Konstantin, sønn av Áed (skotsk-gælisk: Constantín mac Áeda; moderne gælisk: Còiseam mac Aoidh; født før 879, død 952) var en tidlig konge av Skottland, kjent den gang under det gæliske betegnelsen Alba. Betegnelsen kongeriket Alba, et navn som opptrådte for første gang i Konstantins livetid, var i nordlige Britannia. Kjernen i kongeriket utgjorde landområder rundt elven Tay. Dets sørlige grense var elven Forth, nordover strakte det seg til Moray Firth, og kanskje til Caithness, mens dens vestlige begrensning er mer usikker. Dette var det tidligere kjerneområdet til det piktiske rike. Konstantins bestefar Kenneth MacAlpin (Cináed mac Ailpín, død 858) var den første i slekten som er nedtegnet som en konge, men som konge av pikterne. Denne endringen av tittel, fra konge av piktere til konge av Alba, er en del av en bredere omforming av Piktland og opprinnelsen til kongeriket Alba er sporet tilbake til Konstantins livetid.
Konstantins styre, som de til hans forgjengere, var dominerte av angrepene til vikingherskerne på De britiske øyer, særskilt Uí Ímair (Ivarætten til Ímar), basert på Irland. I løpet av Konstantins styre hadde herskerne i de sørlige angelsaksiske kongedømmene Wessex og Mercia, det senere kongeriket England, strakte deres autoritet nordover og inn i de omstridte kongedømmene i Northumbria. I begynnelsen allierte Konstantin seg med de angelsaksiske herskere mot de norrøne vikingene, men over tid kom han i konflikt med dem. Konge Æthelstan var suksessfull i å sikre seg Konstantins underkastelse i 927 og 934, men de to ble fiender igjen da Konstantin, alliert med kongedømmet Strathclyde og sine tidligere fiender i den norrøne kongen i Dublin, invaderte Æthelstans kongedømme i 937, men kun for å bli beseiret i det store slaget ved Brunanburh. I 943 abdiserte Konstantin fra tronen og trakk seg tilbake til klosteret til Céli Dé (Culdee; «Guds følge») i St Andrews hvor han døde i 952. Han ble etterfulgt av sin forgjengers sønn, Malcolm I (Máel Coluim mac Domnaill).
Konstantin var konge i 43 år, overgått i Skottland kun av stryet til kong Vilhelm løven før foreningen av kronene i 1603. Det er antatt at han spilte en avgjørende rolle i gæliseringen av Piktland hvor hans støtte av de irske Céli Dé-klosterreformene var en avgjørende faktor. I løpet av styre ble betegnelsene «skotter» og «Skottland» (angelsaksisk: Scottas) første gang benyttet for betydning av hva som i dag er Skottland. De eldste bevisene for de kirkelige og administrative institusjoner som skulle vare fram til de store endringene under kong David I (1124–1153) oppsto også på denne tiden.
Kildene Sammenlignet med nabolandene Irland og angelsaksiske England, er det få nedtegnelser fra 800- og 900-tallet i Skottland som har overlevd. Den fremste lokale kilden fra denne perioden er Krønike om kongene av Alba, en liste av konger fra Kenneth MacAlpin (død 858) til Kenneth II (Cináed mac Maíl Coluim, død 995). Listen er blitt bevart i Poppelton-manuskriptene, en manuskriptsamling som ble kompilert på 1200-tallet. Opprinnelig kun en liste av konger med lengden på deres styre, har andre detaljer i Poppelton-manuskriptene blitt lagt til i tiden mellom 900- og 1100-tallet.Woolf, Pictland to Alba, s. 87–93; Dumville, "Chronicle of the Kings of Alba". I tillegg til dette har også senere kongelister blitt bevart.Anderson, Kings and Kingship, reproduserer disse listene og diskuterer deres opprinnelse. De eldste genealogiske nedtegnelser av etterkommerne til Kenneth MacAlpin kan dateres fra slutten av 900-tallet, men deres verdi ligger mer i deres kontekst, og informasjonen de gir er om interessene til de som de ble sammensatt for framfor de upålitelige påstandene de inneholder.Broun, Irish Identity, s. 133–164; Woolf, Pictland to Alba, s. 220–221.
