For økonomisk utvikling, se: Økonomi. For utviklingen av økonomi som fagdisiplin, se: Økonomifagets historie

Økonomisk idehistorie omhandler utviklingen av økonomifaget – eller forståelsen av hvordan knappe ressurser fordeles og hvordan mennesker bytter varer og tjenester. Forskningsdisiplinen økonomisk idéhistorie har vært drevet framover av både økonomer, historikere og idéhistorikere. __TOC__

Retninger og økonomiske «skoler» I praksis har mange historikere og sosiologer hatt en tendens til å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler»Sandelin (red) 1995, s. 34, 68ff, 104ff. Landreth og Colander 1989, s. 45, 270ff. Bergh og Hanisch 1984, s. 146., gjerne med presentasjon av historisk parallelle og dualistiske fagmiljøer. Tradisjonelt framsettes ofte såkalt «klassisk» og «neoklassisk» økonomi representert ved Adam Smith, David Ricardo, Alfred Marshall, John Maynard Keynes, Kenneth Arrow og Milton Friedman, som et (seirende) alternativ til en mer broket linje av «heterodoks» eller ikke-klassisk økonomi representert ved Thorstein Veblen, Gunnar Myrdal og fornyet med John Kenneth Galbraith.Landreth og Colander, 1989. En annen måte å gruppere «skoler» av økonomisk tenking er å skille mellom den «klassiske» og den «historiske skole», sistnevnte representert ved Antonio Serra, Alexander Hamilton, Friedrich List og Joseph Schumpeter.Reinert, 2008. Blant representanter for den «østerrikske skolen» var i tillegg til Schumpeter, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek. Dette fagmiljøet vokste fram av den tyske kameralismen, mens det franske fysiokratiet av mange ses på som en forløper for «klassisk» økonomi. I etterkrigstiden har såkalt institusjonell økonomi vært inspirert av både den historiske skole og formalisering av statsvitenskap. Vitenskapsteoretisk går viktige skiller mellom fokus på hhv induksjon og hypotesebygging, samt på empirisk og teoretisk fokus.

Det er langt fra uproblematisk å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler». Ofte gis det inntrykk av kategorier og skiller som ikke eksisterer. Det underkjenner også den grunnleggende innsikten at forskning innebærer usikkerhet og foreløpige konklusjoner, og at tenkere kan være enige i visse spørsmål men uenige i andre. Noen «skoler» har teoretiske avgrensninger, mest kjent er kanskje den historiske skolen. Andre «skoler» betegner et rådende teoretisk paradigme som vokste fram i et geografisk område eller ved et bestemt lærested, slik som Den østerrikske skolen, Stockholmskolen, og Osloskolen innenfor samfunnsøkonomien.

Antikkens debatt om det naturlige

Antikkens Hellas framviser en rik litteratur med betydelig fokus på økonomiske forhold, både praktisk husholdnings- og landbruksøkonomi, og forsøk på å forklare hva som gir vekst. De greske filosofene berørte både arbeidsfordeling, økonomisk spesialisering, penger, handel, verdi, egennytte, formuesforvaltning og offentlig forvaltning. Sandelin (red), 1995, side 12. Platon beskriver i Staten hvordan samfunnet vokser fram med tydelig arbeidsdeling, og spesialisering gir større effektivitet. Platon, Staten, i Claes Lindskog, Skrifter i svensk tolkning III, 1984, s 369-370. Både Platon og Xenofon forsto godt betydningen av indivdenes komparative fortrinn i økonomien, som Ricardo to tusen år senere forfektet for mellomnasjonal handel.

