thumb|Jang Bahadur Rana Jang Bahadur Kunwar Rana (transkriberes også Jung) (født 18. juni 1816 i Katmandu, død 25. februar 1877 samme sted) var statsminister i Nepal (som på den tida hadde navnet Gorkha) fra 1846 til 1877. Hans opprinnelige navn var Bir Narsingh Kunwar. Han fikk navnet Jang Bahadur av sin onkel på morssida, Mathebar Thapa.
Han var den viktigste herskeren i landet på 1800-tallet. Han skapte Rana-dynastiet som fortsatte å herske eneveldig fram til Nepals demokratiske revolusjon 1950–1951, og Muluki Ajn som var landets lov fram til 1962.
Familiebakgrunn Jang Bahadur tilhørte chhetri-kasten. Hans familie var høytstående statsledere og offiserer på både mors- og farssida. Hans mors onkel var Bhimsen Thapa, Nepal/Gorkhas første store statsminister på 1800-tallet. Hans oldefar på farssida var en viktig militær leder under kong Prithvi Narayan Shah på 1700-tallet. Hans bestefar var en viktig militær leder i krigen mot Kina i 1791–1792 og ble en av de fire administrative lederne av staten (kaji). Faren hans, Kunwar Bala Narsingh Rana (opprinnelig Bala Narsingh Kunwar) var tilstede ved hoffet den dagen kong Rana Bahadur Shah ble myrda, og drepte morderen på stedet. For det ble han belønna med å bli Kaji, og stillinga ble gjort arvelig i hans familie.
Ungdom og første år ved hoffet Jang Bahadur gikk inn i hæren i 1832–1833, da han var 16 år. Da hans bestefar Bhimsen Thapa falt på slutten av 1830-tallet, mista han stillingen og eiendom. Han levde i Nord-India i noen år før han kom tilbake og ble artillerikaptein i den nepalske hæren i 1840. I november 1841 ba kong Rajendra Bikram Shah ham om å bli med i kongens livgarde. I januar 1842 begynte han å arbeide som kaji i palasset.
Da hans onkel på morssida, Mathbar Singh Thapa, ble statsminister i 1843, førte også det til at Jang Bahadur styrka sin stilling ved hoffet. Men Nathawar Singh syntes nevøen var for ambisiøs, og sørga for at han fikk en mindre viktig stilling ved staben til kronprins Surendra Bikram Shah. Ved hoffet skal Jang Bahadur ha gjort mange sprell for å more de kongelige. Det blir bl.a. påstått at etter et ønske fra kronprinsen gjorde han et sprang på hesteryggen fra 24 meters høyde (80 fot) ut i Trisuli-elva nord for Katmandu, han hoppa ut fra Daharaha-minareten med parasoller som fallskjermer, osv.
I hennes majestets tjeneste Dette plasserte Jang Bahadur i midten av en blodig hoffintrige, der forskjellige fløyer sloss om å kontrollere kongemakta i Nepal. Kong Rajendra Bikram Shah hadde i 1843 gjort sin yngste hustru, dronning Rayalaksmi, til regent. På denne tida hadde også kronprinsen, Surendra Bikram, lagt press på faren for at han skulle ta over kronen. Han var ikke sønn av Rayalaksmi, men av en eldre hustru av kongen. Rayalaksmi fikk likvidert hoffolka til sin eldre dronningrival, som tilhørte Phandey-familien, og fikk isteden inn sine egne tilhengere fra Thapa-familien. Statsminister Mathbar Singh Thapa var håndplukka av dronninga, men han begynte angivelig å intrigere mot Rayalaksmi sammen med kronprinsen. Hun fikk ham derfor drept i mai 1845. Han ble skutt av sin nevø, general Jang Bahadur Kunwar. I september samme år ble han medlem av regjeringa.