For den fortellende historien er de fremste kildene Den angelsaksiske krønike og de irske annaler. Bevisene fra chartere opprettet i kongeriket England gir tidvis innsikt i hendelser i nordlige Britannia.Woolf, Pictland to Alba, s. 2–3, 87–88, og 357–359. Mens norrøne sagaer beskriver hendelser i 900-tallets Britannia, er deres verdi som kilder til historiske fortellinger framfor å være dokumenter om sosial historie.Woolf, Pictland to Alba, s. 277–285; Ó Corrain, «Vikings in Scotland and Ireland»; Sawyer & Sawyer, Medieval Scandinavia, s. 21–26. Kilder på det europeiske fastlandet er sjelden opptatt av hendelser i Britannia, og enda mindre med hendelser i nordlige Europa, men helgenbiografien til sankt Cathróe av Metz, hagiografi skrevet i Tyskland på slutten av 900-tallet, gir en del plausible detaljer om helgenens tidlige liv i nordlige Britannia.MacQuarrie, Saints of Scotland, s. 199–210.
Piktland fra Constantín mac Fergusa til Konstantin I Se hovedartikkel, Opprinnelsen til kongedømmet Alba
Det dominerende kongedømmet i østlige Skottland før viktigtiden var det nordlige piktiske kongedømmet Fortriu ved kystene av Moray Firth. Ved 800-tallet var gælerne i Dál Riata (Dalriada) underlagt kongene i Fortriu til slekten til Constantín mac Fergusa (Konstantin, sønn av Fergus). Konstantins familie dominerte Fortriu etter 789 og kanskje, om Konstantin var en slektning av Óengus I av pikterne (Óengus. sønn av Fergus), fra rundt 730. Dominansen til Fortriu kom til en avslutning i 839 med et nederlag mot en norrøne hær som rapportert av Ulster-annalene hvor kong Uen av Fortriu og hans bror Bran, Konstantins nevøer, sammen med kongen av Dál Riata, Áed mac Boanta, «og andre bortimot utallige» ble drept.Ulster-annalene, oppslag for 838. Disse dødsfallene førte til en periode med ustabilitet som varte et tiår og hvor flere slekter forstøkte å slå seg opp og ta makten i Piktland. Rundt 848 hadde Kenneth MacAlpin stått fram som seierherren.Woolf, Pictland to Alba, s. 57–67 and 93–98; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 180–185; Duncan, Kingship of the Scots, s. 8–10; Bannerman, "Scottish takeover"; Foster, Picts, Gaels and Scots, s. 107–108.
Senere nasjonale myter har gjort Kenneth MacAlpin til den som opprettet kongedømmet Skottland, en grunnleggelse som var datert fra 843, året da det ble hevdet at han myrdet kongen og adelen i Piktland ved forræderi og således innledet en ny æra. De historiske nedtegnelsene for 800-tallets Skottland er magre, men de irske annaler og Krønike om kongene av Alba fra 900-tallet er enige om Kenneth var en piktisk konge og kaller ham for «konge av pikterne» ved hans død. Den samme tittel er benyttet av Kenneths bror Donald I (Domnall mac Ailpín) og hans sønner Konstantin I (Constantín mac Cináeda) og Áed (Áed mac Cináeda).Woolf, Pictland to Alba, s. 93–117 og 320–322; Broun, «Dunkeld»; Duncan, Kingship of the Scots, s. 13–14; Herbert, «Ri Éirenn, Ri Alban»; Dumville, «Chronicle of the Kings of Alba», s. 76.
Kongeriket ble styrt av Kenneths etterkommere — eldre framstillinger benytter navnet Huset Alpin for å beskrive dem, men avstamming fra Kenneth var den definerende faktor, irske kilder refererer til Clann Cináeda meic Ailpín («klanen Kenneth MacAlpin»)Woolf, Pictland to Alba, s. 220–221 og 256–257; Broun, Irish Identity, s. 173–174 — lå sør for det tidligere dominerende kongeriket Fortriu, sentrert i landområdene rundt elven Tay. Utstrekningen av Kenneths navnløse rike er usikker, men det strakte seg bestemt fra Firth of Forth i sør til Mounth i nord. Om det strakte seg bortenfor fjellryggen i nordlige Skottland — Druim Alban — er uklart. Kjernen i riket var tilsvarende de gamle grevskapene Mearns, Forfar, Perth, Fife, og Kinross. Blant de fremste kirkelige sentrene navngitt i opptegnelsene er Dunkeld, antagelig setet for kongerikets biskop, og Cell Rígmonaid (dagens St Andrews).Woolf, Pictland to Alba, s. 98–101; Driscoll, Alba, s. 33–51; Foster, Picts, Gaels and Scots, s. 8 fig. 1, 39 fig. 24., og 110–111.
