thumb|Per Øvregard var generaldirektør i Televerket da TF startet sin virksomhet i 1968. thumb|Nic. Knudzon startet opp TF høsten 1967. thumb|Isfjord Radio på Svalbard, med antenner for geostasjonær satellitt-kommunikasjon som TF-forsker Odd Gutteberg bidro til å utvikle her i 1974. thumb|Bærbar mobiltelefon i skulderveske, fra Simonsen Elektro, 1981. Bedriften fikk utviklingskontrakt fra TF for å utvikle terminaler til NMT, men ble utkonkurrert av svenske Ericsson og finske Nokia. thumb|En viktig hensikt med TF var å styrke Televerkets kompetanse som innkjøper av utstyr og systemer fra elektronikkprodusentene. Her overleverer STKs direktør Fredrik Thoresen (venstre) en digital telefonsentral til Televerkets generaldirektør Kjell Holler (høyre) i 1986. thumb|Oddvar Hesjedal var direktør ved TF fra 1995, og fram til overflyttingen til Fornebu i 2001. thumb|Berit Svendsen forsket på utviklingen av ISDN i TF på slutten av 1980-tallet, og var 2001-2003 øverste leder for forskningsavdelingen.

Telegrafverkets forskningsinstitutt (TF), senere Televerkets forskingsinstitutt, ble etablert på slutten av 1967 under direktør dr. Nic Knudtzon. Siden 1946 hadde den teletekniske forskningen nesten utelukkende skjedd ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), mens Telegrafverket ikke prioriterte egen forskning de første tiårene etter krigen. Det endret seg med digitaliseringen og styrkingen av den industripolitiske tekningen i siste halvdel av 1960-tallet, og TF fikk som sentral oppgave å tildele forsknings- og utviklingskontrakter til norsk elektronikkindustri. Instituttet tok tidlig fatt i forskningen på digital transmisjon og digitale datatjenester, inspirert av initiativtakernes forskningsopphold i USA. Blant de viktigste prosjektene TF drev fram, inngår både automatisk mobiltelefoni (NMT), digital mobiltelefoni (GSM), og bruk av satellittkommunikasjon i innenlands tale- og datasamband.

Instituttet holdt til på Kjeller hvor det samarbeidet nært med FFI. Det var seks ansatte ved starten i 1967 og 11 fra januar 1968. TF vokste til om lag 300 forskere på 1990-tallet.Halvor Bothner-By, Televerkets forskningsinstitutt - Store norske leksikon (SNL. Besøkt 27. oktober 2017. Televerkets forskningsinstitutt ble omdannet til Telenor FoU fra 2001, senere omdøpt til Telenor R&I.

Teleforskningens bakgrunn og forhistorie Telegrafverket knyttet tidlig til seg telefaglig kompetanse for å foreta gode telefaglige valg ved utbyggingen av telegraf- og telefoninettet, og velge mest hensiktsmessig utstyr. Men Telegrafstyrets tekniske avdeling, ledet fra 1900 til 1931 av Sivert Rasmussen Abild, foretok ikke selv noen videre forskning - avdelingens mål for Telegrafvesenet var å ligge teknisk lang framme, men ikke i front.Harald Espeli, det statsdominerte teleregimet, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2, Gyldendal norsk forlag 2005, side 97-99. Mellomkrigstidens hovedoppgave var å støtte automatiseringen av telefonsentralene, og styrke de mangelfulle regionale og internasjonale linjeforbindelsene mellom landsdele og til utlandet. Det skjedde viktige nyvinninger med utvikling av fjernskriveren og radiorøret, og Norge lå langt framme i automatiseringen av nettet, men det norske fagmiljøet var ikke drivende for selve den tekniske utviklingen. Det var bare ett professorat i svakstrømsteknikk i hele landet fra 1923 og fram til krigen, og i kontrast til det svenske telegrafverkets omfattende egenutvikling av telemateriell, var det norske Telegrafverkets teknikere var praktisk orientert.Espeli, 2005, side 118.

