Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, (1769–1852) var en engelsk-irsk offiser og statsmann som var en av de ledende militære og politiske figurer i 1800-tallets Storbritannia. Hans seier over Napoléon Bonaparte i slaget ved Waterloo i 1815 plasserte ham i første rekke blant Storbritannias militære helter.
Wellesley ble født i Dublin i den protestantiske overklassen i Irland. Han tjenestegjorde som ensign («fanebærer»), som er laveste offisersgrad, i den britiske hæren i 1787, og tjenestegjorde i Irland som aide-de-camp («adjutant») for to påfølgende stattholdere. Han ble valgt som parlamentsmedlem i det irske Underhuset. Han var oberst ved 1796 og deltok i krigføring i Nederlandene og i India hvor han kjempet i den fjerde anglo-mysoriske krig i slaget ved Srirangapatna i 1799. Han ble utnevnt til guvernør av Srirangapatna og Mysore samme år, og som nylig utnevnt generalmajor i 1802, vant han en avgjørende seier over Marathariket i slaget ved Assaye i 1803.
Wellesley ble for alvor kjent som general i den spanske selvstendighetskrigen under Napoleonskrigene og ble forfremmet til rangen som feltmarskalk etter å ha ledet de allierte styrkene til seier mot det franske riket i slaget ved Vitoria i 1813. Som følge av Napoléons landflyktighet i 1814, tjenestegjorde han som britisk ambassadør i Frankrike og ble gitt en hertugtittel. I hundredagerskrigen i 1815 kommanderte han den allierte hæren som, sammen med en prøyssisk hær under Blücher, beseiret Napoléon ved Waterloo.
Wellingtons karrière som feltherre er nær uovertruffen. Han deltok i rundt 60 slag i løpet av sitt militære liv. Wellington er berømt for sin militære defensive stil, noe som resulterte i flere seirer mot tallrike overlegne styrker mens han minimaliserte sine egne tap. Han er ansett som en av de største defensive hærførere gjennom alle tider, og mange av hans taktikker og slagplaner er fortsatt studert i militærakademier verden over.
Etter at hans aktive militære karrière var over vendte Wellington tilbake til politikken. Han var to ganger britisk statsminister for partiet Tory: fra 1828 til 1830, og deretter i knapt en måned i 1834. Han iverksatte Catholic Relief Act, en lov av 1829 som lettet de politiske begrensninger mot katolikker, men han motsatte seg Representation of the People Act, en reformlov av 1832 som innførte vidtrekkende endringer i det britiske valgsystemet. Han fortsatte som en av de ledende figurer i Overhuset fram til sin pensjonering og forble øverstkommanderende av den britiske hær til sin død.
Liv og virke Oppvekst og utdannelse thumb|left|Wellesley tilbrakte store deler av sin tidlige barndom ved sin families slektsgård, Dangan Castle (gravering, 1842). Arthur Wellesley ble født inn i en aristokratisk anglo-irsk familie i Irland som den tredje av de fem overlevende sønnene til Anne og Garret Wesley, 1. jarl av Mornington. Hans mor var den eldste datteren av Arthur Hill-Trevor, 1. vicomte Dungannon. Familien tilhørte den protestantiske overklassen i Irland hvor det meste av befolkningen var katolikker og uten politisk innflytelse.Severn (2007), s. 13. Hans biografer har i stor grad fulgt de samme bevisene i samtidens aviser som sier at han ble født den 1. mai 1769, men 29. april er betraktet som mer sannsynlig av en del eldre biografer, inkludert Ernest Marsh Lloyd, som skrev i Dictionary of National Biography med en del kilder som støtter denne oppfatningen, Lloyd (1899), s. 170. Norman Gash, som skrev i den nyere Oxford Dictionary of National Biography, støtter 1. mai som fødselsdato (Gash 2011). dagen før han ble døpt. Guedalla (1997), s. 480. Imidlertid hevder Lloyd (1899), s. 170 at «registry of St. Peter's Church, Dublin, shows that he was christened there on 30 April 1769». Hans døpefont ble donert til kirken St. Nahi's Church i Dundrum i Dublin i 1914. Det er uklart hvor han ble født, men sannsynligvis i foreldrenes byhus 24 Upper Merrion Street i Dublin, som nå er Merrion Hotel.Gash (2011). Moren, Anne, grevinne av Mornington, mente i 1815 å huske at han hadde blitt født i 6 Merrion Street i Dublin.Wellesley (2008), s. 16. «Anne Mornington insisted that she remembered the details: 1 May 1769, at 6 Merrion Street, Dublin – an elegant new townhouse round the corner from St Stephen's Green, the largest public square in Europe.» Andre steder som har blitt fremmet som hans fødested er Mornington House (huset som er døren ved siden av Upper Merrion), som hans far har hevdet; en pakkebåt fra Dublin; Wellesley (2008), s. 14. Longford sier at «there is no valid argument» for dette valget. og herrehuset på familiens eiendom i Athy (gikk tapt i en brann i 1916), som hans selv oppførte ved en folketelling for 1851.Holmes (2002), s. 7.
