thumb|I antikkens olympiske leker var løpsøvelser den eneste idrettsgrenen thumb|Andrej Šporn kjører utfor i 2010 thumb|Tenning av Den olympiske ild under De 21. olympiske vinterleker i 2010 De olympiske leker er en multisportkonkurranse som arrangeres hvert fjerde år. Opprinnelig ble de holdt i det gamle Hellas, men ble blåst til liv igjen av franskmannen baron Pierre de Coubertin på slutten av det 19. århundre. Tidligere ble vinter- og sommerlekene avholdt samme år, men siden 1994 har det gått to år mellom hver gang det ble arrangert olympiske leker, da henholdsvis som vinter- og sommerleker. Olympiske sommerleker har blitt arrangert siden den første moderne olympiaden i Athen i 1896, med unntak av tre avlyste leker på grunn av verdenskrigene. To olympiske vinterleker har blitt avlyst på grunn av krig siden de første gang ble arrangert i 1924 i Chamonix.
Utviklingen av den olympiske bevegelse har resultert i flere endringer i de olympiske leker (OL). Noen av disse justeringene er opprettelsen av vinterlekene for vintersport, paralympiske leker for utøvere med en funksjonshemming, og et ungdoms-OL for idrettsutøvere i tenårene. IOK har måttet tilpasse seg varierende økonomiske, politiske og teknologiske realiteter i det 20. århundre. Derfor har lekene i stor grad beveget seg bort fra å være en konkurranse kun for amatører, som var Coubertin store visjon, til å tillate profesjonelle idrettsutøvere. Den økende betydningen av massemedia reiste spørsmålet om sponsing og kommersialisering av lekene.
Den olympiske bevegelse består av internasjonale idrettsforbund (IFS), nasjonale olympiske komiteer (NOK) og organisasjonskomiteer for hvert enkelt OL. Som besluttende organ er Den internasjonale olympiske komité (IOK) ansvarlig for valg av vertsby for hvert OL. Vertsbyen er ansvarlig for organisering og finansiering av lekene i samsvar med det olympiske charter. Det olympiske programmet, altså hvilke idretter det skal konkurreres i under lekene, blir også bestemt av IOK. Feiringen av lekene omfatter mange ritualer og symboler, som for eksempel det olympiske flagget og den olympiske ild, samt åpnings- og avslutningsseremoniene. Over utøvere konkurrerer i sommer- og vinter-OL i 33 ulike idretter og nesten 400 øvelser. Vinnerne av første-, andre- og tredjeplass i hver øvelse får medaljer i valørene gull, sølv og bronse, og vinneren blir tildelt tittelen «olympisk mester».
Arrangementet har vokst til å omfatte nesten alle verdens nasjoner. I tillegg har en del territorier egne nasjonale komiteer, så det er flere deltagernasjoner enn medlemsland i FN. En slik vekst har skapt mange utfordringer, blant annet boikott, doping, bestikkelser og terrorisme. Mediaeksponeringen gir ukjente utøvere mulighet til å oppnå nasjonal, og noen ganger internasjonal berømmelse. Lekene utgjør også en stor mulighet for vertsbyen og -landet til å vise seg for verden. En vanlig begrunnelse for å søke arrangementet er at det er positivt for folkehelsen, men forskning viser at det å arrangere olympiske leker ikke har noen varig effekt på folkehelsen. I de siste 50 år (2012) har alle budsjetter for olympiske leker blitt massivt overskredet for vertsbyene, gjennomsnittlig overskridelse i perioden har vært 179 %.
Tidlig historie Oldtidens idrettsleker ble holdt i Olympia, i landskapet Elis ved Alfeioselven på nordvestkysten av Peloponnes i Hellas.
