Wergeland og religionene dreier seg om Henrik Wergelands forhold til ulike religioner, særlig jødedom, kristendom og islam, tre monoteistiske verdensreligioner med felles utgangspunkt i Det gamle testamete i Bibelen. De kalles gjerne abrahamittiske etter patriarken Abraham. Det er ellers et innslag av kristendom i Islam, formidlet av den gamle østsyriske og den gamle persiske kirke. Sistnevnte hadde tatt inntrykk av den østsyriske kirke, som bar preg av nestoriansk kristologi. Jf. Molland 1976, s. 45. Jf. kapittel II, "Andre orientalske kirker", s. 44-46. Her heter det bl.a. om den gamle persiske kirke: "Denne kirke var meget levende og misjonerte både i Palestina, Syria, Egypt og India... Det kristne innslag i Islam er formidlet gjennom denne kirke."
Trosfrihet Wergeland studerte teologi og tok eksamen i 1829, 21 år gammel. Samme år ga han ut Digte. Første Ring, som inneholder diktet "I Tordenen". Det peker tematisk fram mot diktene "De tre" i Jøden (1842) og "Kvinderne på Kirkegården" i Jødinden (1844. De tre diktene tar opp, og går inn for, religiøs toleranse. I Nordmandens Katechisme (1845) står dette: «Man friest være maa i Tro». Synet på religiøs toleranse og trosfrihet var en viktig bakgrunn for at han fremmet forslag om å endre paragraf 2 i Grunnloven av 1814 som forbød jøder adgang til Norge.Under arbeidet med jødesaken korresponderte han med betydelige jøder utenfor Norges grenser og fikk venner og støttespillere som skaffet ham informasjon om jødenes situasjon i ulike land. Blant jøder har Wergeland en høy posisjon til denne dag. og Jo Benkow i Henrik Wergeland : Såmannen s. 379-407
Religionsdialog Wergeland hadde for sin tid gode kunnskaper i religionshistorie (han hadde på 1820-tallet blant annet studert den danske teolog Christian Bastholms religionshistoriske verker) og den tyrkiske katekisme, oversatt og i utvalg av professor C.A. Holmboe. Toleranse og religionsdialog er hovedsak i diktet «De tre» i samlingen Jøden (1842). Kjernen i denne teksten er tre morgenbønner, framført av tre lærde, en muslim, en jøde og en kristen. Professor i filosofi Egil A. Wyller, legger vekt på at den kristne bruker uttrykket «den Unævneliges Navn» om den Gud han påkaller, og trekker følgende konklusjon:
«I denne paradoksale avslutningsformulering hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested fanget opp – for i den er en universell, intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet – det unevnelige navn.» Jf. «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd», radioforedrag 2005. I P2-Akademiet XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49.
Et poeng i "De tre" er at representantene for de tre religionene som samtaler og lærer å respektere hverandre, også innser at de ikke trenger å være redde for å krenke de andre, selv om de er trofaste mot sin egen religion. De tar lærdom av tre fugler av ulikt slag som frimodig setter i å synge sin morgensang, hver med sitt nebb. Da skjønner de tre at også de kan utfolde seg fritt og synge sin morgensang i samsvar med egen religion ved soloppgang. jf. P2-Akademiet XXXVI 2006
For Wergeland var Gud én og den samme, uansett hvilket navn man måtte gi ham. Av Wergelands diktning framgår at han iblant tenker seg Gud som en sannhetens sol, og at lyset fra denne blir brutt forskjellig i de ulike religioner og trosformer, og dermed i det enkelte menneskes sinn, på tilsvarende vis som lyset brytes ulikt i juveler med forskjellig farge og slipning. Men lyskilden er den samme. («De tre» (1842) og «Kvinderne på Kirkegaarden» (1844).) I «Kvinderne paa Kirkegaarden» [i Jødinden(1844)} tar en jødinne fram sitt pannesmykke der det er innfelt en safir, en smaragd og en rubin og uttaler: «Seer I? lige klart de straale hver med deres Brudds Kulør, Himmelbilledet igjen. Det er Stenens Verd at maale; Straalekraften, ei om den Solens Lys tilbageskjød farvet blaalig, grønlig, rød.
