I.Mens Prokopios glorifiserte Justinians prestasjoner i sin panegyriske tekst og i Kriger, skrev han også en fiendtlig redegjørelse, Anekdota (den såkalte Hemmelige historie) hvor Justinian er beskrevet som ondskapsfull, korrupt og inkompetent hersker. Andre kilder er skildringene til Agathias Scholastikos, Menander Protektor, Johannes Malalas, Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale), krønikene til Marcellinus Comes og Victor fra Tunnuna.

Justinian er betraktet som en helgen blant østlig-ortodokse kristne, og er også feiret av en del lutherske kirker.I den øst-ortodokse kirke er Justinian feiret den 14. november i henhold til den julianske kalender som for tiden tilsvarer 27. november i den gregorianske kalender. Han er feiret den 14. november i Helgenkalenderen til lutheranske Missourisynoden i USA, og den lutheranske kirke i Canada.

Liv og virke thumb|right|Oldtidsbyen Tauresium, fødestedet til Justinian I, ligger i dagens Nord-Makedonia. Justinian ble født i Tauresium i den romerske provinsen Dardania (Moesia superior) (det nøyaktige stedet er omdiskutert, mulige steder er blant annet Justiniana Prima i nærheten av den moderne byen Lebane i det sørlige Serbia og Taor i nærheten av Skopje i Nord-Makedonia), i år 483.Meier, M. (1994): Justinian, 29: «481 eller 482»; Moorhead, s. 17: «omtrent 482»; Maas (2005), s. 5: «rundt 483». Hans latinsktalende familie var bønder med romersk opprinnelse fra områdene Thrakia eller Illyria.Justinian referert til latin som sitt morsmål i flere av sine lover. Se Moorhead (1994), s. 18.The Cambridge Companion to the Age of Justinian av Michael MaasJustinian and Theodora av Robert Browning, Gorgias Press LLC, 2003, ISBN 1-59333-053-7, s. 23.]

Familienavnet Iustinianus som han tok senere er en indikasjon på at han ble adoptert av sin onkel Justinus.Den eneste kilden til Justinians fulle navn, Flavius Petrus Sabbatius Iustinianus (tidvis skrevet Flavius Anicius Justinianus), er konsulær diptykoner fra året 521 som bærer hans navn. I løpet av sitt styre grunnla han byen Justiniana Prima ikke langt fra sitt fødested, i dag i sørøstlige Serbia.The Serbs by Sima M. ĆirkovićThe Dictionary of Art ved Jane TurnerByzantine Constantinople: Monuments, Topography and Everyday Life ved Nevra Necipoğlu Hans mor var Vigilantia, søster av Justinus.

Justinus, som var i keisergarden, excubitores, adopterte Justinian før han ble keiser,Browning, Robert (1986): «Justinian I» i Dictionary of the Middle Ages, bind VII., brakte ham med seg til Konstantinopel, og sørget for guttens utdannelse. Justinian fikk en god utdannelse i rettsvitenskap, teologi og romersk historie. Justinian tjenestegjorde en tid med excubitores, men detaljer om hans tidligste karriere er ukjente. Kronikøren Johannes Malalas, som skrev i tiden til Justinians styre, har fortalt om hans framtoning at han var kort av vekst, lys i huden, hadde krøllet hår, og rundt og tiltalende ansikt. En annen samtidig kronikør, Prokopios, sammenlignet derimot Justinians framtoning med den tyranniske keiser Domitian, men dette er antagelig bare en nedsettende baktalelse.Cambridge Ancient History, s. 65

thumb|left|300px|Tremissis av keiser Justinian. Da keiser Anastasius døde i 518, ble Justinus proklamert som ny keiser, med betydelig hjelp fra Justinian. I løpet av Justinus' styre (518–527) ble Justinian keiserens nærmeste fortrolige. Justinian viste store ambisjoner, og det er antatt at han fungerte som reell regent lenge før Justinus gjorde ham til medkeiser den 1. april 527, skjønt det er ingen bevis som understøttet dette.Moorhead (1994), ss. 21–22, med en referanse til Procopios, Hemmelige historie 8.3. Etter hvert som Justinus ble senil mot slutten av sin tid ble Justinian etter hvert den reelle herskeren. Justinian ble utpekt som konsul i 521, og senere kommandant av østhæren.Denne posisjonen synes å ha vært i kun navnet, for ingenting tyder på at hadde noen form for militær erfaring. Se Lee, A.D. (2005): «The Empire at War», i: Maas, Michael (red.): The Cambridge Companion to the Age of Justinian (Cambridge), ss. 113–133 (ss. 113–114). Ved Justinus Is død den 1. august 527, ble Justinian enehersker.