En liste over olympiske seierherrer går tilbake til 776 f.Kr., men mye tyder på at lekene er enda eldre. De olympiske lekene var opprinnelig en religiøs fest til ære for de greske gudene, spesielt Zevs. Første dag av lekene var det derfor en stor fest til ære for Zevs og kona hans Hera. Man tente ild på et alter, og deltakerne ofret til gudene. I starten var det kun frie greske borgere (menn) som kunne delta, men senere ble det åpnet for at også grekere som bodde i koloniene kunne delta, samt romere. Utøverne stilte nakne. Homer beskriver premiene som blant annet bronsegjenstander, rustninger, hester, kveg og kvinner. Kvinner i antikkens olympiske lekerGifte kvinner fikk hverken delta i konkurransene eller være tilskuere ved de antikke olympiske lekene. Det finnes riktignok historier som forteller om kvinner som har kledd seg ut som menn for å kunne se konkurransene. For eksempel sies det at en av deltagernes mor en gang snek seg inn utkledd som mann, men da hennes sønn vant brytekonkurransen kunne hun ikke holde tilbake følelsene. Hun ble avslørt og senere dømt til døden, men ble benådet ettersom hun var mor til en olympisk mester. 130px|frameless|right|OL-ilden tennesUgifte kvinner kunne delta som utøvere: Cynisca fra Sparta ble den første navngitte kvinnelige vinneren i de olympiske leker da hun vant i hestekappløp i år 396 f.kr. og 392 f.kr, og hun ble etterfulgt av flere kvinner. Lekene ble arrangert hvert fjerde år, og regelmessigheten førte til at man på 200-tallet f.Kr. begynte å betegne intervallene mellom lekene som «olympiader». I starten konkurrerte man i kappløp, over én stadionlengde, som var 192 meter. Senere ble distansen også utvidet til to lengder, med vending midtveis, og etter hvert opptil 24 lengder («stadioner»). Deres femkamp bestod av sprintløp (en lengde), diskos, spydkast, lengdehopp og bryting. Den tids bryting ble avgjort på fallseier, men man hadde også en variant som het pankration, der alt var lov unntatt å bite, knekke fingrene til motstanderen eller å dra ut øynene. I likhet med boksing fortsatte man til en av utøverne ikke kunne fortsette. Det var mange som ble hardt skadd, og noen døde også av skadene. Lengdehopp ble utført med spesielt formede steiner som lodd i hendene, fra stillestående. Spydet ble kastet med en slynge, ikke slik som i dag. thumb|left|Stadion i Olympia Andre øvelser i antikkens olympiske leker var boksing, langdistanseløp (4800 m), ridning, og kappkjøring med hest og vogn. Det ble også konkurrert i roping, musikk og løping med fullt krigsutstyr.
I de antikke lekene var det slett ikke viktigst å delta. Det eneste som talte var seier. Dersom du ikke vant, tapte du, og de som tapte ble utsatt for spott og spe. Tjuvstarter og ulovligheter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Fra det fjerde århundre f.Kr. ble juksemakere også bøtelagt, og pengene ble brukt til å reise statuer av Zevs.
Den femte og siste dagen av lekene var det premieutdeling og avslutningsfest.
Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. etterhvert som kristendommen vant grunn i Romerriket. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius (kom til makten i år 381) på grunn av deres hedenske karakter. Grekerne protesterte på forbudet, men måtte gi seg.
De moderne olympiske leker Forløpere thumb|upright|Baron Pierre de Coubertin Initiativet til gjenopptagelsen av de olympiske leker stammer fra midten av det 19. århundre, men flere steder var det allerede flere hundre år tidligere blitt avholdt forskjellige sportskonkurranser som hadde varianter av «olympisk» knyttet til seg. Den engelske advokaten og forfatteren Robert Dover tok initiativ til Cotswold Olimpick Games, som har blitt avholdt årlig i Cotswolds siden et sted mellom 1604 og 1612; det sistnevnte året regnes som den offisielle starten.