Han tilbrakte det meste av barndommen i familiens to hjem, det første et stort hus i Dublin og det andre var Dangan Castle 5 km nord for Summerhill ved Trim Road (dagens R158) i grevskapet Meath.Holmes (2002), s. 6–7. I 1781 døde Arthurs far og hans eldste bror Richard arvet farens tittel og besittelser. Holmes (2002), s. 8.
Han gikk på katolsk skole i Trim nord for Dublin, deretter ved Mr. Whyte's Academy i Dangan i Dublin og så på Brown's School i Chelsea i London. Som trettenåring ble han innskrevet ved gutteskolen Eton College i byen Eton vest for London. Han var elev ved Eton College fra 1781 til 1784. Han følge seg svært ensom på Eton, og det fikk ham til å hate skoletiden ved privatskolen. Dette gjør det usannsynlig at han faktisk har uttalt at «(S)laget ved Waterloo ble vunnet på sportsplassen til Eton», et sitat som ofte er tilskrevet ham. Dessuten hadde ikke Eton noen sportsplass i hans skoletid. Siden skolegangen ved Eton ikke gikk så bra, og familien hadde havnet i økonomiske problemer etter farens død, flyttet han sammen med moren til Brussel i 1785. Holmes (2002), s. 9. Fram til han var tidlig i tjueårene viste Arthur få tegn på å utmerke seg og moren ble i økende grad bekymret for hans ørkesløshet og uttalte at «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med min besværlige sønn Arthur.»
Et år senere ble Arthur elev ved Det kongelige franske kavaleriakademi i Angers i departementet Maine-et-Loire. Der trivdes han godt, ble en god rytter og lærte seg fransk, noe som senere ble svært nyttig.Holmes (2002), s. 19–20.Roberts, Greg (19. februar 2015): 6 Reasons why France should salute the Iron Duke, Wicked William Da han kom tilbake til England i slutten av 1786 ble hans mor svært overrasket over hvor godt sønnen hadde skikket seg. Holmes (2002), s. 20.
Tidlige militære karrière thumb|Fra 1787 tjenestegjorde Wellesley ved Dublin Castle som assistent for to påfølgende stattholdere i Irland. Til tross for at han nå hadde slått inn på et godt spor, lyktes det ikke Arthur å finne noen stilling. Familien fortsatte derfor å slite økonomisk. Derfor fikk moren Arthurs bror Richard til å spørre sin venn hertugen av Rutland, da Irlands stattholder, om det var mulig å gi Arthur en stilling i hæren. Kort tid etter, den 7. mars 1787, ble det kunngjort at han ble gjort til ensign (den laveste offisergraden, tilsvarer omtrentlig en fanejunker) i det 76. infanteriregiment, som haddde blitt opprettet i Irland i 1780. Holmes (2002), s. 21. «No. 12836», The London Gazette. 6. mars 1787, s. 118. Takket være brorens støtte ble han i oktober 1787 forfremmet til aide-de-camp (tilsvarer på norsk adjutant, i betydningen personlig assistent for en høyere offiser). Lønnen hans som aide-de-camp var 10 shillinger om dagen (det dobbelt av lønnen til en ensign). Arthur tjenestegjorde som aide-de-camp hos den nye stattholderen i Irland, lord Buckingham. Han ble også overført til det nye 76. regiment, som ble opprettet første juledag i 1787, og ble forfremmet til løytnant. «No. 12959», The London Gazette. 26. januar 1788, s. 47. I denne tiden i Dublin var hans plikter hovedsakelig sosiale: delta i overklassefester, underholde gjester og gi råd til Buckingham når det var ønskelig. I den samme perioden i Irland satte han seg i gjeld fordi han dann og vann brukte tid ved spillebordene, men til sitt forsvar uttalte han at «jeg har ofte visst at hva det vil si å trenge penger, men jeg har aldri havnet i bunnløs gjeld.» Holmes (2002), s. 22.