Og hvad bør blandt Mennesker vel det sande Værd bestemme? Ikke af hvad Tro man er, ikke Sprog og ei hvor hjemme. Dette er kun Stenens Brudd [...] ei dens Værd i Straaleevnen.
Liksom sollyset oppfyller edelstenen, fyller Gudsbegrepet og respekten for Herrens bud menneskenes sjeler, sier jødinnen videre. Men det som avgjør sjelens sanne verd, er hvordan denne bevissthet setter frukt i det enkelte menneskes liv. Uansett om det bærer Kaftan eller Munkehætte; det avgjørende er om det makter å virke for «Fred» og «Tolerance». Det er kjennetegnet som forener mennesker på tvers av ulike religioner, og avslører om de tilhører det som her omtales som den usynlige, men «sande Menighed» eller «Herrens egen Menighed». SS I 3 s.363ff og "Såmanden" 2008.
I vår tid, da verden stadig blir mindre, og mange innvandrer til fjerne land der de møter andre religioner og trosformer, må man ha lov å anta at Wergelands tenkning rundt religionsdialog og teologi kan ha særlig betydning. "Det er å håpe at teologer vil oppdage at Wergeland kan være til inspirasjon også for dem, ja, at de vil innse at han var en nyskapende teolog med dype røtter i fortid og samtid. Noe av det kanskje aller viktigste i vår tid er at han med sin diktning og den teologi som kan utledes av den, har åpnet en dør mot fremmede religioner..." "Såmanden 2008
I det tidlige diktet «I Tordenen» i «Digte. Første Ring» (1829), heter det:
Christen, Moslem, Hedning, Jøde maatte dog hverandre møde inden samme Faders Arme. Hver med eget Tonefald, banked' paa den samme Hal, og, i Røg af Taarer varme. sank de til hverandres Barme. SS I 1 s.209ff
Kritikk av religiøs praksis I sine skrifter kan Wergeland imidlertid være kritisk til religiøs praksis, uansett hvilken religion det dreier seg om. Han kan f.eks. formulere seg på denne måten: "Muhamedanens Aag ud af Jern" SS I 3 s. 381ff. Jf. "Mod Muhammedanens Aag udaf Jern,/ blide Hindu i Korset har Vern." SS II 6 s.546 I Mennesket, kap. "Jesu aandige Opstandelse" Uverdig kristen praksis er heller ikke unntatt kritikk. Diktet «Røst i Ørkenen» ['Jødinden 1844] åpner for eksempel på denne måten:
«Christenfolkets Hjerter skulde være varme Julebrød,
Honningfulde,
Nok til hele Verdens Nød, om den kommer som en Gjæst; Rosenkviste i dem stukne som til hellig Glædesfest:
-Ve! ve!
Iis de ere, Klumper Sne»
Diktet gir et eksempel på kritikk av kristen praksis, men ikke avvisning av kristendommen som sådan. Poenget er at de kristne har «forherdet seg og glemt sitt kristenløfte. Dette løftet må ifølge teksten bety at de en gang må ha oppfattet hvordan Gud «favned Dybet og det Høje», ja til og med det navnløse insektet, innen «samme Armes Spand». Da er det nødvendig [for dikteren] å vekke hjertets erindring for på den måten å forløse nestekjærligheten».
Av «Følg Kaldet» (Jødinden)framgår det at dikteren finner det meningsløst at hans samtids Europa er delt i «Sekter / af forbitret Meningshad». Jf "Røst i Ørkenen", SS I 3 s. 382ff og "Såmannen" 2008.
