James Ewell Brown «Jeb» Stuart (født 6. februar 1833, død 12. mai 1864) var en amerikansk offiser fra Virginia og konføderert general under den amerikanske borgerkrigen. Han var kjent blant sine venner som «Jeb» på grunn av initialene hans. Stuart var kavalerikommandant kjent for sin dyktige rekognosering og bruken av kavaleri i støtte for offensive operasjoner. Han kultiverte et ridderimage (rødlinjet grå kappe, gul sløyfe, hatten på skrå med påfuglfjær, røde blomster i knappepynten, luktet ofte av parfyme), men hans seriøse arbeid gjorde ham til de betrodde øynene og ørene til Robert E. Lees hær, og han inspirerte den sørlige moralen.
Stuart ble uteksaminert fra West Point i 1854 og tjenestegjorde i Texas og Kansas med US Army. Han var veteran fra pionérkonfliktene med indianere og voldelighetene i Bleeding Kansas. Han deltok i arrestasjonen av John Brown ved Harpers Ferry. Han trakk seg fra US Army da hjemstaten Virginia rev seg løs fra Unionen og tjenestegjorde først under Stonewall Jackson i Shenandoah Valley Etter hvert fikk han stadig viktigere kommandoer i Army of Northern Virginia hvor han spilte en rolle i samtlige felttog hæren var involvert i frem til han døde. Han fikk rykte som fryktløs kavalerikommandant, og ved to anledninger (under Peninsula-felttoget og Maryland-felttoget) førte han sin avdeling helt rundt unionshæren Army of the Potomac, noe han ble berømt for og som ydmyket Nordstatene. I slaget ved Chancellorsville utmerket han seg som midlertidig kommandant for den sårede Stonewall Jacksons infanterikorps.
Stuarts kanskje mest berømte felttog, Gettysburg-felttoget, ble ødelagt da han ble overrasket av et angrep fra unionskavaleri i slaget ved Brandy Station og av at han var borte fra Lees hær i en lengre periode. Dette førte til at general Lee var uten informasjon om unionsstyrkenes bevegelser og dette kan ha bidratt til Konføderasjonens nederlag i slaget ved Gettysburg. Stuart fikk betydelig kritikk fra sørlig presse i tillegg til etterkrigstidens Lost Cause-bevegelse, men historikere har ikke klart å bli enige om Stuarts handlinger var helt hans feil eller om det dreide seg om uhell og uklare ordrer fra Lee.
Under Overland-felttoget i 1864, satte generalmajor Philip Sheridans kavaleri i gang en offensiv for å beseire Stuart som ble dødelig såret i slaget ved Yellow Tavern.
Tidlig liv Stuart ble født på Laurel Hill Farm, en plantasje i Patrick County i Virginia, nær grensa til Nord-Carolina. Han var det åttende av elleve barn.Wert, s. 5-6, ramser opp barna som Nancy Anne Dabney, født i 1818, Bethenia Pannill i 1819, Mary Tucker i 1821, David Pannill i 1823, William Alexander i 1826, John Dabney i 1828, Columbia Lafayette i 1830, James i 1833, en sønn som ikke er nevnt ved navn som døde etter tre måneder i 1834, Virginia Josephine i 1836 og Victoria Augusta i 1838. Thomas, s. 7, hevder at James var den yngste sønnen av ti barn, men nevner dem ikke ved navn. Hans oldefar, major Alexander Stuart, ledet et regiment i slaget ved Guilford Court under den amerikanske uavhengighetskrigen.Thomas, s. 5. Hans far, Archibald Stuart, var veteran fra 1812-krigen, slaveholder, advokat og demokrat-politiker som også satt en periode i Representantenes hus.Wert, s. 5. Archibald var fetter av Alexander Hugh Holmes Stuart. Elizabeth Letcher Pannill Stuart, Jebs mor, som var kjent som en strengt religiøs kvinne med god sans for forretninger, drev familiegården.
Stuart fikk sin skolegang hjemme av sin mor og privatlærere frem til han var 12 år. Da han forlot Laurel Hill og ble undervist av forskjellige lærere i Wytheville og hjemme hos hans tante Anne (Archibalds søster) og hennes mann, dommer James Ewell Brown, i Danville.Thomas, s. 11-12; Wert, s. 8. Han begynte på Emory & Henry College da han var 15 og gikk der fra 1848 til 1850.Wert, s. 10.