Den 23. januar 1788 ble han overført til 41. infanteriregiment,«No. 12958», The London Gazette. 22. januar 1788, s. 40. og deretter igjen den 25. juni 1789 ble han – fortsatt som løytnant – til fyrsten av Wales' 12. kavaleriregiment (light dragoons) «No. 13121», The London Gazette. 8. august 1789, s. 539. og i henhold til militærhistorikeren Richard Holmes dyppet han en motvillig tå ned i politikken. Kort tid før parlamentsvalget i 1789 dro han til den råtne valgkretsen Trim for tale imot å gi tittelen som «freeman» av Dublin «Freedom of the City» var en ærestittel gitt av kommunen til et verdsatt medlem av samfunnet til den parlamentariske lederen av Det irske patriotiske partiet, Henry Grattan. Holmes (2002), s. 23. Han lyktes og ble senere nominert og deretter valgt inn som parlamentsmedlem for Trim til det irske Underhuset. Holmes (2002), s. 24. Ettersom svært få irlendere hadde stemmerett på denne tiden satt han i et parlament hvor minst to-tredjedeler av medlemmene var valgt grunnet at de var godseiere til færre enn et hundre borougher. Wellesley fortsatte å tjenestegjøre ved Dublin Castle, stemte med regjeringen i det irske parlamentet i løpet av de neste to årene. Han ble utnevnt til kaptein den 30. januar 1791, og ble overført til det 58. infanteriregiment (Rutlandshire).«Regimental Archives» , Duke of Wellington's Regiment (West Riding). «No. 13347», The London Gazette. 27. september 1791, s. 542.
Den 31. oktober ble han overført til 18. kavaleriregiment (light dragoons) «No. 13488», The London Gazette. 25. desember 1792, s. 976. og det på denne tiden at han ble stadig mer tiltrukket av Kitty Pakenham, datter av den irske godseieren Edward Pakenham, 2. baron Longford. Holmes (2002), s. 25. Hun ble beskrevet som full av «munterhet og sjarme». «History and Tour – Duke of Wellington», Number10.gov.uk. Arkivert fra originalen den 11. juni 2011 I 1793 ba han om hennes hånd i ekteskap, men hennes bror Thomas, jarl av Longford, avviste ham da han vurderte Wellesley som en ung mann i gjeld og svake framtidsutsikter. Holmes (2002), s. 26. Wellesley, som var en dyktig amatørmusiker, ble knust av avslaget og brente sin fiolin i raseri, og bestemte seg for å gå helt inn for en militær karrière. Holmes (2002), s. 27. Han ble major ved å kjøpe seg inn i 33. regiment i 1792, noe adelige menn kunne gjøre.Holmes (2002), s. 27. Noen måneder senere lånte hans bror ham mer penger og han kjøpte seg da rang som oberstløytnant i 33. regiment. Praksisen med å kjøpe seg en militær rang i den britiske hæren begynte i 1683 under styret til kong Karl II av England og fortsatte helt til den endelig ble forbudt den 1. november 1871, som en del av Cardwell-reformene.Holmes (2002), s. 28. «No. 13596», The London Gazette. 23. november 1793, s. 1052.
Nederlandene thumb|Wellesley som oberstløytnant, rundt 26 år gammel, i 33. regiment. Portrettmaleri av John Hoppner, ca. 1795. I 1793 ble hertugen av York sendt til Flandern for å lede den britiske andelen av en alliert hær utsett for å invadere Frankrike. I juni 1793 seilte Wellesley sammen med 33. regiment ut fra havnen i Cork i Irland med kurs for Oostende i dagens Belgia som del av en ekspedisjon for forsterke hæren i Flandern. De kom for sent fram og slo seg sammen med hertugen av York mens han trakk seg tilbake mot Nederlandene.
Den 15. september 1794 i slaget ved Bokstel, øst for Breda,Holmes (2002), s. 30. fikk Wellesley, som midlertidig hadde kommandoen av sin brigade, sin første kamperfaring. Mens general Abercromby trakk seg tilbake i møtet med overlegne franske styrker, holdt 33. kompani fiendens kavaleri unna, noe som gjorde det mulig for naboenhetene å trekke seg trygt tilbake.