thumb|right|Kart over det nabateiske kongerike på 100-tallet e.Kr. før det ble den romerske provins Arabia Petraea. thumb|Al-Khazneh i den nabateiske hovedstaden Petra, Jordan. thumb|Nabateernes handelsveier Nabateere (, al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin: Nabataeus) var et førislamsk arabisk«Nabataeans», Livius.org.«Solving the Enigma of Petra and the Nabataeans», Biblical Archaeology Society, 6. april 2017.Bowersock, Glen Warren (1994): Roman Arabia. Harvard University Press. ISBN 9780674777569.Catherwood, Christopher (2011): A Brief History of the Middle East. Little, Brown Book Group. ISBN 9781849018074. folk som var bosatt i det nordlige Arabia og det sørlige Levanten. Deres bosetning med den antatte hovedstaden Raqmu, nå kjent som Petra, ga navnet Nabatene til grenselandet mellom Arabia og Syria, fra elven Eufrat og til Rødehavet. De kontrollerte et løst handelsnettverk som var sentrert rundt en rekke av oaser som de kontrollerte, og hvor jordbruk ble drevet på begrensede områder og langs rutene som knyttet dem sammen. De hadde ingen faste eller nøyaktige grenser i den omliggende ørkenen. Etter å ha opprettholdt territorial uavhengighet fra de etablerte seg som et folk på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av den romerske keiser Trajan i 106 e.Kr. og deres land ble annektert av Romerriket. Nabateernes individuelle kultur, blant annet med sin karakteristiske pottemalte keramikk, ble absorbert inn i den større gresk-romerske kulturen. Nabateerne konverterte senere til kristendommen under den bysantinske epoken. Forfatteren Jane Taylor beskrev dem som «et av de mest begavede folk i den antikke verden.»Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans. London, United Kingdom: I.B.Tauris. ISBN 978-1-86064-508-2, dobbeltside, s. 14.
Opprinnelse thumb|Ad Deir i Petra. thumb|right|Avdat, Israel Nabateerne var en av flere nomadiske strammer som streifet rundt i den arabiske ørken, forflyttet seg med sine tamdyr til hvor det var beite og vann. Selv om nabateerne opprinnelig tilhørte den aramiske kulturen har moderne forskning avvist teorier om at de hadde aramiske røtter. Isteden har historiske, religiøse og lingvistiske bevis identifisert dem som en nordarabisk stamme.Incorporated, Facts On File (2009): Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East. Infobase Publishing. ISBN 9781438126760.
Den nøyaktige opprinnelsen til den særskilte stammen av arabiske nomader har forblitt usikker. En hypotese har lokalisert deres opprinnelige hjemland i dagens Jemen, helt sørvest på den arabiske halvøy; imidlertid har deres guddommer, språk og skriftspråk lite til felles med det sørlige Arabia. En annen hypotese er at de opprinnelig kom fra østkysten av halvøya. Forskeren Michele Murray har foreslått at de kom fra området Hedsjas på den arabiske vestkysten, og begrunnet dette med at de deler mange guddommer med oldtidskulturen her.Murray, Michele (8. mars 2011): «Religion and the Nomadic Lifestyle: The Nabateans», Travel and Religion in Antiquity, Wilfrid Laurier University Press, s. 217 Rotordkonsonanten nbtw i stammens navn er funnet i mange tidlige semittiske språk i Hedsjas.
Likheter mellom sen nabateisk arabisk dialekt og de som eksisterte i Mesopotamia under det nyassyriske rike i de siste århundrene f.Kr., og det faktum at assyrerne omtalte en folkegruppe ved navn Nabatu som et av flere fiendtlige arabiske stammer i regionen, antyder en forbindelse mellom de to. Nabateerne kan ha hatt en opprinnelse derfra og migrert vestover mellom 500- og 300-tallet f.Kr. og inn i nordvestlige Arabia og hovedsakelig det området som i dag er Jordan.«Nabataea / Nabatu», The History Files Assyrerne kjente dem som allierte av kedarittene, et arabisk stammeforbund i oldtiden vest i Arabia,Stearns, Peter N.; Langer, William Leonard (2001): The Encyclopedia of world history: ancient, medieval, and modern, chronologically arranged, 6. utg., Houghton Mifflin Harcourt, ISBN 9780395652374, s. 41. men lite har blitt nedtegnet fra nabateernes eldste historie. Greske og romerske skribenter betegnet dem kun som «arabere».
Senere legendariske og ahistoriske tilskrivelser hevdet at Nebajot, en av figurene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet, og omtalt som en av sønnene Ismael, igjen sønn av den jødiske patriarken Abraham.Nettbibelen: Første Mosebok 25:12-16 Denne tilskrivelsen er diskutabel ettersom det hevdes Abrahams umiddelbare etterkommere grunnla mange av kongerikene i områdene rundt oldtidens Israel. Også den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. videreformidlet denne ahistoriske forbindelsen.Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 1.12.4.
Assyrerne annekterte Israel og underla seg Ammon, Moab, Judea, og Edom som vasallstater. Senere, etter babylonerne hadde tatt makten i det østlige riket, ble vasallstatene omgjort til provinser: Judea i 587 f.Kr., Ammon og Moab i 582 f.Kr., mens Edom ble erobret i 553 f.Kr. av kong Nabonidus. Han fortsatte videre sørover til den arabiske byen Tayma og bortenfor, til sist nådde han Yatrib (dagens Medina).«Nabataeans», Livius.org Jødenes babylonske fangenskap i 586 f.Kr. skapte et maktvakum i som det synes som om nabateerne utnyttet på denne tiden ved innvandret i det som hadde vært Edom mens edomittene ble presset videre til sørlige Judea. Nabateisk inskripsjoner begynte å opptre i edomittisk område. Den greske historikeren Herodotos forteller at den persiske kong Kambyses ikke underkastet «araberne» da han angrep Egypt i 525 f.Kr., men inngikk en allianse hvor deres høvding om å sende forsyninger til den persiske hæren.Herodotos: Historier, 3.4-9. Alliansen var kortvarig da Kambyses’ etterfølger Dareios den store omtaler araberne som undersåtter i Behistuninnskriftene, som var fullførte i 521/520 f.Kr. Det er ingen indikasjoner på at araberne var lojale for denne eller senere perserkonger.