Khot-massakren i 1846 Den nye statsministeren var en slektning av kongen (og ikke fra dronningas favorittfamilie), Fateh Jung Pandey. 15. september 1846 ble Gagan Singh, dronningas favoritt (og ifølge noen kilder, elsker), drept. (Det er ikke klart hvem som sto bak mordet. Både kongen, statsministeren, kronprinsen – og Jang Bahadur – har vært utpekt som bakmenn eller utøvere.) På general Jang Bahadurs råd, beordra dronninga at en hoffmann fra Phandey-familien skulle arresteres og henrettes for drapet. Men mannen som fikk ordren nekta å utføre den. Kongen var også imot. I raseri innkalte dronningregenten alle ansatte ved hoffet til palasset Hanuman Dhokas arsenal (nepali khot). General Jang Bahadur Kunwar kom først. Han hadde med seg fem brødre og tre regimenter. Jang Bahadur oppfordra statsministeren til å eksekvere dødsdommen. Han nekta også. Ifølge den offisielle historia kasta den rasende Rayalaksmi seg da mot den angivelige gjerningsmannen for å drepe ham sjøl, men statsministeren la seg mellom.
På dette tidspunktet – igjen ifølge den offisielle historia – starta massakren. En skuddsalve braka, deretter fulgte en blodig kamp med sverd. Da den var over lå statsminister Fateh Jung Pandey død, sammen med minst 55 andre hoffmenn. I løpet av det som i nepalsk historie er kjent som Khot pawa – khot eller arsenal-massakren, ble general Jang Bahadur angivelig utnevnt til statsminister av dronninga.
Kongen og dronninga avsettes Dagen etter starta masseflukten som skulle føre til at 6 000 medlemmer av familier til hoffmenn fra chhetri-kasten med navn som Thapa, Phandey og Basnyat flykta fra Katmandu.
Dronning Rayalaksmi hadde rekna med at Jang Bahadur skulle bli hennes redskap og hjelpe til med å bringe hennes sønn til makta. Men han valgte isteden å satse på hennes stesønn, den gamle kronprinsen. Hun planla å bli kvitt ham og sette sin egen sønn på tronen. Hun organiserte angivelig det som blei kjent som Basnyat-intrigen (etter de mange medlemmene av den ledende Gorkha-familien Basniyat som ble anklaga for å delta). I 1846 avslørte Jang Bahadur den angivelige intrigen. Han nytta høvet til å få henretta mange tilhengere av dronninga, få henne fradømt all makt og forvist til eksil til Banaras i India.
Den formelt maktesløse kongen, som var med henne, forberedte et invasjonsforsøk. I 1847 brukte Jang Bahadur det han karakteriserte som kongens landsforræderiske virksomhet som påskudd for å avsette ham og innsette kronprins Surendra Bikram Shah (som angivelig var gal) som ny konge. Da den avsatte kongen seinere på året gjorde invasjon i Tarai, ble han slått av hæren og tatt til fange, og Jang Bahadur lot ham tilbringe resten av livet i husarrest i Bhadgaon. Også den nye kongen var nå i praksis fange i palasset, og hadde ingen reell makt. Jang Bahadur sørga for å få ham omgitt av spioner, sensurerte det han leste så han bare fikk «passende» lesestoff, osv.
Jang Bahadur formaliserer Rana-makta Med dette institusjonaliserte han et system som kom til å vare fram til 1951: Shah-kongene var maktesløse nikkedokker for Rana-statsministrene, som hadde den virkelige makta. Isteden sørga Jang Bahadur for å installere sine egne tilhengere ved makta, og spesielt besette ledende stillinger med medlemmer av sin nærmeste familie.
Historikere har hevda at Jang Bahadur egentlig ønska å sette sin egen familie på tronen. Men Storbritannia, som fra 1816 var den stormakta som hadde mest innflytelse i Nepal, godtok ikke det. Følgen var at Jang Bahadur isteden skapte det uvanlige systemet der han ikke tok den formelle kongemakta, men fungerte som konge. Jang Bahadur utstyrte seg sjøl med en rekke titler, som både skulle gjøre ham formelt mer likeverdig til kongen og imponere utenlandske stater (spesielt England). Han fikk også laga ei rekke strålende uniformer og designa Rana-kronen, som var en kopi av Shah-dynastiets krone, men mer overdådig, bl.a. med en klase smaragder på den ene sida. I 1849 fikk han gjennom et dekret som erklærte at kunwar-familien var rajput, noe som ga den samme kastestatus som den kongelige Shah-familien. Fra denne tida begynte han også å bruke familienavnet Rana.
