thumb|Demonstrasjon i New York i 1912 for kvinners rett til å stemme. thumb|Markering av Den internasjonale kvinnedagen i Dhaka. thumb|Vitsetegning fra 1869 som viser omsnudde kjønnsroller.

Kvinnebevegelsen, eller kvinnebevegelsene, er et bredt samlebegrep for mange ulike og ofte motstridende bevegelser som på en eller annen måte oppstod som sammenslutninger av kvinner, eller som arbeider for kvinners interesser. Ofte brukes flertallsformen for å vektlegge at det ikke er én enhetlig bevegelse, og at deres mål og organisering kan være svært forskjellige. Kvinnebevegelsene består både av politiske bevegelser som arbeider for kvinners formelle og sosiale rettigheter i samfunnet, og andre kvinnesammenslutninger av upolitisk, humanitær eller annen ideell art. Moderne kvinnebevegelser inkluderer vanligvis minoritetskjønn i fellesskapet og interessene de arbeider for, og noen kvinnebevegelser har alltid vært eller siden blitt åpne for menn som deler engasjementet for kvinners og marginaliserte kjønns rettigheter og likestilling.

Kvinnesaksbevegelsen er en viktig del av den større kvinnebevegelsen som siden 1800-tallet først og fremst arbeider for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og som har røtter i opplysningstidens ideal om at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Denne bevegelsen omtales ofte som feminismens første bølge og dens moderne videreføring som liberal feminisme. Tradisjonelt ble begrepet kvinnesak brukt på norsk om kampen for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og var ofte forstått som synonymt med likestilling. Begrepet feminisme ble vanlig på norsk i løpet av 1970- og 1980-årene.

Ulike deler av kvinnebevegelsen har brukt mange metoder for å prøve å nå målene sine, blant annet politisk påvirkningsarbeid gjennom parlamentariske, rettslige og andre offentlige kanaler, og ulike former for aksjonisme. Kvinnebevegelsen omfatter både formelle organisasjoner og løsere grasrotbevegelser. Kvinnebevegelsen er ikke noen enhetlig bevegelse og medlemmene kan ha ulikt politisk ståsted. I Norge oppstod kvinnebevegelsene på 1800-tallet dels som en borgerlig kvinnebevegelse med nære bånd til partiet Venstre med fokus på formelle rettigheter, og dels som en kvinnebevegelse innenfor arbeiderbevegelsen. Innenfor den førstnevnte bevegelsen fant man Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og Norske Kvinders Nasjonalråd. På 1960- og 1970-tallet oppstod en ny kvinnebevegelse – også kalt feminismens andre bølge – med en uttalt venstreorientert og ofte venstreradikal profil, der Kvinnefronten i Norge stod sentralt. 1990-årene var preget av fremveksten av feminismens tredje bølge og et tydelig interseksjonelt perspektiv, som har blitt utbredt i de aller fleste former for moderne feminisme. I 2010-årene ble det vanlig å snakke om feminismens fjerde bølge, som bygget videre på den tredje bølgen. Der den tredje bølgen introduserte det interseksjonelle perspektivet i feministisk arbeid, er dette perspektivet for den fjerde bølgen helt grunnleggende, og moderne feminismer legger f.eks. til grunn at transpersoners rettigheter og plass i feminismen ikke er oppe til debatt. Innen tredje- og fjerdebølgefeminisme finner man organisasjoner som Inkluderende feminisme.

Siden begynnelsen har bevegelsen blitt kritisert fra flere kanter. Konservative krefter i samfunnet har mislikt all forandring, og gått til angrep mot selve ønsket om endring. Andre mener at bevegelsen har tatt opp feil saker eller vært for konfronterende. Dette har blant annet ført til at yngre kvinner og kvinnegrupper utenfor Vesten har prøvd å bryte båndene til mye av den opprinnelige kvinnebevegelsen.

Terminologi Kvinnebevegelsen er et bredt samlebegrep for en uensartet bevegelse som fra 1800-tallet dels omfattet den tradisjonelle borgerlige kvinnesaksbevegelsen som arbeidet for kvinners politiske og juridiske rettigheter, spesielt kvinners stemmerett, og som i Norge i stor grad var knyttet til partiet Venstre (sammenlign liberal feminisme), dels arbeiderkvinnebevegelsen som fokuserte på arbeideres levekår og dels en rekke upolitiske, allmennyttige og humanitære organisasjoner som bestod av kvinner. Den moderne kvinnebevegelsen omfatter også en rekke nyere kvinneorganisasjoner.

På norsk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt nærmest utelukkende om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, og spesielt om Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og de organisasjonene som sprang ut av denne. Begreper som «kvinnesakskvinne» betegnet normalt medlemmer av NKF. Begrepet kvinnesak var nært knyttet til den likestillingspolitikken NKF stod for, og NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at begrepet for NKF var synonymt med likestilling.Elisabeth Lønnå (1996): Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, s. 250, Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 8205244952

Begreper som feminisme og feminist oppnådde først større aksept i 1970-årene; Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste f.eks. at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen».«Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956 Feministbegrepet har fra 1970–1980-årene i stor grad overtatt som det generelle moderne begrepet for organisasjoner og personer som arbeider for kvinners interesser.

Historie thumb|upright|Venusspeil med knyttneve ble symbol for kvinnemakt på 1970-tallet, knyttet til den nye kvinnebevegelsen.

Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa, og var med utgangspunkt i blant annet lover fra Romerriket og videre, og filosofiske tanker fra Aristoteles og videre, blitt en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over egent liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.

Tankene som spredde seg i opplysningstiden, om at alle menn skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn. Olympe de Gouges la fram en kvinnerettserklæring, inspirert av menneskerettighetserklæringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for.

Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Det samme skjedde under revolusjonene i 1830 og 1848. Men idéen var der, og endringen av kvinnene sin stilling var i gang. Snart begynte kvinner å organisere seg for å få flere rettigheter.

Først ute var kampen for stemmerett, høyere utdanning og like retter for loven. Kvinnebevegelsen i USA, som hadde opphav i bevegelsen mot slavehold, var først ute. De organiserte den første konferansen om kvinnesaken i Seneca Falls i 1848.

i 1960- og 70-årene blomstret en ny kvinnebevegelse opp, med nye og gamle krav. Viktigst av disse var kanskje kravet om reell likestilling for kvinner, som at de skulle ha like muligheter som menn til å gjøre karriere, og en rett til å ta avgjørelser rundt sin egen kropp, som å kunne velge om de ville ha sex og barn eller ikke.

Hovedsaker Makt for begge kjønn Stemmerett for kvinner thumb|Kvinner som avlegger stemme i Bangladesh. I dag er stemmerett for kvinner selvsagt i de fleste land i verden.

Da stemmeretten ble allmenn, det vil si at alle menn, uansett formue, kunne stemme, trakk en slutningen om at dette også burde gjelde kvinner. Den første virkelege kvinnebevegelsen ble til på grunn av denne saken. Kvinner organiserte seg, de holdt konferanser og demonstrasjoner. De ble ledd av og hånet, både av menn og andre kvinner. Mange steder ble de møtt med hard motstand, de ble kastet i fengsel og nedverdiget.

Kampen førte likevel fram, og land etter land måtte gi dem retten. New Zealand var først ute, og gav kvinner allmenn stemmerett i 1893, selv om de ikke kunne stille til valg. I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, 15 år etter at det hadde blitt innført allmenn stemmerett for menn i 1898.Norgeshistorie.no, Gro Hagemann: «Fra halvt til helt demokrati». Hentet 28. des. 2016. Kuwait er det siste landet så langt som har gitt kvinner denne retten, det skjedde i mai 2005. Det finnest fremdeles noen få land der kvinner ikke kan stemme, som Bhutan og Saudi-Arabia

Rett til arbeid og utdanning Lik lønn for likt arbeid Fra og med den industrielle revolusjonen var en stor del av folket, både kvinner, menn og barn, gått ut i betalt arbeid. Det var selvsagt at kvinner skulle ha mindre betalt enn menn. Fordi mannen alltid var hovedforsørger og skulle brødfø både kone og barn var lønningene kunstig høye for menn. Kvinner fikk mindre betalt fordi lønnen de tok med hjem ikke trengte å bære like mye ansvar som mannens. Sosiologisk sett var denne godtatte institusjonelle underbetalingen av kvinner et åpenbart hinder for likestilling

Påvirket av kvinnestemmer, blant andre Clara Zetkin, gikk den andre internasjonalen inn for at menn og kvinner skulle få lik lønn for likt arbeid. Siden fikk arbeiderbevegelsen en egen kvinnebevegelse, noe de fleste sosialistpartier har hatt siden.

Rett til utdanning thumb|Nonner ved mikroskopene. Kloster var lenge eneste stedet kvinner kunne få utdanning. Utdanning hadde lenge vært skevt fordelt, slik at gutter fikk mer og bedre utdanning enn jenter. Mange skoler tok ikke inn jenter, og det var mange fag, for eksempel naturvitskapene, en mente de ikke trengte eller kunne lære. De fleste jenter var utestengte fra universitetene.

I USA ble den første kvinnelige legen utdannet i 1850, og den første kvinnen tok doktorgrad i 1877. Norge fikk sin første kvinnelige universitetsstudent, Cecilie Thoresen, i 1882.

Rett til arbeid thumb|Mens kvinnearbeid var verdsatt i krisetider, som her under den første verdenskrigen, ble de lett undervurderte og tilsidesatte i arbeidslivet. I nedgangstider kunne kvinner oppleve å bli utestengte fra arbeidsmarkedet, enten uformelt eller ved hjelp av lover. Men også i tider der de kunne få jobber hadde kvinner større problemer enn menn med å arbeide, ettersom de i tillegg hadde i oppgave å passe barn og hus.

Kamp for barnehageplasser til alle som ønsket det, rett til betalt fødselspermisjon uten å miste stillingen sin, og forbud mot kjønnsdiskrimingering ved ansettelser er lover som har kommet til etter påtrykk fra kvinnebevegelsen.

Like retter i lovverket I mange lovverk var kvinner regnet som underordnet menn, og de måtte formyndes. Som unge var de underordnet faren sin, og som gifte var de eiendommen til ektemannen. Som uselvstendige vesener hadde de selvsagt avgrenset eiendomsrett.

Eiendomsrett og arverett I store deler av europeisk historie har kvinner arvet mindre enn menn, eller ikke hatt arverett i det hele tatt. Under den romerske loven lex boconia kunne ingen av de rike romerske borgerne gjøre en kvinne til arving, selv om de bare hadde døtre. Variasjoner over slike regler fortsatte gjennom den europeiske mellomalderen og renessansen. En kunne testamentere eiendeler til kvinner, men som hovedregel hadde menn større arverett, og ofte tok ektemenn over eiendomsretten til alt konen hans arvet og ervervet seg.

Lovverket ble gradvis endret i løpet av 1800-tallet, og kvinner fikk stort sett same rett som menn til å eie og arve. Likevel skulle det gå lang tid før for eksempel Norge gikk vekk fra den agnatiske arveretten og tillot kvinner å arve tronen på lik linje med menn. Det skjedde i 1990. Mange steder går adelstitler og herregårder fremdeles i arv bare til mannlige arvinger.

Skilsmisse I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne til tross for hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam.

I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse.

Voldtekt