Det telefaglige miljøet ble betydelig styrket i London under andre verdenskrig, da en håndfull høyt kvalifiserte svakstrømsingeniører deltok i Forsvarets overkommandos teknisk-vitenskapelige utvalg (FOTU) som støttet britenes utvikling av militær radiokommunikasjon og radar. Etter krigen gikk enkelte inn i Telegrafverket eller Simrad, mens kjernemiljøet gikk inn i et nystartede radioteknisk forskningsmiljø i Forsvaret som i 1946 fikk navnet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det nye forskningsmiljøet vakte ingen synlig interesse fra verken NTH eller Universitetet i Oslo, men FFI ble etter hvert et stort forskningsinstitutt og landets ledende televitenskapelige miljø. Telegrafverket var fortsatt lite interesserte i å bygge opp spisskompetanse på dette nivået. Til tross for forsvarsminister Jens Christian Hauges ambisjon om at FFI også skulle drive industriutvikling, ble det de militære behov for samband, signaletterretning og kryptologi under den kalde krigen som ble drivende for FFIs teleforskning.Espeli, 2005, side 349-350, 255-362.

Utover 1950-tallet ble Forsvarets teletekniske virksomhet meget stor, knyttet til både signaletterretning, Loran-C og Forsvarets Fellessamband (FFSB), noe som holdt oppe en omfattende vitenskapelig forskning og utvikling ved FFI. Historikeren Harald Espeli har bedømt at Telegrafvesenets ledelse var for konservativ til å se mulighetene som lå i tilbudet om å stå for oppbyggingen av det militære nettet, samtidig som fagkonflikter med Forsvaret gjorde et tettere samarbeid mulig.Espeli, 2005, side 269-370, og side 493. Staten definerte heller ikke telenettet som noen prioritert oppgave i gjenoppbyggingen av infrastrukturen i etterkrigstiden.Espeli, 2005, side 490. Forskere ved NTH tok i 1958 til orde for at Telegrafverket måtte utvikle et sivilt forskningsmiljø, men telegrafdirektør Rynning-Tønnessen uttalte internt at han nektet å la seg «rive med av den forskerpsykose som er alminnelig».Espeli, 2005, side 420. Det som presset fram sterkere krav om et sivilt forskningsmiljø ved Televerket, var de stadig mer politiserte konfliktene omkring valg av leverandør til linje- og terminalutstyr for telefoni og kringkasting. De norske utstyrsprodusentene Nera og Simrad konkurrerte med svenske L M Ericsson og tyske produsenter om å levere til Telegrafverket, og i 1965 åpnet Regjeringen for å ta i bruk den amerikanske modellen med kombinerte forsknings- og utviklingskontrakter (FOU-kontrakter) som ledd i offentlige anskaffelser, for å støtte oppbyggingen av en norsk elektronikkindustri. Etaten var fortsatt nølende, Telegrafstyrets tekniske avdeling bygde riktignok ut Telegrafstyrets driftslaboratorium fra 1962, men det forble utstyrsindustrien selv som satte de tekniske spesifikasjonene for utstyr uten at Telegrafverket som kjøper stilte noen tung faglig motekspertise eller stilte særskilte krav til leverandørene.Espeli, 2005, side 419-421.

Forskningssjef Helmer Dahl ved FFI stod sentralt i utviklingssamarbeidet med Nera og tok til orde for å få etablert sivil teleteknisk forskning under Telegrafverket gjennom et utvalgsarbeid initiert av industriminister Kjell Holler i 1961 («Elektronikkutvalget»)Halvor Bothner-By, Televerkets forskningsinstitutt -¨Store norske leksikon (SNL. Besøkt 27. oktober 2017.. FFI-direktør Finn Lied foreslå i 1965 gjennom Hovedkomiteen for norsk forskning en samlokalisering av Telegrafverkets utviklingsmiljø med FFI på Kjeller utenfor Oslo.Lars Thue, Nye forbindelser, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3, Gyldendal norsk forlag 2005, side 106-107. Også Jens Christian Hauge og Helmer Dahl var aktive påvirkere for å få etablert et forskningsinstitutt. Historikeren Lars Thue konkluderer at opprettelsen av forskningsmiljøet i stor grad ble presset fram fra Regjeringen og FFI. Det var misnøye med hvordan Telegrafvesenet vanskjøttet ansvaret for å stimulere norsk leverandørindustri, særlig Nera. Både Kjell Holler og Finn Lied hadde stor innflytelse i Arbeiderpartiet og satt fra 1968 i Telegrafverkets styre. Mer direkte ble modellen med FoU-kontrakter og statlige støttefond utløsende for vedtaket i 1967 om å opprette Televerkets forskningsinstitutt etter inspirasjon av FFI, for å støtte bruken av et statlig utviklingsfond for anskaffelsesforholdet mellom Televerket og utstyrsindustrien.Thue, 2005, side 102, 107 og 129.

