Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–1873) var en norsk lyriker og litteraturkritiker, i ettertid kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol; men Welhaven har også en posisjon i kraft av eget virke.
Welhaven regnes som en av de sentrale dikterne i norsk litteratur i første halvdel av 1800-tallet. Han var romantiker med interesse for estetikk, dyrket den rene sjanger og stilte strenge krav til dikterisk form. Hans første større dikteriske bedrift var den polemiske sonettsyklusen Norges Dæmring (1834). Som sentrallyriker trådte han fram i 1839. En god del av diktene er inspirert av folkediktning, til å begynne med sagn som han fant i Andreas Fayes utgave av norske sagn fra 1833. Han skrev også noen salmer.
I 1840 ble Welhaven konstituert som lektor i filosofi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Han ble fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ved siden av filosofi underviste han i litteraturhistorie. thumb|left|Johan Ludvig Heiberg (1791–1860) (Welhavens tremenning gjennom Welhavens mormor Maren Heiberg) fikk tilsendt Norges Dæmring med en dedikasjon fra forfatteren som slutter slik:O, gid De fandt, naar her De bruger Sonden,blot nogle Glimt af Fætterskab i Aanden.At Heiberg var et ideal, går bl.a. fram av Welhavens prolog «Johan Ludvig Heiberg», skrevet til oppføringen av Elverhøi på Christiania Theater i 1860.
Ætt, oppvekst og studier Welhavens far, Johan Ernst Welhaven, var sønn av Johan Andreas Welhaven (1775-1828) og Elisabeth Margrethe Woltmann, begge fra Nord-Tyskland. Welhavens mor, Else Margrethe Cammermeyer (1785-1853),Lampe, J.F. (1895): Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Redigert av D. Thrap. Kristiania: Cammermeyer. var datter av Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg, begge danskætta. Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven giftet seg i 1806 og fikk elleve barn, mellom dem Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven.
Welhavens far var prest på spedalskehjemmet St. Jørgen, og Welhaven ble døpt i Hospitalskirken der. Gjennom sin mormor, Maren Heiberg, var han tremenning til Johan Ludvig Heiberg,Hagen, Erik Bjerck; Aarnes, Sigurd Aa.: «Johan Sebastian Welhaven» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 27. april 2026 fra direktør for det Kongelige Teater i København. Welhaven vokste opp i Domkirkegaten og gikk på Bergen katedralskole, hvor læreren Lyder Sagen fikk stor innflytelse på ham i norsktimene. Flinkest var Welhaven i faget tegning,Per Saugstad: J.S. Welhaven (s. 21), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1967 men fikk tilsnakk for å prate i timene og for manglende flid.Jan Olav Gatland: «Welhaven i 200 år», hentet fra Wayback Machine</ref> Karakterboken hans hadde blandet innhold. Norsklæreren Lyder Sagen oppsummerte: «Flittig og flink». Lærer Windings oppfatning var en annen: «Han har et temmelig lyst hode, dog ser det mørkt ut.» Lærer Christensen måtte «med bedrøvelse klage over hans flid og oppførsel» - og han hadde merket seg Welhavens hyppige fravær.Tor Kristiansen: «Var slett ikke noe skolelys», Bergens Tidende, 17. november 2006
Etter åtte år på latinskolen ble han utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene, og oppmeldt til Norges eneste universitet, som lå i Christiania. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år, før han kom hjem til Bergen i 1828 og begynte studier i teologi med faren som veileder. Samme år døde faren, og sønnen fortsatte studiene ved universitetet i hovedstaden der han kom til å bo resten av livet.
Welhaven levde tidvis i stor fattigdom. Han skaffet seg litt inntekt ved privatundervisning og tegning. De første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi.
Han tok ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen.Sitert fra intervju med historiker og biograf Anne-Lise Seip i Morgenbladet, 5. oktober 2007: «Han var i stand til å reise seg fra eksamensbordet og gå sin vei, han gjorde nettopp det flere ganger. [...] Det var en blanding av stahet og selvfølelse hos ham.»