I løpet av sommeren 1848 forsøkte Stuart å innrullere seg i hæren, men ble avvist som for ung. Han skaffet seg plass ved West Point i 1850 ved hjelp av kongressrepresentanten Thomas H. Averett, mannen som hadde beseiret hans far i valget i 1848.Wert, s. 11; Davis, s. 19. Stuart var en populær student som trivdes ved West Point. Klassekameratene kalte ham «Beauty», selv om han ikke var så kjekk i tenårene.Thomas, s. 18. Han hadde en hake som var «så kort og tilbaketrukket som mulig og ødela hans ellers fine utseende.» Han lot raskt skjegget vokse etter at han ble uteksaminert og en medoffiser bemerket at han var «den eneste mannen han noen gang så som [et] skjegg forbedret.»Davis, s. 33; Wert, s. 15.
Robert E. Lee ble utnevnt til tilsynshavende på akademiet i 1852, og Stuart ble venn med Lee-familien og møtte dem sosialt ved flere anledninger. Lees nevø, William Henry Fitzhugh Lee, ankom også akademiet i 1852. I Stuarts siste år, i tillegg til å oppnå kadettgraden som andre kaptein i korpset, var han en av åtte kadetter som fikk ærestittelen «kavalerioffiser» for sine evner med hester.Wert, p. 18. Stuart ble uteksaminert som nr. 13 av 46 i 1854. Han ble rangert som nr. 10 i kavaleritaktikk. Han likte undervisningen i byggeteknikk ved akademiet og gjorde det godt i matematikk. Hans begrensete evner innen tegning reduserte hans muligheter innen byggeteknikk, og han endte som nr. 29 i den disiplinen. Der er en tradisjon i Stuart-familien som sier at han med vilje begrenset sine akademiske prestasjoner det siste året for å unngå å tjenestegjøre blant de beste i Corps of Engineers som han anså som kjedelig.Thomas, s. 18-32; Davis, s. 27.
US Army Stuart ble midlertidig fenrik i US Mounted Rifles i Texas. Etter en krevende reise, nådde han Fort Davis den 28. januar 1855, og han var i tre måneder en av lederne for speideroppdrag langs veien mellom San Antonio og El Paso.Wert, s. 22-23. Han ble snart overført til det nyopprettede 1. kavaleriregimentet ved Fort Leavenworth i Kansas-territoriet hvor han ble intendant på regimentsnivåThomas, s. 40-41. og offiser under ledelse av oberst Edwin Vose Sumner.Wert, s. 25. Han ble forfremmet til løytnant i 1855.
Stuart møtte samme år Flora Cooke, datteren til kommandanten for 2nd U.S. Dragoon Regiment, oberstløytnant Philip St. George Cooke. Burke Davis beskrev Flora som «en dyktig rytter, og selv om hun ikke var pen, virkelig sjarmerende,» som «Stuart gav etter for, knapt uten kamp.»Davis, s. 36. De ble forlovet i september, mindre enn to måneder etter at de møttes. Stuart skrev humoristisk om sin raske kurtisering på latin, «Veni, Vidi, Victus sum» (Jeg kom, jeg så, jeg var erobret). Et gallabryllup var planlagt i Fort Riley i Kansas, men dødsfallet til Stuarts far den 20. september førte til endring i planene og bryllupet den 14. november var lite og kun bevitnet av familie.Thomas, s. 41-43; Davis, s. 37; Wert, s. 26-29. Stuarts første barn, en datter, døde i fødselen i 1857. Paret eide to slaver frem til 1859, en arvet fra sin fars eiendom, den andre var kjøpt.Wert, s. 30-31.
Stuarts evne til å lede ble snart anerkjent. Han var veteran fra prionérkonfliktene med indianere og førkrigstidens voldeligheter i Bleeding Kansas. Han ble såret den 29. juli 1857 mens han kjempet ved Solomon-elva i Kansas mot cheyennene. Sumner beordret et angrep med trukne sabler mot en bølge av indianerpiler. Stuart og tre andre løytnanter spredte krigerne og jaget etter en av dem som Stuart såret i låret med pistolen sin. Cheyennen snudde seg og skjøt mot Stuart med en gammeldags pistol og traff ham i brystet med en kule som ikke gjorde mer skade enn å gjennombore huden.Davis, s. 40; Wert, s. 33-35. Stuart returnerte i september til Fort Leavenworth og ble gjenforent med sin kone. 14. november 1857 fødte Flora en datter som også fikk navnet Flora. Familien flyttet tidlig i 1858 til Fort Riley hvor de ble værende i tre år.Wert, s. 35.