«Jesu aandige Opstandelse» I den omarbeidede versjonen av Skabelsen, Mennesket og Messias som Wergeland kalte Mennesket (dikt) og som ble fullført da julen ringte inn i 1844, og utkom 29. januar 1845, er Jesusskikkelsen fremdeles verkets sentralfigur, som den var det i ungdomsutformingen av diktet. Mennesket avsluttes med en for det meste nydiktet utopi, "Jesu aandige OpstandelseI». Epilogen åpner med dikterens fortvilelse over tilstanden i verden. Men i en rekke visjoner får han en bekreftelse på at kristendomslyset er en så sterk erkjennelsesbringende og fredsskapende kraft at den vil komme til å vinne fram i verden på lang sikt, uten vold. Han ser videre fram til at kristendommen bl.a. skal befris fra brutale utvekster («Menneskeopdigt»), og at alle kristne skal kunne ta del ved det samme «Herrens Bord», som i den aller første tid. SS II 6 s.538ff Etter at Mennesket kom ut i januar 1845, fullførte Wergeland en samling prekener han kalte "Fattigmands-Postil".
Debatt om Wergeland og islam På dødsleiet skrev Wergeland i et brev til sin far, presten Nicolai Wergeland, datert 17. mai 1845: «Mine begreper om Guds storhet og egen Lidenhet oppfyller mig med stærk Trøst. Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige dyrker (...)» SS V 1 s. 413f Beslektede tanker synes å komme fram i rapporten som juristen Wilhelm Lassen skrev fra møtene med Wergeland våren 1845. Lassen sier at Wergeland hadde lest opp noen trosgrunnsetninger for ham. Dikteren har nok lest opp noe, men det må være 17. maibrevet til faren Nicolai Wergeland."Det Lassen har hørt, er 17. maibrevet til faren, om noe annet kan det ikke være tale." Jf. Kydland, Myhren, Ystad red. Såmannen Ashehoug 2008, avsnittet "Wilhelm Lassen og Henrik Wergeland". I brevet er ellers Wergelands gyllenlakk og kanarifugl, som også Lassen nevner i sine notater, omtalt. Lassen besøkte jevnlig Henrik Wergeland på dødsleiet. Lassens nedtegnelser, skrevet på norsk og fransk, ble først publisert i 1918 i tidsskriftet Edda (nr IX, under redaktør Gerhard Gran) med tittelen «Lidt om Henrik Wergelands sidste Levemaaneder». Lassen var en jevnaldrende venn av Wergeland, og han gledet den syke med sitt harpespill. Hans nedtegnelser av samtaler med dikteren ble først offentliggjort etter hans død. I teksten, skrevet på både norsk og datidens dannelsesspråk fransk, opplyser Lassen først om Wergeland:
«Hans gyldenlakk og kanarifugl var også de ting som i hans øyne ga det beste bevis på hvor vidunderlig denne Verden var, ved hvilken anledning han oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner.»
På fransk tilføyer Lassen så følgende, her oversatt i 2020 av doktorgradsstipendiat Naïd Mubalegh:
"Når det gjelder religion, forholder han seg til tyrkernes katekisme, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Han hadde først tenkt, sa han til meg, å sende ballen tilbake til Herr S., og fortelle ham at han ikke trengte noen mellommann mellom Gud og seg selv, og at han ydmykt tilba Gud ved å dyrke den store Allah, et cetera (&c.) (...) På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus-Kristus og Muhammed var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen?"
Publiseringen i Edda i 1918 skapte ingen kontroverser. Da historikeren Rolv Laache publiserte et trebindsverk om Wergeland i årene 1927-30, refererte og siterte han (i oversettelse fra fransk) utførlig fra Lassens nedtegnelser om Wergelands synspunkter på kristendom og islam, før han uttalte: "Wergelands begeistring for muhammedanismen var av gammel dato."
I sekundærlitteraturen om Wergeland fra etterkrigstiden forekommer det henvisninger til Wergelands kristendomskritikk og til hans positive omtale av islam og jødedom. I 1957 skrev Aage Kabell, litteraturprofessor ved Universitetet i Aarhus i sitt Wergeland-verk: «Wergeland selv fikk aldri synderlig til overs for kristendommen … Dikterens personlige forhold til kristendommen gir seg kraftig uttrykk på dødsleiet i februar 1845.»