Polemiker og estetiker Johan Sebastian Welhavens tidlige forfatterskap er preget av hans kritiske syn på den halvt år yngre Henrik Wergeland. Paradoksalt nok kom han til å tegne en illustrasjonWelhavens illustrasjon er å se i flere norske litteraturhistorier og Wergelandutgaver til åpningsdialogen i Wergelands kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias, som kom ut i juli 1830, et verk Welhaven ikke hadde sans for. Måneden etter stod diktet «Til Henrik Wergeland!» anonymt på trykk i Morgenbladet (15. august 1830). Diktet åpner slik: «Hvorlænge vil du rase mod Fornuften?» Etter hvert utviklet det seg en større konflikt mellom de to der store deler av kulturlivet lot seg engasjere. Welhavens debutdikt utgjorde opptakten til Stumpefeiden som tok til i oktober 1831.
I Welhavens offisielle debut, Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (1832), vedkjenner han seg åpent forfatterskapet til diktet i Morgenbladet. Han viser dessuten sin trang til den polemiske uttrykksform. Pamfletten gir en innføring i Welhavens estetiske syn, som for en stor del samsvarer med oppfatninger hos Johan Ludvig Heiberg i Danmark. Welhaven ivret for europeiske kunst-teorimodeller og tankemønstre i tråd med den heibergske estetikk. Wergelands far, Nicolai Wergeland, sendte året etter ut forsvarsskriftet: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) der han imøtegår Welhavens kritikk. Welhaven tok opp igjen temaer fra pamfletten i artikkelserien «Om norske Presseanliggender» i kjølvannet av Campbellerslaget.jfr artikkelserie i Den Constitutionelle, 1838
Kulturpolitikk Se også egen artikkel om Intelligenspartiet.
Welhaven tilhørte den gruppen studenter som forsommeren 1832 brøt ut av Det Norske Studentersamfund og organiserte seg i Studenterforbundet. Intelligenspartiet eller «Troppen» med Welhaven i lederposisjon sprang ut av denne gruppa. Welhaven og hans likesinnede ville ta vare på det kulturelle og språklige slektskapet med Danmark. De ville også holde kontakt med Tyskland og – i noen grad – Frankrike. De mente at embetsstanden fortsatt måtte styre utviklingen i landet. På motsatt side stod Patriotene med Henrik Wergeland som ønsket å bygge på nasjonalistisk kultur.
Intelligenspartiet utga tidsskriftet Vidar. I redaksjonen satt, foruten Welhaven, bl.a. juristene Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang samt historikeren Peter Andreas Munch. Vidar hadde blant annet som formål å nedkjempe Wergeland, slik Viðarr nedkjempet Fenrisulven i norrøn mytologi. Tidsskriftet holdt det gående i ca. to år og var forløper for dagsavisa Den Constitutionelle, som ble stiftet i 1836 med A. M. Schweigaard og U. A. Motzfeldt som redaktører.
Ifølge Welhavenbiografen Anne-Lise Seip forandret Welhavens kultursyn seg gjennom livet. Som ung trodde han fullt og fast på kunstens foredlende virkning, også på kulturpolitikkens område. Etter revolusjonsåret 1848 ble han grepet av en pessimisme som ble forsterket av det han oppfattet som en dominerende materialisme i 1850-årene. Etter dette trakk han seg tilbake i seg selv.Avsnittet referert fra intervju med Anne-Lise Seip i Morgenbladet, 5. oktober 2007. I 1834 utga Welhaven det omfangsrike arbeidet Norges Dæmring. Et polemisk Digt, med ironiske angrep på hjemlig kultur og patriotene, og især Henrik og Nicolai Wergeland; det skaffet Welhaven noe motbør, blant annet ble han beskyldt for å være fedrelandsforræder. I ettertid har Ingard Hauge karakterisert sonettsamlingen som en «nasjonalkritisk diktsyklus».Ingard Hauge, i Norges litteraturhistorie, bd 2, s. 295
Welhaven valgte ofte sonettformen, men var ikke den første som skrev sonetter i Norge, og mange har gjort det etter ham. I den innledende sonetten, meddeler dikteren at han morer seg med «literaire Landser»:
Avslutningssekvensen skildrer «Norges Dæmring» som en oppvåkning og et morgengry: «Dagen stiger, Søvnen er forbi». Welhaven ønsket at Norge skulle utvikle seg som kulturnasjon. Norges Dæmring slutter på denne måten:
I Dæmringsfeiden som oppstod i kjølvannet av utgivelsen, regner man med at det deltok i alt 45 personer med Welhaven og Nicolai Wergeland som frontfigurer. thumb|Johan Sebastian Welhaven malt av den dansk-norske billedkunstneren Carl Peter Lehmann i 1842.