Den store turen til Europa Reisa til England 1850 Fire år etter Khot-massakren var Jang Bahadur Ranas makt så konsolidert at han kunne forlate Nepal/ Gorkha og reise på statsbesøk til Storbritannia. Reisa til Bekayaat (navnet til England på nepali) var en sensasjon i samtida. Jang Bahadur var den første ledende statsmann fra noe sørøstasiatisk land som kom på statsbesøk til Europa. Den var også ei utfordring til konservative hinduiske kretser i hjemlandet. Å reise over kalo pani (det svarte vannet – salt hav) var forbudt for hinduer av høy kaste. Jang Bahadurs reise betydde at han følte seg mektig nok til å trosse tradisjonelle parbatiya-regler hvis de ikke passa ham. Statsministerens følge dro først via Patna i det nåværende India. På veien jakta de tigre og hjorter og fanga elefanter. I Calcutta (idag Kolkata) besøkte de det hellige Jagannath-tempelet. De dro også på rundtur til moderne industri som fantes i bykjerna. Derfra dro de med SS Haddington via Madras, Ceylon og Aden til Egypt. Overalt ble følget mottatt med salutt og andre æresbevisninger. Ved Suez reiste følget over land til Alexandria, der de gikk ombord i SS Ripon og seilte videre via Malta og Gibraltar til Southampton, der de gikk iland 26. mai 1850.
Jang Bahadurs kronikør forteller om hvordan både skipenes organisering og havet gjorde et mektig inntrykk på følget, som aldri hadde sett noe liknende. For de engelske skipsbesetningene var det også en minneverdig tur. Bl.a. kunne Jang Bahadur ikke spise sammen med noen andre, for å ikke bli urein. Samtidig hadde følget med egne kyr, som Jang Bahadur mjælka, sammen med geiter, sauer og hester.
Jang Bahadur i London og Paris I London merka Jang Bahadur seg tekniske vidundere som vann i kobberrør og dampmaskiner. «Engelskmennene har gjort vind, vann og ild til sine slaver», var hans kommentar. De studerte mange ulike industrier, butikker, folkeliv, var på teaterforestillinger osv. Kronikøren skrev at dette var et land som Lakshmi, rikdommens gudinne, hadde smilt til. Kronikøren noterte også mye informasjon om styresettet, bl.a. at sjøl kongen (på denne tida, dronning Viktoria sto under lova, parlamentets makt, og den velorganiserte staten. Jang Bahadur Rana hadde flere møter med dronning Viktoria. Han appellerte til de snobbete engelskmennenes sans for orientalsk prakt og rikdom og ble bl.a. rost for sine strålende diamanter.
Edinburgh News skrev: «Han hadde på seg et praktfullt orientalsk kostyme, som besto av en kåpe eller tunika av et rikt blått stoff eller fløyel, kantet med gyldne kniplinger. Lua, som var ettersittende, var av hvit silke og glitra av perler og diamanter, med løkker av smaragdfarga steiner som hang ned foran, mens ei lang paradisfuglfjær vaia i lufta.» Pressa noterte også at blant de 25 i følget var ikke bare rikfolk, men også fattigslige tjenere som gikk dårlig kledd og ikke hadde sko. Fra London dro følget videre til Paris, der de bl.a. besøkte Versailles. I Frankrike bemerka pressa bl.a. Jung Bahadurs spillelidenskap, og at han avviste alle flatterende tilbud om dameselskap. Fra Paris gikk turen videre til Marseille, der pressa skrev om at de drepte geiter i hotellet, og derfra gikk turen tilbake til India og Nepal.
En konservativ reformator