Thorbjørn Egner (1912–1990) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør.
Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland.
Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978).
Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand Dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 åpnet anlegget Hakkebakkeskogen.
Biografi Inn i livet; 1912–30 thumb|Normannsgata på Kampen. Thorbjørn ble født i nr. 14; da han var seks år gammel flyttet familien til nr. 5.normannsgata5.no Om sameiet Normannsgata 5 thumb|Den unge Egner, foto fra ca. 1935–40 thumb| Portrett av Thorbjørn Egner i sitt bibliotek, sommeren 1947. Egner ble født som det siste av tre søsken i en kjøpmannsfamilie på Kampen i Oslo; han var 12 og 14 år yngre enn søsknene.Han fikk opprinnelig navnet Torbjørn Magnus, men endret det selv siden til Thorbjørn. Heger 2012, s. 15 Faren Magnus Egner drev kolonialforretning, og hadde sin slektsbakgrunn fra en gårdbruker- og landhandelfamilie i Sørum på Romerike. Moren Anna var fra Frogn. I arbeiderbydelen Kampen var Egners kjøpmannsfamilie forholdsvis velstående.Heger 2012, s. 20 Familien var også musikalsk: faren og broren spilte fiolin, Thorbjørn og søsteren spilte piano, og alle sang. Han tok også med seg musikken ut til vennene i gata, og startet bakgårdsorkester med fløyte, trommer, horn og seg selv på banjo. Som kjøpmannssønn var det naturlig at han arbeidet som visergutt i barndommen.
Da Thorbjørn var barn, hadde onkelen Olaf overtatt den ene av Egner-gårdene og dens landhandel. Somrene tilbragte han ofte hos farens søster Louise og hennes familie på gården Vølner i Sørum. Erfaringene fra oppveksten som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på forfatterskapet. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp», og biograf Anders Heger har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»:Heger 2012, s. 239–240 lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra Gismerøya sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av Sørlandet i den femte av lesebøkene.
Inn i arbeidslivet; 1930–40 15 år gammel fikk han i august 1928 kontorjobb som hjelpegutt i firmaet «A. Nilson & Co, Coal Agents». Samtidig begynte han på kveldsundervisning på Oslo kommunale handelsskole som ledet fram til handelsbrev høsten 1930. På handelsskolen møtte han den jevngamle Annie Eliasen, som han giftet seg med i 1937. I 1930 byttet han jobb, til «A/S Standard-Ost», hvor han fikk utfolde en viss kreativ interesse som reklametegner. Han var også elev ved «Oslo Børs reklameskole» i en periode.Heger 2012, s. 73
I disse årene var han engasjert i ulike typer kulturarbeid. Han sendte inn melodien «Aftenvind» til «Aftenpostens Slagerkonkurranse 1930», uten å bli premiert. Han underviste i drama og teaterkunnskap på «Studentersamfundets Fri Undervisnings Teatersirkel» ca. 1930–33, og satte opp sommerrevyen «BIFF-revyen» på Nesodden i 1933«BIFF» står for Blylagets Idrets Forening; den siste F-en har ingen åpenbar forklaring. Heger 2012, s. 69. Det samme året gjorde han en fjelltur i Jotunheimen som året etter resulterte i artikkelen «For første gang i Jotunheimen» i Den norske turistforenings årbok 1934. I 1934 fikk han også solgt en sketsj fra BIFF-revyen til Chat Noir.
Han sluttet hos «A/S Standard-Ost» våren 1934, samtidig som han 1933–35 var elev i tegneklassen ved Statens kunst- og håndverkskole, med Eivind Nielsen og Per Krohg som lærere. Fra 1934 var han ansatt i landets største reklamebyrå Høydahl Ohme, hvor Sigurd Winsnes og Ivar Mauritz-Hansen var direktører. Egner tok høsten 1935 videre utdanning i reklametegning ved i Berlin, oppkalt etter dens lærer . Egner arbeidet siden noen år i Høydahl Ohmes underbruk «A/S Dek.Rek.», som arbeidet med store reklameinstallasjoner: varemesser og butikkdekorasjoner. Et av oppdragene i denne stillingen var et veggrelieff i finér med historiske tablåer til Sarpsborgs bys 100-årsjubileum.
Han sluttet i reklamebransjen i 1940, for siden å livnære seg som forfatter og kunstner. Da var familiens eldste barn Bjørn halvannet år gammel, og nummer to var på vei. Det unge ekteparet Egner hadde i 1937/1938 bosatt seg i Hammerstads gate på Majorstuen, nær Kringkastingshuset. thumb|Hammerstads gate, hvor Egner bodde fra 1937 til de på hans 40-årsdag i 1952 flyttet til den nye kunstnerkolonien på Ekely.Familien Egner bodde i nr 21, innerst til høyre på bildet. thumb|Kleppe i Vågå, en tegning fra boken Gamle hus i Vågå, 1943. thumb|Egners skisse av gatemiljø i Fez fra studiereisen dit i 1949. Reisen ga inspirasjon til miljøene i Kardemomme by.
Inn i barnelitteraturen; 1938–1955 Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet Illustrert Familieblad. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, Sigurd Winsnes. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med Barneboka 1940. Året etter var begge oppført som forfattere av Den nye barneboka og i 1942 var Egner alene forfatter for Småfolk. Barneboka nr. 3. Egners forfatterskap i krigsårene var preget av «småbøker om Truls og Kari fra Illustrert, malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker»Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8, herunder noen tellebøkernb.no/egner Tellebøkene.
Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.Heger 2012, s. 137-9Asbjørn Lind. «Egners motstandsnisser». A-magasinet, 7. desember 2012
På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte Visens venner i 1944, var styremedlem og styreleder i Tegnerforbundet og redigerte Unge Kunstneres Samfunds julehefte Juleglede i årene 1948–53. I november–desember 1945 oppholdt han seg i København for å lære litografi hos Christian Sørensen, der ble han kjent med kunstnere som Robert Jacobsen, Richard Mortensen, Rudolf Broby-Johansen og Asger Jorn. Han deltok også på Høstutstillingen noen år, og ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, det danske Statens Museum for Kunst og det svenske Nasjonalmuséet.Heger 2012, s. 198
Fra 1946 leverte Egner bidrag til NRKs radioprogram Barnetimen, hvor Lauritz Johnson var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio.Heger 2012, s. 214–220 Klubben fikk raskt medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver.
Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen Stormen (1946)nb.no/egner Ungdomsromanen «Stormen», som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter Alexander Kiellands Gift.»,Heger 2012; s. 184–189 med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen Olav StorsteinOlav Storstein i Norsk biografisk leksikon la frem i boken Fremtiden sitter på skolebenken samme år, og Storsteins tidligere Barn 1932 (1932). Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit.
Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til Fez i Marokko, en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i en artikkel i UKS' julehefte Juleglede 1949, og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.Heger 2012; s 228–234Heger 2012, s. 490: «Det har i mange år vært en etablert 'sannhet' at Egner har brukt Essaouira ved Marokkos vestkyst som et forelegg for Kardemomme by. […] Problemet er bare at Egner ikke hadde vært i Essaouria før han skrev Folk og røvere i Kardemomme by, han besøkte byen først på sin annen tur til Marokko i 1964, ni år etter første utgave av boken. Et nærstudium av hans skisser fra 1949 levner imidlertid liten tvil om at i den grad han har hatt arabisk arkitektur og landsbyliv som forelegg for Kardemomme, er inspirasjonen hentet fra medinaen i Fez.»
De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene.Karin Beate Vold.
Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990