Den fremste økonomiske tenkeren vi kjenner fra antikken er Aristoteles, som i motsetning til Platon var skeptisk til statlig eie, og i likhet med de senere skolastikerne mente at privat eiendomsrett skapte overlegen økonomisk effektivitet. Av denne grunn la Aristoteles stor vekt på handel og bytte som noe naturlig, slik også Adam Smith og den klassiske skolen har gjort i nyere tid. Smith var godt kjent med Aristoteles' økonomiske tenking. Aristoteles forsto også meget godt at alle økonomiske goder har avtakende grensenytte. Sandelin (red), 1995, s 14. Det mest skjellsettende og innflytelsesrike i Aristoteles' tenking var kanskje synet på pengeøkonomi som unaturlig – det kunne forsvares å bytte varer mot penger for senere å tilegne seg varer, men ren pengejakt, pengeutlåning og rente var både unaturlig og forkastelig. Han berørte også temaet «rettferdig pris», men her var han relativt vag fra et analytisk ståsted. Aristoteles, Politiken, i Aristoteles in twenty-three volumes, Heinemann: London 1972, side 1357a-1358b. Den katolske kirke beholdt motstanden mot rente og annen «åger» gjennom hele middelalderen og inn i moderne tid. Aristoteles var også tvetydig i sitt sterke forsvar av privat eiendomsrett kombinert med en sterk aversjon mot profittmotiv, og denne tvetydigheten plaget økonomiske tenkere fram 1500-tallet. Landreth og Colander, 1989, s 22.

Ordet økonomi beholdt betydningen husholdering fra Antikken og fram til slutten av 1700-tallet. En lærebok i "økonomi" hadde gjerne egne kapitler om giftemålsstrategier for godsets døtre og sønner, samt hvordan behandle tjenere. Den rådende filosofiske skolen i middelalderen var skolastikken – som baserte seg på Aristoteles tanker, Bibelen, og Romerretten. Sandelin (red), 1995, s 17. Skolastikkens dominans hadde sin bakgrunn i føydalismen, som sikret jordeiernes politiske makt og landbrukets forrang i den økonomiske politikken. Adelens oppgave var å forsyne kongen med naturalia og krigstjenester, og økonomien var redistributiv hvor privat multiplisering av formue eller inntekt utenom kongemaktens redistribusjon hadde ingen plass. Overgangen til kongedømme av Guds nåde ga ytterligere moralsk tyngde til status quo og gjorde det til en kristen plikt å utholde livegenskap og føydalisme.Landreth og Colander, 1989, s 24.

Middelalderens skolastiske morallære I middelalderen var det hyppigst debatterte økonomiske spørsmål hvilken rente på pengeutlån som var å regne som syndig (åger) – eller om renter i det hele tatt var forenlig med Guds lov. Bibelens ord var relativt utvetydig:

«Du skal ikke ta rente av din bror, verken på penger eller på levnetsmidler eller på noe annet hvorpå rente kan tas». 5. Mosebok 23:19, jamfør også 2. Mosebok 22:25.

Gjennom middelalderen hadde det markante fokuset på økonomisk tenking sin bakgrunn i at Bibelens relativt klare fordømmelse av profitt og kapitalvekst måtte forenes med tidens sakte framvoksende handel, håndverks- og industrivirksomhet. Skolastikken hadde sin blomstringstid på 1200-tallet, da Thomas Aquinas (1225–74) forente Aristoteles' lære med kirkens teologi. Som de fleste andre skolastikere var han teolog, og høymiddelalderens debatt sentrerte om tre hovedtema:

