thumb|Brev fra Aziru, leder av Amurru (hevder sin sak overfor farao), EA 161 er et av Amarnabrevene i kileskrift risset inn på en leirtavle. Amarnabrevene er en samling av leirtavler i akkadisk språk skrevet med kileskrift. Det er hovedsakelig diplomatisk brevveksling mellom den egyptiske administrasjon og dens representanter i Kanaan og Amurruriket i løpet av det nye riket. Språket som er benyttet er stor sett akkadisk. Tavlene ble funnet i Øvre Egypt ved Amarna, det moderne navnet for den gamle egyptiske hovedstaden i Akhetaten, grunnlagt av farao Akhnaton (1350-tallet – 1330-tallet f.Kr.) under det 18. egyptiske dynasti. Amarnabrevene er uvanlig i egyptologisk forskning ved at de er hovedsakelig skrevet med akkadisk kileskrift, skrivesystemet i oldtidens Mesopotamia, framfor oldtidens egyptiske skrivesystem. Det kjente tavlene utgjør 382: 24 tavler har blitt gjenfunnet siden den norske assyrologen Jørgen Alexander Knudtzon kom med banebrytende utgave av Amarnabrevene, Die El-Amarna-Tafeln, i to bind i 1907 og 1915.Moran, William L. (1992): The Amarna Letters. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-4251-4. s. xiv Den gamle korrespondansen strakte seg ut over en periode på rundt tretti år.
Brevene er en uvurderlig kilde til den politiske situasjonen i Palestina og Syria på denne tiden. De påviser til og med hvordan de diplomatiske kontaktene mellom forskjellige stater foregikk, og hvordan egypterne administrerte vasallstatene sine. I dag er brevsamlingen spredd over flere steder rundt om i verden. Flest befinner seg på Vorderasiatisches Museum i Berlin og på British Museum i London. Etter Knudtzons tyske utgivelse i 1907-15 har den seneste komplette oversettelsen ble gjort av William L. Moran, som ble utgitt på fransk i 1987 og på engelsk i 1992.
Brevene left|thumb|Ett av Amarnabrevene (fra Alashiya) Disse brevene, bestående av leirtavler med kileskrift som hovedsakelig var skrevet i akkadisk – det regionale diplomatispråket i perioden – ble først oppdaget en gang rundt 1887 av lokale egyptere som i hemmelighet gravde opp det meste av dem fra forfalne byen og solgte dem ulovlig på antikkmarkedet. Tavlene hadde opprinnelig vært lagret i oldtidsbygning som arkeologene siden har kalt for «Faraos byrå for korrespondanse». Straks lokaliseringen for dem ble kjent, ble ruinene undersøk på forsvarlig vis. Den første arkeologen som med hell avdekket flere tavler fra William Matthew Flinders Petrie i 1891–1892. Han fant ytterligere 21 fragmenter. Émile Chassinat, den gang direktør for Det franske institutt for orientalsk arkeologi i Kairo, avdekket ytterligere to tavler i 1903. Siden Knudtzons utgave har rundt 24 flere tavler, eller fragmenter, blitt funnet i Egypt eller identifisert i samlinger i ulike museer.Moran, s. xv
De tavlene som først ble fjernet av lokale egyptere har siden blitt spredt rundt i ulike museer og private samlinger i Tyskland, England, Egypt, Frankrike, Russland, og USA. Rundt 202 eller 203 er i Vorderasiatisches Museum i Berlin; 80 i British Museum i London; 49 eller 50 i Det egyptiske museet i Kairo; sju i Louvre i Paris; tre i Pusjkinmuseet i Moskva; og en i samlingen til Det orientalske institutt ved Universitetet i Chicago.Moran, s. xiii-xiv
Det komplette arkivet, som dessuten består av brevvekslingen fra det foregående styret til farao Amenhotep III, inneholder rundt 300 diplomatiske brev; de gjenværende består av ulike litterære og instruktivt materiale. Disse tavlene har kastet mye lys på egyptisk forhold med Babylonia, Assyria, Mitanni, hettittene, Syria, Kanaan og Alashiya (Kypros). De er viktige for å etablere både historien og kronologien for perioden. Brevene fra den babylonske konge Kadašman-Enlil I, referansepunkt for tidsrammen til farao Akhnatons styre og til midten av 1300-tallet f.Kr. Her ble det også funnet de første omtalene av en folkegruppe i Midtøsten som var kjent som Habiru, kanskje den aller første mulige forbindelsen til hebreere fra 1000-tallet f.Kr. som nevnt i Bibelen. Det har sin årsak i likheten i navn og deres geografiske lokalisering, men forbindelsen og identifiseringen er fortsatt mye debattert i forskningsmiljøene. Andre herskere som er nevnt er Tušratta av Mittani, Lab'aia (Labaya, Labayu eller Lib'ayu) av byen Sikem i Kanaan, Abdi-Heba i Urusalim (Jerusalem), og den trettekjære kongen Rib-Hadda (Rib-Addi) av Byblos i Libanon som i over 58 brev jevnlig tryglet om militær hjelp fra Egypt.
Sammendrag av brevene thumb|300px|Kart over Midtøsten i oldtiden i Amarnaperioden som viser stormakten i perioden: Egypt (grønn), hettittenes rike (gul), Kassitternes kongedømme i Babylon (purpur), Assyria (grå), og Mitanni (rød). Lysere områder viser direkte kontroll, mørkere områder representerer innflytelsesfærer. Graden av mykensk og minoisk sivilisasjon er vist i oransje.
Amarnabrevene er politisk arrangert løselig i mot klokken: 001–014 Babylonia 015–016 Assyria 017–030 Mittani 031–032 Arzawa 033–040 Alashiya 041–044 Hatti 045–380+ Syria/Libanon/Kanaan
Amarnabrevene fra Syria/Libanon/Kanaan spredt løselig: 045–067 Syria 068–227 Libanon (hvor 68–140 er fra Gubla, også kjent som Byblos) 227–380 Kanaan (skrevet hovedsakelig i en blanding av kanaanittisk og akkadisk, det vil si med en blanding av akkadisk ordforråd og med kanaanittiske grammatikalske trekk, og med akkadisk kileskrift.Izre'el, Shlomo : «Canaano-Akkadian: Some Methodological Requisites for the Study of the Amarna Letters from Canaan» (PDF)
Liste over Amarnabrevene Merk: Mange av anvisningene er forsøksvis og foreløpig; stavingen varierer i stor grad. Dette er kun en rettledning.