Digitalisering og grunnleggelsen av TF

På 1960-tallet foregikk det en rivende teknisk utvikling, først og fremst gjennom digitaliseringen av telenettene hvor overføring av informasjon via frekvensmodulerte svingninger ble avløst av pulskodemodulert overføring av binær-kodet informasjon. Televerket var også aktive i utviklingen av mobiltelefoni og åpnet i 1966 et av verdens første landsdekkende mobilnett, OLT. Norske teleingeniører holdt seg orientert om utviklingen av digital overføringsteknologi. FFI-ingeniøren Nic. Knudzons forskningsopphold ved MIT i 1948 - hvor han studerte under Norbert Wiener og som første nordmann ble gjort kjent med transistoren. Teleingeniørene Bjarne Hisdal og Bjørn Rørholt studerte samtidig fysikk og digitalteknikk ved Harvard University. I USA var AT&T Bell Laboratories en pådriver innen forskningen på pulskodemodulasjon, som Hisdal beskrev på norsk i 1950 uten at Telegrafvesenet tok beskrivelsen av de teletekniske bruksmulighetene på alvor.Thue, 2005, side 107-108. Nic Knudsson og datamaskinforskeren Bjørn Rørholt gikk etter studiene inn i FFI, hvor de arbeidet med praktisk utbygging av radiolinje-samband samtidig som de holdt seg oppdatert på dataområdet. Samtidig innledet Telegrafverket også et økende samarbeid med Norsk regnesentral, som i 1965 foretok de første norske overføringer av data mellom datamaskiner via telenettet i 1963 og 1965, ved hjelp av modem fra L M Ericsson.

Nic Knudzon ble i april 1967 tilsatt som den første sjef for Televerkets forskningsinstitutt. Det skjedde i en krisetid for etaten, som gikk gjennom ytre framskyndet omorganisering og fornyelse etter en rekke av tekniske problemer og tregheter i teletilbudet. I en periode i 1969 brøt telefonnettet sammen i Oslo, med ringvirkninger utover i landet. I januar 1968 ble telegrafdirektør Leif Larsen avløst av Per Øvregard som direktør for det nyorganiserte Televerket. Det var seks ansatte i 1967, 11 ved inngangen til 1968, og 20 ansatte (hvorav 11 forskere) ved inngangen til 1969.Årsrapport 1968 - Telegrafverkets forskningsinstitutt, hos Norsk telemuseum, side 14. Besøkt 27. oktober 2017. De første årene holdt TF til i leide lokaler i Forsvarets forskningsinstitutt, og fra romjulen 1973 i egne lokaler på Kjeller. Arbeidsprogrammet ble fastsatt av Telegrafstyret i desember 1967, og det ble satset på tre forskningsområder - datatransmisjon, pulskodemodulasjon, og svitsjng.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1967.Medium.pdf Årsrapport 1967] - Telegrafverkets forskningsinstitutt, hos Norsk telemuseum, side 8-9. Besøkt 27. oktober 2017.</ref> Men etter et år var oppgavene utvidet til også å utforske satellittkommunikasjon, akustikk og «kretsteknikk, og det ble inngått et 3-5-årig forskningsprogram sammen med NTH i Trondheim om utvikling av dataprogramstyrte telefonsentraler.Årsrapport 1968 - Telegrafverkets forskningsinstitutt, hos Norsk telemuseum, side 17 og 29. Besøkt 27. oktober 2017.»

Halvor Bothner-By var blant forskerne som ble satt til å drive langsiktig teknologiforskning, og så i 1969 for seg at på «lang sikt er det spørsmål om å skaffe kommunikasjon for et integrert offentlig informasjonssystem av enormt omfang, der abonnentene kan sende inn, hente ut eller få behandlet ønskede informasjoner innen teknikk og vitenskap, produksjon, handel og øvrig næringsliv, og annen menneskelig informasjonsvirksomhet, fra et nett av samarbeidende datasentraler».Telegrafverkets forskningsinstitutt, Årsrapport 1968, side 64. Gjengitt i Thue (2005), side 100.

Instituttsjef Knudzon så for seg at nummerskiven ble avløst av tastetelefoner, og en videre utvikling med bilde- og dataoverføring over telefon som en «hjemmenes datasentral», i tillegg til fjernsynsoverføring via satellitt hvor fjernsynsapparatene kan «gjøres store og flate som malerier». Alt sammen med stadig økende krav til overføringskapasitet i telenettet, hvor pulskodemodulasjon og bruk av «glassfiberrør» ville gjøre seg gjeldende.Thue, 2005, side 118-119.