Rettferdig pris var det dominerende moralske tema, og her rettet skolastikerne fokuset på produsentens kostnader. Men deres begrep om rettferdig pris var uklart, og enkelte historikere hevder at teoriene til enhver tid siktet mot å forhindre den type kapitalvekst og strukturendrigner som kunne true føydalismen.Landreth og Colander, 1989, s 27. I utgangspunktet anerkjente de at en markedspris oppstått i sterk konkurranse og hvor ingen lurte eller truet andre, ville være rettferdig. Men det var produsenten og selgernes kostnader som var avgjørende dersom varen av kostnadsårsaker åpenbart måtte selges til høyere pris, etterspørrernes betalingsvilje hadde ingen plass i fastsettelsen av rettferdig pris. Den britiske fransiskanermunken John Duns Scotus formulerte den kostnadsbaserte verdi- og pristeorien omkring 1295.John Duns Scotus, Sententiae, 1295?. Også Thomas Aquinas mente før dette at en pris som vesentlig oversteg kostnadene representerte åger, selgeren solgte i et slikt tilfelle en ekstraverdi som ikke tilhørte ham. Rente ble betraktet i lys av tankene om rettferdig pris, og skolastikerne videreførte stort sett Aristoteles' og kirkefedrenes motstand mot rente. Pengene var et byttemiddel, og det ble ansett som unaturlig og umoralsk å forsøke å få dem til å formere seg uten gjennom gjensidig og rettferdig bytte. Men det fantes unntak, mange tenkere godtok forsinkelsesrenter når lånetaker ikke gjorde opp for seg i tide, og enkelte tenkere godtok rente dersom utlåner kunne vise til kapitalkostnader eller at utlånet førte til at utlåner måtte fra avstå fra en annen gevinst.Bo Sandelin (red), 1995, side 17-18. Forbudet mot rente ble sakte utvannet utover middelalderen. Naturretten og de naturlige lover var et annet viktig tema, som Aristoteles mente også skolastikerne at det kunne utledes en naturlig retts- og samfunnstilstand i overensstemmelse med menneskets natur. Den tidlige Kirken mente at privat eiendomsrett var unaturlig, og at Urkirkens kommunale eiendomsforhold samstemte med naturtilstanden. Thomas Aquinas gjenoppdaget Aristoteles' forsvar for privat eiendomsrett og skapte kirkelig aksept for den private eiendomsretten som en tilleggstilstand og videeutvikling av naturtilstanden, men la til at fattigdom og kommunal eiendom fortsatt var det riktigste for fromme kristne.Landreth og Colander, 1989, s 25. Disse tankene fikk varig verdi, både gjennom 1600-tallets folkerettstenking og langt senere hos Adam Smith som bygde mye av sin tenking på forestillinger om menneskets naturlige tilbøyeligheter til bytte, handel, og overholdelse av avtaler.

Fram til tidlig nytid (1500-1600-tallet) ble det ikke utviklet noen økonomisk vitenskap fordi det ikke ble gjort forsøk på å skille moralske fra økonomiske spørsmål. Etiske og teologiske debatter om økonomiske spørsmål ble dominert av drøftelser av når, og i hvilken grad, økonomisk aktivitet var i stid med Guds vilje. Først med oppdagelsene og renessansen fra 1500-tallet begynte den økonomiske utviklingen å bli så sterk og framtre så åpenbart i strid med kirkeretten at den gamle læren ikke lot seg forsvare. De nye, sterke nasjonalstatene og deres støttespillere innen håndverk, industri og handel tok et oppgjør med skolastikken og utviklet et helhetssyn kalt merkantilisme.

Analyser av avkastning og ulike former for maksimering av utbytte ble holdt utenfor akademia og forbeholdt handelsmenn og statstjenestemenn, uten at økonomiens virkemåte ble gjort gjenstand for avansert analyse.

Innen bedriftsøkonomi var det utvilsomt største gjennombruddet innføringen av bankvesen og dobbelt bokholderi. Dette spredte seg fra de italienske bystatene på 1300-1400-tallet til resten av Europa. Det gjenspeiles ved at flere økonomiske faguttrykk er av italiensk opphav (debit, credit, saldo, conto, banco og typisk nok også banco rotto) Denne utviklingen var muliggjort av innføringen av arabiske tall i samme tidsepoke.

Merkantilismen

thumb|Maleri av en fransk havn, fra 1638, i merkantilismens glanstid Merkantilisme er navnet på det økonomisk-politiske system (système mercantile) og tenkning som ekspansive stater forsøkte å følge i tidlig nytid, fra slutten av 1500-tallet til 1800-tallet. Med renessansen og Opplysningstiden dreide fokuset seg bort fra de kirkelig moralske aspektene ved økonomisk atferd, mens Oppdagelsestiden og industrialiseringen satte fokus på nasjonal økonomisk vekst og politikk. Merkantilismens program la grunnlaget for den industrielle revolusjon. Landreth og Colander, 1989, s 28. Begrepet merkantilisme ble gitt i ettertid av denne politikkens kritikere, særlig fysiokraten Mirabeau, og var en slags syntese av teoretisk tenking og praktisk politikk. Sandelin (red), 1995, s 20-21. Merkantilismen fokuserte på produksjon, industrialisering, handelsbalanse og økonomisk nasjonsbygging, og tilhengerne mente at nasjoner måtte industrialiseres før de kunne ta del i likeverdig og fruktbar inernasjonal handel.