Aleksander den store hadde erobret Perserriket mellom 335 og 323 f.Kr., og de første helt sikre referansene til nabateerne er datert til 312/311 f.Kr. da de ble angrepet ved Sela eller kanskje ved Petra uten suksess av Athenaios, en hærfører under en av Aleksanders etterfølgere, Antigonos I Monofthalmos, i løpet av den tredje av diadokenes kriger (314–311 f.Kr.). Nabateerne var ved dette tidspunkt blitt en makt å forholde seg til og hadde utstrakte kontakter via sitt handelsnettverk. I henhold til den greske historikeren Diodorus Siculus var Antigonos’ forsøk antagelig forbundet med at han forsøkte å erobre Egypt og det er mulig at nabateerne hadde inngått en form for allianse med egypterne i kampen mot en felles fiende.Diodorus: Bibliotheca historica (Det historiske bibliotek), 19.94-100 En gang på 200-tallet f.Kr. omtalte den greske historikeren Hieronymos av Kardia nabateerne og deres skikker i en rapport om et slag.«Diodorus on the Nabataeans», Livius.org
I de påfølgende århundrene var det flere skribenter som refererte til nabateerne, således antyder at de ble økende fastboende og integrert i den større verden rundt dem. Eksempelvis beskrev Første MakkabeerbokFørste Makkabeerbok, 9.35 hvordan den jødiske lederen Jonatan Apphus kunne i 160 f.Kr. søke hjelp fra en gruppe allierte nabateerne.Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 13.179 Gradvis økte nabateerne sine landområder, hovedsakelig grunnet at Selevkideriket smuldret hen. Deres ekspansjon var således lik de hasmonske Judea, og da nabateerne fikk et eget kongerike, det nabateiske kongerike, var de tidvis allierte med sitt jødiske naborike, men oftere var de i konflikt om de ressursene som lå nærmest inntil deres egne landområder.
Kultur De mange eksemplene med innrisninger og inskripsjoner — hovedsakelig navn og hilsninger — bevitner området for nabateernes kultur. Den strakte seg så langt nord som nordenden av Dødehavet og bevitner om utstrakt lese- og skrivekyndighet, men med unntak av noen få brev«The Leon Levy Dead Sea Scrolls Digital Library», Deadseascrolls.org, har ingen former for nabateisk litteratur overleved, heller ikke var noe bemerket i antikken.Den forkullede Petra papyri, hovedsakelig økonomiske dokumenter på gresk, dater til 500-tallet: Peterman, Glen L. (mars 1994): «Discovery of Papyri in Petra», The Biblical Archaeologist 57 (1), s. 55–57Bikai, P.M. (1997): «The Petra Papyri», Studies in the History and Archaeology of JordanLehtinen, Marjo (desember 2002): «Petra Papyri», Near Eastern Archaeology 65 (4), s. 277–278. Onomastiske analyser har antydetMacdonald, M.C.A. (1999): «Personal names in the Nabataean realm: a review article», Journal of Semitic Studies. XLIV (2), s. 251–289. doi:10.1093/jss/xliv.2.251 at nabateisk kultur kan hatt tallrike påvirkninger. Antikke referanser til nabateerne begynte med Diodorus Siculus; de antyder at nabateernes handelsruter og opprinnelsen til deres varer ble betraktet som handelshemmeligheter, og skjult i fortellinger som skulle forstyrre utenforståendes forståelse. Diodorus Siculus (bok II) beskrev dem som en sterk stamme med rundt 10 000 krigere, framstående blant nomadene i Arabia, unngikk landbruk, faste hus og bruk av vin, men la til at tamdyrdrift som en lønnsom handel med havnene med røkelse, myrra og krydder fra Arabia Felix (det vil si Jemen), foruten også handel med Egypt i asfalt fra Dødehavet. Deres golde og skrinne land var deres beste beskyttelse da deres flaskeformede cisterner (vannbeholdere) for å samle regnvann som de gravde ut i berget eller bakken, ble omsorgsfullt skjult fra angripere.Eadie, J.W.; Oleson, J.P. (1986): "The Water-Supply Systems of Nabatean and Roman Ḥumayma", Bulletin of the American Schools of Oriental Research
Religion thumb|Dushara, steinbyste funnet i sørlige Syria. thumb|Ørn på gravfasade, tolket som Dusharas vokter mot inntrengere.
Nabateernes religion er en form for arabisk polyteisme. De dyrket sine guder ved templer, høye steder og betyler (latin: baetylus, fra semtisk bet el, «guds hus»), særskilte hellige steiner.Doniger, Wendy (2000): Merriam-Webster's Encyclopedia of World Religions, Springfield, Mass.: Merriam-Webster, ISBN 0-87779-044-2, s. 106 De var hovedsakelig anikonistiske (dyrkelse av symboler framfor avbildninger av en guddom, jf. Bildeforbudet i Det gamle testamentet) og foretrakk å dekorere deres hellige steder med geometrisk design. Mye kunnskap om nabateernes graver og gravgods har gått tapt grunnet omfattende gravplyndringer i århundrenes løp.