right|thumb|Barberinielfenbein, som er antatt å være et portrett av enten Justinian eller Anastasius I. Som hersker viste Justinian stor energi. Han var kjent som «keiseren som aldri sov» på grunn av sine arbeidsvaner. Uansett synes han å ha vært medgjørlig og lett å være sammen med.Se Procopios: Hemmelige historie, kapittel 13. Justinians familie hadde bondebakgrunn, og derfor hadde han ingen maktbase i den tradisjonelle adelen i Konstantinopel. Isteden omga han seg med menn og kvinner med særskilte evner og talenter som han valgte ut, ikke på bakgrunn av deres familiebakgrunn, men etter hva de hadde oppnådd. En gang rundt 525 giftet han seg i Konstantinopel med Teodora I, en kvinne som av profesjon var kurtisane og tyve år yngre enn ham selv. Justinian ville tidligere ikke ha vært i stand til å gifte seg med henne på grunn av hennes klassebakgrunn, men hans onkel Justinus hadde vedtatt en lov som tillot ekteskap mellom ulike sosiale klasser.Meier, M.: Justinian, s. 57. Teodora kom til å få stor innflytelse på politikken i riket, og senere keisere kom til å følge Justinians praksis med å gifte seg utenfor den aristokratiske klassen. Ekteskapet var en sosietetsskandale, men Teodora viste seg å være meget intelligent, «gatesmart», god til å bedømme en persons karakter, og Justinians fremste støtte. Andre talentfulle enkeltpersoner var blant annet Tribonianus, hans juridiske rådgiver, Petros Patrikios, diplomat og langvarig overhode av palassbyråkratiet, Johannes fra Kappadokia, hans finansielle rådgiver, og Petrus Barsumes, som håndterte innsamlingen av skatt mer effektivt enn noen annen tidligere, og således finansierte Justinians kriger; og til sist hans ekstremt dyktige militære general Belisarius.

Justinians styre var gjennomgående populært hos alle; men tidlig i hans regime holdt han nesten på å bli styrtet fra tronen under Nikaopprøret, og en konspirasjon mot keiserens liv av misfornøyde forretningsmenn ble avdekket så sent som i 562.Se De Imperatoribus Romanis: Justinian .

Justinian ble smittet av pesten tidlig på 540-tallet, men han overlevde. Teodora døde i 548, kanskje av kreft,Browning, Robert (1987): Justinian and Theodora, ss. 129; James Allan Evans (2002): The Empress Theodora: Partner of Justinian, ss. 104 i en relativ ung alder; Justinian overlevde henne med bortimot tyve år. Han hadde stor interesse i teologiske spørsmål, deltok aktivt i debatter om kristne doktriner,Teologiske avhandlinger som er blitt skrevet om Justinian kan bli sett i Mignes Patrologia Graeca, bind 86. og ble en mer hengiven kristen under de siste år av sitt liv. Da han døde, om natten mellom 13. og 14. november i året 565, hadde han ingen barn. Han ble etterfulgt av Justinus II, som var sønn av hans søster Vigilantia, og var gift med Sofia, niesen til keiserinne Teodora. Justinians legeme ble gravlagt i et mausoleum i Den hellige apostelkirken i Konstantinopel.

Lovgivende aktiviteter

Justinian oppnådde evig berømmelse gjennom sine lovgivende aktiviteter, særlig ved å fullføre en revisjon av hele den romerske lov, romerretten,Scott, S. P.: The Civil Law noe som ikke tidligere var blitt gjort. Hele lovgivningen til Justinian er i dag kjent som Corpus juris civilis. Den består av Codex Justinianus, Digesta eller Pandectæ, Institutiones, og Novellæ.

Tidlig i hans regime utpekte Justinian quæstor Tribonianus til å lede denne oppgaven. Det første utkastet av Codex Justinianus, en kodifisering (ordning av rettsregler i en lovbok) av keiserlige lovgivninger fra 100-tallet og framover, ble utgitt den 7. april 529. Den endelige versjon kom i 534. Den ble fulgt opp med en Digesta (eller Pandectæ), en samling av eldre juridiske tekster, i 533, og med Institutiones, en tekstbok som forklarte prinsippene i loven. Novellæ, en samling av nye lover utstedt i løpet av Justinians regime, supplerte Corpus. I motsetning til resten av corpus (den samlete mengde), var Novellæ skrevet på gresk, fellesspråket for Østromerriket.

Hele lovgivning utgjør grunnlaget for den latinske rettsvitenskap (inkludert den kirkelig kanonisk rett) og for historikere gir den et verdifullt innsyn i mange av de interesser og aktiviteter som gjorde seg gjeldende i den siste perioden i romerske riket. Som en samling består den av mange kilder hvor leges (lover) og andre regler ble uttrykt eller utgitt: opprinnelige lover, senatorenes rådgivning (senatusconsulta), keiserlige påbud og forordninger, rettspraksis, og advokaters meninger og tolkninger (responsa prudentum).

Tribonianus' Codex (lovbok) sikret at romerretten ble bevart. Den utgjorde grunnlaget for senere bysantinsk lov, som uttrykt i Basilika av Basileios I og av Leo VI den vise. Den eneste vestlige provins hvor Justinians lov ble introdusert var Italia (etter gjennomføring av den såkalt Pragmatiske sanksjonen av 554),Kunkel, W. (overs. av J.M. Kelly, 1966): An introduction to Roman legal and constitutional history. Oxford, Clarendon Press, ss. 168 og derfra ble den spredt videre til Vest-Europa på 1100-tallet og ble grunnlaget for det meste av europeisk lovverk. Den spredtes senere også videre til Øst-Europa, hvor den ble videreført i slaviske versjoner, og den kom også til Russland.Russia and the Roman law

Nikaopprøret

thumb|right|Stedet for hippodromen i dagens Istanbul