Stuart utviklet i 1859 en ny type kavaleriutstyr som han fikk patentnummer 25 684 for den 4. oktober; en sabelkrok eller en «forbedret metode å feste sabelen til belte». Amerikanske myndigheter betalte Stuart $5000 for bruksrettigheter, og Stuart inngikk kontrakt med Knorr, Nece og Co. i Philadelphia for å produsere kroken sin. Mens han var i Washington, DC, for å diskutere kontrakter med myndighetene, og i forbindelse med hans søknad om en utnevnelse til intendantur-avdelingen, hørte Stuart om John Browns raid mot det amerikanske arsenalet ved Harpers Ferry. Stuart meldte seg frivillig som adjutant for oberst Robert E. Lee med et kompani US Marines fra Washington Navy Yard og fire kompanier fra militsen i Maryland. Stuart gjenkjente «Old Ossawattomie Brown» fra sine dager i Kansas mens han leverte Lees nedskrevne overgivelsesultimatum til lederen for gruppen som hadde kalt seg Isaac Smith.Wert, s. 37-39.
Stuart ble forfremmet til kaptein den 22. april 1861, men sa trakk seg fra US Army den 3. mai 1861 for å slutte seg til Konføderasjonens hær etter at Virginia løsrev seg. Oppsigelsesbrevet han sendte fra Cairo ble akseptert av krigsdepartementet den 14. mai.Wert, s. 45, 52; Davis, s. 47-40. Da han hørte at svigerfaren, oberst Cooke, ville bli værende i den amerikanske hæren under den kommende krigen, skrev Stuart til sin svoger, den fremtidige konfødererte brigadegeneralen John Rogers Cooke at «han vil angre det en gang, og det vil være kontinuerlig.»Thomas, s. 95. 26. juni fødte Flora en sønn, Philip St. George Cooke Stuart, men faren hans endret navnet til James Ewell Brown Stuart jr («Jimmie») sent i 1861 i avsky for sin svigerfar.Wert, s. 42, 76.
Borgerkrigen Tidlig tjeneste Stuart fikk verv som oberstløytnant i Virginias infanteri i Konføderasjonens hær den 10. mai 1861. Generalmajor Robert E. Lee som nå var øverstkommanderende for Virginias væpnede styrker, beordret ham å melde seg til oberst Thomas J. Jackson ved Harpers Ferry. Jackson valgte å ignorere Stuarts infanteritilknytning og gjorde ham til kommandant for alle kavalerikompaniene i Army of the Shenandoah den 4. juli, organisert som 1st Virginia Cavalry Regiment.Wert, s. 49; Davis, s. 51-52. Han ble forfremmet til oberst den 16. juli.
Etter den tidlige tjenesten i Shenandoah Valley, ledet Stuart sitt regiment i det første slaget ved Bull Run og deltok i forfølgelsen av de retirerende føderale styrkene. Han ledet så hærens utposter langs den øvre Potomac-elva før han fikk kommandoen over kavaleribrigaden for hæren som da var kjent som Army of the Potomac (senere kalt Army of Northern Virginia). Han ble forfremmet til brigadegeneral den 24. september 1861.
Peninsula Unionens Army of the Potomac satte i 1862 i gang Peninsula-felttoget mot Richmond i Virginia, og Stuarts kavaleribrigade assisterte general Joseph E. Johnstons hær mens den trakk seg tilbake opp Virginiahalvøya foran en tallmessig overlegen fiende. Stuart kjempet i slaget ved Williamsburg, men generelt sett gav ikke terrenget og været på halvøya dem muligheter for kavalerioperasjoner. Men da general Robert E. Lee ble kommandant for Army of Northern Virginia, ba han om at Stuart skulle utføre rekognosering for å bestemme hvorvidt den høyre flanken til unionshæren var sårbar. Stuart dro ut med 1200 menn om morgenen den 12. juni, og etter at han fastslo at flanken virkelig var sårbar, tok han sine menn med på en fullstendig runde rundt unionshæren og returnerte dem 15. juli etter å ha tilbakelagt 230 km med 165 tilfangetatte unionssoldater, 260 hester og esler og forskjellige intendantur- og militærforsyninger. Hans menn møtte ikke alvorlig motstand fra det mer desentraliserte unionskavaleriet som tilfeldigvis ble ledet av hans svigerfar, oberst Cooke. Manøveren var en pr-sensasjon, og Stuart ble møtt med blomsterkronblad som ble strødd foran ham ved Richmond. Han hadde blitt like berømt som Stonewall Jackson i Konføderasjonens øyne.Wert, s. 93-101; Davis, s. 111-30.
Nord-Virginia