Lyrikeren Mellom 1838 og 1860 gav Welhaven ut fem diktsamlinger og én fortelling. Med en rekke nasjonale ballader sluttet han seg til nasjonsbyggerne utover på 1800-tallet. Henrik Wergeland karakteriserte deler av hans forfatterskap som «Juveelarbeide». Litteraturhistorikeren Gerhard Gran skriver på denne måten:Welhavens Digte udkom vinteren 1838 (datert 1839). For samtiden maa denne digtsamling have været en overraskelse; her var kun faa spor af «fædrelandsforræderen» og «modermorderen»; krigeren har afført sig sin rustning; og frem træder en stille elegisk drømmer. I sit angrep paa Wergeland havde han af digteren forlangt «den egte poetiske resignation, der bringer smerten til at dulme og opløse sig i vemod», og med disse ord er grunntonen i digtene givet.Sitert etter Gerhard Gran i «Joh. S. Welhaven», Nordmænd i det 19de. Aarhundrede, 1914. s. 402.
Welhavens lyrikk er preget av hans estetiske syn. Han gikk inn for en stram oppbygning med klare krav til metrikk og rim. Den strenge, poetiske form er tenkt å virke frigjørende på diktets ånd, og det settes likhetstegn mellom diktets ånd og den frigjorte tanke. Diktning er altså en særegen form for tenkning. Mye av Welhavens poetikk finnes nedfelt i «Digtets Aand» (1844), som begynner slik:
I Norges litteraturhistorie sammenfattes Welhavens kunstsyn på denne måten: «Den evne som dikteren har til å komme i kontakt med det dypeste og sanneste i sitt sinn, har en spesiell betydning i et kultursamfunn som har mistet sin uskyld og umiddelbarhet. Det er kunstnerens spesielle oppgave å knytte forbindelsen med det tapte og trenge gjennom den skorpe av konvensjoner som en moderne sivilisasjon legger om sinnet. Kunsten skal skape en symbolikk som kan bidra til å gi større følsomhet og rikere indre liv».Ingard Hauge i Norges litteraturhistorie b. 2 1974, s. 294
thumb|Welhaven skildret Nøkken i Digte 1838/39, Kittelsen malte den i 1904.
Dalens sagn og melodi Welhaven gjorde tidlig bruk av elementer fra folkekunsten. I sin første diktsamling skriver han om mulighetene i «Dalens Sagn» og «Dalens Melodi».
Flere av Welhavens dikt bygger på norske sagn, gjerne hentet fra Andreas Fayes samling fra 1833, mens andre er inspirert av folkelige viser.
Welhaven var dessuten en tidlig representant for det moderne natursynet. Her skiller han seg vesentlig fra Faye som i forordet til sin sagnsamling beskriver naturen som skremmende og vill. Flere av diktene til Welhaven uttrykker naturromantiske stemninger og lengsel tilbake til barndommen.
I Welhavens første diktsamling finner man blant annet «Nøkken», «Søfuglen» («En Vildand svømmer stille»), og «Sisyphos». Den siste bygger på den greske Sisyfosmyten, men har et samtidig budskap. Samlinga inneholder også det store diktet «Republikanerne», skrevet under inntrykk av Russlands angrep på Polen.
thumb|left|Joséphine Welhaven (født Bidoulac) (1812–66), fødte sin mann fem barn, blant dem arkitekten Hjalmar Welhaven. Bildet er fra hennes siste leveår, og «gir vel neppe inntrykk av hennes kraft og livlige gemytt». Hun beskrives også som «kunnskapsrik, klok og interessant».Sitater fra Anne Lise Seip. Demringstid, s. 384
thumb|left|Welhavens illustrasjon til diktet «Soiree-billeder» der blant annet Camilla Wergeland skildres.
Personlighetstrekk «Det tornede Træ» fra Nyere Digte (1844/45) oppfattes som et selvportrett som også rommer elementer av selvforsvar.
Welhaven kom til å støte flere fra seg med sin polemikk. H. C. Andersen ble for eksempel skremt da han traff Welhaven én eneste gang.