Callosciurinae Ratufinae Sciurillinae Sciurinae Xerinae

Ekorn (fra norrønt: íkorni)ekorn, NAOB er det vanlige navnet til enkelttannede gnagere av den biologiske familien Sciuridae (fra gresk: skia «skygge» og oura «hale», med andre ord «hale som kaster skygge»).Borror, D.J. (1960): Dictionary of word roots and combining forms. Mayfield Publishing Company Mountain View, CaliforniaJaeger, E.C. (1955): A source-book of biological names and terms. 3. utg., Charles C Thomas Springfield, Illinois Ekornfamilien, som består av små eller mellomstore gnagere, omfatter treekorn, jordekorn (herunder nordamerikansk jordekorn (chipmunk) og præriehunder, blant andre), og flygeekorn. Ekorn er hjemmeværende i Amerika, Eurasia og Afrika, og ble introdusert av mennesker til Australia. Seebeck, J.H.: «Sciuridae» (PDF), Fauna of Australia. Arkivert fra originalen (PDF) 17. januar 2015. De eldste kjente fossiliserte ekornene stammer fra eocen-epoken, og blant andre levende gnagerfamilier er ekornene nærmest beslektet med beverekorn og syvsovere.Kay, Emily H.; Hoekstra, Hopi E. (20. mai 2008): «Rodents», Current Biology. 18 (10): R406–R410. Bibcode:2008CBio...18.R406K. doi:10.1016/j.cub.2008.03.019. ISSN 0960-9822. PMID 18492466.

Etymologi Ordet «ekorn» kommer fra norrønt íkorni, som i nynorsk og dialektalt ikorn, tilsvarer dansk egern, svensk ekorre. Det nedstammer fra germansk *aik-werman-, av noe usikker betydning.De Caprona, Yann (2013): Norsk Etymologisk ordbok, Kagge forlag, s. 404 Første ledd enten beslektet med eik eller av indoeuropeisk *aig-, «bevege eller svinge seg heftig»; annet ledd av en indoeuropeisk betegnelse på dyret, til en rot med betydningen «bøye»; etter dyrets buede hale. Andre ledd i ekornets indoeuropeiske navn som opptrer i forenklet form i keltisk *vēver, bretonsk gwiber, latin vīverra, litauisk vovere, gammelrussisk věverica, persisk varvarah, dannet av indoeuropeisk *u̯er-, «bøye»; dyret har altså fått navn etter sin buede hale. Nielsen, Niels Åge (1991): Ordenes historie, særoplag af Dansk Etymologisk Ordbog 4. udgave, 2. opplag, Danmarks Nationalleksikon. ISBN 87-7789-000-0.

Den angelsaksiske form, ācweorna, overlevde kun til middelengelsk (som aquerne) før det ble skiftet ut med squirrel. «squirrel», Online Etymology Dictionary Det engelske «squirrel», som først er dokumentert fra 1327, kommer fra anglo-normanniske esquirel fra det gammelfranske Escurel, hvilket er en refleksjon av det latinske ord Sciurus. Dette latinske ord er lånt fra gammelgresk σκίουρος, skiouros, som betyr «skyggehale». Sistnevnte er en henvisning til de ofte buskete haler som mange i ekornfamilien har.«squirrel, n.», The Oxford English Dictionary, 2. utg., Oxford University Press. 1989. Alternativ lenke (krever abonnement)Whitaker, John O. Jr. & Elman, Robert (1980): The Audubon Society Field Guide to North American Mammals, 2. utg., Alfred Knopf, New York. ISBN 0-394-50762-2; s. 370.

Arter Familien omfatter rundt 200 arter i omkring femti slekter. De dyrene man først og fremst tenker på som ekorn i nordlige deler av verden, er de trelevende artene. Men også flere andre arter, som præriehunder og murmeldyr, tilhører ekornfamilien.

Ekorn har en hale med stritt hår. De har fire frie tær på forbena og fem på bakbena. Tærne har ganske kraftige klør. Hodet kan ha noe forskjellig form. Bakbena er kraftige, og ekornene går ofte oppreist på to ben og bruker forføttene som «hender».

Liste over arter (utvalg) amerikansk rødekorn (Tamiasciurus hudsonicus) alpemurmeldyr (Marmota marmota) berberjordekorn (Atlantoxerus getulus) arktisk jordekorn (Urocitellus parryii) californisk jordekorn (Otospermophilus beecheyi) dvergsisel (Spermophilus pygmaeus) ekorn (Sciurus vulgaris) eurasisk flygeekorn (Pteromys volans) flekket kjempeflygeekorn (Petaurista elegans) østamerikansk gråekorn (Sciurus carolinensis) gulsisel (Spermophilus fulvus) hvitstripepraktekorn (Calloscirius prevostii) indiakjempeekorn (Ratufa indika) persiaekorn (Sciurus anomalus) perlesisel (Spermophilus suslicus) reveekorn (Sciurus niger) rødsisel (Spermophilus major) sibirstripeekorn (Tamias sibiricus) sisel (Spermophilus citellus) skogmurmeldyr (Marmota monax) steppemurmeldyr (Marmota bobak) vestlig gråekorn (Sciurus griseus)

Trelevende ekorn De trelevende artene har en hale som med sin store pels er nesten like stor som resten av kroppen. Mange av dem har spisse dusker på ørene.

De kan bevege seg veldig raskt, både på bakken og opp i trærne. De er dyktige klatrere som gjør bruk av den store halen til å holde balansen. De kan også holde halen over seg når det regner, eller sno den om seg når det er kaldt.

De er ofte selskapelige og ganske uredd mennesker og de oppsøker ofte fuglebrett. Man kan oppnå kontakt med dem og mate dem. De spiser frø og nøtter og gnager ofte på kongler. De spiser også annet plantemateriale og dessuten insekter, egg og fugleunger.

Utbredelse Ekorn påtreffes i store deler av Europa og Asia, men ikke i Australia.

Utbredelse i Norge I Norge finnes arten ekorn som hovedsakelig holder til i barskog, også så langt nord som i Finnmark, og i bjørkeskog på fjellet. Antallet ekorn varierer fra år til år, de år hvor man har spesielt mange ekorn, benevnes gjerne ekornår.

Bilder

Se også Liste over pattedyr i Norge

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1817 Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Gotthelf Fischer von Waldheim