Kenneths sønn Konstantin døde i 877, drept i kamp mot en norrøn hær. I henhold til kongelistene ble han telt som nummer 70 og regnet som den siste konge av pikterne i senere tider.Woolf, Pictland to Alba, s. 106–116; Swanton, Anglo-Saxon Chronicle, s. 72–75, oppslag for 875. For Konstantin som den siste piktiske konge, den opprinnelige telling var 66 konger, se Woolf, Pictland to Alba, s. 124–126; Broun, Irish Identity, s. 168–169; Anderson, Kings and Kingship, s. 78–79.
Britannia og Irland mot slutten av 800-tallet thumb|En del lokaliseringer i nordlige Britannia på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Prikket linje markerer den sørlige grensen til kongedømmet Alba rundt 890–950. Prikket linje B representerer den sørlige grensen til kongedømmet Strathclyde, ca 925–945. I 899 døde Alfred, konge av Wessex, og etterlot sin sønn Edvard som hersker av Britannia sør for elven Themsen, og sin datter Æthelflæd og svigersønn Æthelred styre over den vestlige delen av Mercia. Situasjonen i de danske kongerikene i østlige Britannia er mindre klar. Kong Eohric (Eirik) styrte antagelig East Anglia, men ingen dato kan med sikkerhet ble tilskrevet til etterfølgerne Guthfrith (Gudrød) av York i Northumbria. Det er kjent at Guthfrith, som angelsakserne kalte ham, ble etterfulgt av Sigurd og Knut, men om disse styrte samtidig eller etter hverandre er usikkert. Northumbria kan ha blitt delt på denne tiden mellom de norrøne herskerne i York og lokale høvdinger, kanskje representert av Ædwulf, basert ved Bamburgh og kontrollerte landene fra elven Tyne eller Tees og til Forth i nord.Keynes, «Rulers of the English», s. 504–505; Woolf, Pictland to Alba, s. 138–139; Blair, Anglo-Saxon England, s. 75–79.
I Irland var kong Flann Sinna, gift med Konstantins tante Máel Muire, dominerende. Årene rundt 900 representerte en periode med svekkelse blant de norrøne og norrøn-gæliske i Dublin. De er rapportert å ha delt seg mellom to rivaliserende ledere. I 894 forlot den ene gruppen Dublin, og bosatte seg kanskje ved kysten av Irskesjøen i Britannia mellom elven Mersey og bukten Firth of Clyde. De gjenværende dublinere ble forvist i 902 av Flann Sinnas svigersønn Cerball mac Muirecáin, og kort tid etterpå dukket opp i vestlige og nordlige Britannia.Ulster-annalene, oppslag for 893 og 902; Woolf, Pictland to Alba, s 131 og 138–139.
I sørvest for Konstantins land lå kongedømmet Strathclyde. Det strakte seg nordover til Lennox, øst til elven Forth, og sør inn i Southern Uplands. I år 900 var antagelig Dyfnwal (Domnall) konge av Strathclyde.Woolf, Pictland to Alba, s. 153–157.
Situasjonen for det gæliske kongedømmet Dál Riata i vestlige Skottland er usikkert. Ingen konge er kjent ved navn etter Áed mac Boanta. Frankiske Annales Bertiniani kan ha nedtegnet erobringen av Indre Hebridene, havområdet til Dál Riata, av nordmenn i 849.Woolf, Pictland to Alba, s. 99–100 og 286–289; Anderson, Early Sources, s. 277. I tillegg til disse, var det stadige nye grupper av nordboere fra nordlige og vestlige Europa som kom til De britiske øyer. Det er vanskelig å avgjøre om det var norrøne eller norrøn-gæliske kongedømmer på de vestlige øyene på denne tiden.Woolf, Pictland to Alba, s. 275–311, særskilt 286–289; Ó Corrain, «Vikings in Scotland and Ireland»; Crawford, Scandinavian Scotland, s. 39–62; Smyth, Warlords and Holy Men, s. 141–174.
Liv og virke Tidligste år Áed, Konstantins far, etterfulgte Konstantins onkel av samme navn, Konstantin I, i 876, men ble drept i 878. Áeds korte styre er omtalt som å være av ingen betydning i de fleste kongelister. Selv om datoen for hans fødsel ikke er nedtegnet, kan ikke Konstantin II ha blitt født senere enn året etter hans fars død, som er 879. Hans navn kan antyde at han ble født tidligere under styret til sin onkel Konstantin I.Woolf, Pictland to Alba, s. 116–117, 124, og 166, note 84.