Den nasjonale L'Olympiade de la République ble arrangert årlig i Frankrike fra 1796 til 1798 og omfattet en rekke konkurranser som var kjent fra antikkens leker. Interessen for de olympiske leker vokste også som følge av tyske arkeologers utgravninger av Olympia på midten av det 19. århundre. I Hellas hadde man etter løsrivelsen fra Det osmanske rike i 1829 behov for å styrke sin nasjonalfølelse, og den antikke olympiske tradisjon var et velegnet middel til dette. De første «moderne» internasjonale olympiske leker ble dermed avholdt i Athen i 1859, hvor der ut over grekere også deltok idrettsutøvere fra Det osmanske rike. Disse regionale lekene ble gjentatt i 1870 og 1875.
I 1870-årene funderte den franske baron Pierre de Coubertin over årsaken til det franske nederlaget i den fransk-prøyssiske krig (1870–71), og han kom frem til at det skyldtes de franske soldatenes dårlige fysiske form og manglende idrettslige oppdragelse. Han overvar i 1890 engelske olympiske leker i Much Wenlock, som hadde blitt avholdt siden 1866 som en nasjonal begivenhet. Dette overbeviste ham om at det måtte være mulig å etablere olympiske leker på et overnasjonalt nivå, selv om tidligere forsøk på dette var strandet på grunn av motstand fra forskjellige lokale parter.
Han fikk opprettet Den internasjonale olympiske komité på den første olympiske kongress, som ble avholdt på Sorbonne-universitet i Paris 16.–23. juni 1894. På kongressens siste dag ble det besluttet at de første egentlige internasjonale olympiske leker skulle avholdes i Athen i 1896. IOK skulle være eneansvarlig for organiseringen av lekene og valgte den greske forfatteren Demetrius Vikelas som sin første president.
Premieren på de moderne olympiske leker thumb|Avslutningsseremonien ved de første moderne olympiske leker i 1896
De første moderne olympiske leker fant sted 6.–14. april 1896 i Athen med utgangspunkt i Panathinaiko stadion, som hadde røtter tilbake til oldtiden. Der deltok 241 idrettsutøvere fra 14 nasjoner,Antallet utøvere og nasjoner er litt usikkert, idet det knapt nok var nasjonal støtte fra alle nasjoner. Antallet nasjoner oppgis således i forskjellige kilder som alt mellom 10 og 15, men 14 er IOKs antall. hvorav omkring 190 var fra Hellas. Det internasjonale bidraget var derfor relativt begrenset, men Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde hver 10–20 deltagere. Norge deltok ikke i de første lekene, men stilte med sju deltagere i Sommer-OL 1900 i Paris.
I de første lekene ble det konkurrert i til sammen 43 konkurranser fordelt på ni idrettsgrener: friidrett, bryting, sykling, fekting, turn, skyting, svømming, tennis og vektløfting. Roing var planlagt, men måtte avlyses på grunn av dårlig vær.
Lekene ble en stor nasjonal suksess i Hellas med overveldende publikumsinteresse, og denne suksessen smittet av på noen av utøverne, som foreslo at man fremover skulle avholde lekene fast i Hellas. IOK hadde imidlertid allerede besluttet at vertskapet skulle skifte for å sikre en internasjonal oppbakking og hadde utpekt Paris som vertsby fire år senere.
De tidlige årene thumb|I svømming med hinder måtte deltagerne klatre over en båt og svømme under en annen Med bakgrunn i suksessen fra Athen var det forventninger om ytterligere interesse ved de påfølgende lekene. Men både i Paris i 1900 og i St. Louis i 1904 ble oppmerksomheten omkring lekene skuffende lav. Årsaken var sannsynligvis de respektive verdensutstillingene i de to byene, som tiltrakk seg mye av oppmerksomheten.
Til tross for dette var det en økning i deltagerantallet i Paris. Nesten tusen idrettsutøvere stilte opp, og nytt i forhold til Athen var deltagelsen av kvinner. Andre nye tiltak var tilføyelsen av en rekke konkurranser, hvorav noen var med for første og eneste gang i OL-historien, blant annet høyde- og lengdehopp med hest samt svømming med hinder.