Denne artikkelen er om forhistoria til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk), før partiet offisielt blei stifta i april 1994. For partihistoria etter det, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – historie.

NKP fra 1949 Nepal Kamyunishta Parti (Nepals Kommunistiske Parti), som NKP(Maobadi) rekner som sin forgjenger, blei stifta i 1949. Leder fra stiftelsen var Pushpa Lal Shresta.

På denne tida seira revolusjonen i Kina. Den fikk sterk innflytelse på NKP og Pushpa Lal. Maos linje med å satse på fattigbøndene, og hans teori om den såkalte Nydemokratiske revolusjonen, blei viktige i Nepal.

I 1951 seira en demokratisk revolusjon, og politiske partier blei legale. 18. februar holdt kong Tribhuvan en tale, der han sa at makta fra nå av skulle tilhøre folket, og det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling. Dette løftet blei aldri holdt av Tribhuvan og de fire kongene som fulgte etter ham.

Fra da av blei kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling sentralt for kommunistpartiet.

På 1950-tallet vokste NKPs innflytelse, til tross for at partiet ei tid var forbudt. NKP blei splitta i fløyer. Ei høyrefløy gikk etterhvert inn for samarbeid med kongemakta og politiske konsesjoner for å sikre NKPs legalisering. Venstrefløya under Pushpa Lal var mot konsesjoner til kongen, så legalisering som mindre viktig og støtta ei revolusjonær linje.

Fra midten av 1950-tallet bygde Mohan Bikram Singh opp en sterk partiorganisasjon i sitt hjemdistrikt Pyuthan i ås-distriktene i det midtvestlige Nepal. Det seinere distriktet Rolpa var den gangen en del av Pyutan. (Rolpa blei seinere NKP(Maobadi)s sterkeste distrikt, der opprøret i 1996 starta.)

Disse områdene er dominert av nasjonale minoriteter, bl.a. av Magar-folket, som språklig og religiøst er blitt diskriminert innafor det hinduistiske Nepal. De er svært økomomisk tilbakeliggende, og er bl.a. fortsatt nesten helt uten veier. Landsbyen Tawang blei fra denne perioden helt dominert av kommunistene, som fikk nesten alle stemmer der ved det første valget i 1959. (Mer om denne delen av Nepal, se Nepals geografi og Administrativt kart over Nepal.)

En folkebevegelse leda av Nepals Kongressparti og NKP tvang kong Mahendra til å godta valg i 1959. Men han infridde ikke kravet om at valget skulle gjelde ei grunnlovsgivende forsamling. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov, som ga kongen avgjørende makt.

Ut fra at kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling ikke var innfridd, gikk venstrefløya i NKP inn for valgboikott. Partiledelsen fikk likevel gjennom at partiet stilte. Resultatet blei sett som et nederlag.

Kravet om folkevalgt grunnlovsgivende forsamling for å gjøre ferdig den ufullendte demokratiske revolusjonen, avvisning av samarbeid med kongedømmet og motstand mot kompromisser for å oppnå legalisering, inspirasjon fra den kinesiske revolusjon og støtte til Nydemokratisk revolusjon, er alt sammen politiske linjer som NKP(Maobadi) har arva fra venstrefløya i det opprinnelige NKP.

Maoistenes sterke feste blant minoriteter i åsene i Vest-Nepal stammer også fra denne tida.

NKP splittes på 1960-tallet

Etter kong Mahendras statskupp i desember 1960 blei NKP splitta i stadig flere deler.

På et møte i partiledelsen like etter kuppet, gikk ei prosovjetisk fløy inn for å støtte kongen. Pushpa Lal Shrestas fløy ville gjeninnkalle det valgte parlamentet fra 1959, og samarbeide med Nepals Kongressparti om det. Mohan Bikram Singhs fløy ville kreve at løftet fra 1951 om ei grunnlovsgivende, folkevalgt forsamling blei oppfylt, og avviste alt samarbeid med Kongresspartiet. Disse tre standpunktene skulle prege ulike fløyer i kommunistbevegelsen.

På partiets 3. landsmøte i 1962 blei den prosovjetiske og promonarkistiske fløya under partisekretær Rayamajhi ekskludert av et flertall, som blei rekna som prokinesisk. Fra da av sprakk NKP opp i stadig flere stridende grupper, gjerne rundt hver sin kjente leder. Fra rundt 1965 slutta partiorganisasjonen å fungere i mesteparten av landet. Nå fulgte flere tiår med mange titalls kommunistpartier og et mylder av smågrupper.

Pushpa Lal Shresta gikk i eksil. Andre kjente partiledere, bl.a. Manmohan Bikram Singh, fikk langvarige fengselsstraffer.

I 1968 stifta Pushpa Lal Shresta sitt eget parti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Det var i tida som fulgte det største kommunistpartiet i landet. Dette var også det første kommunistpartiet i Nepal som tok inn i programmet at det bygde på Mao Zedongs tenkning.

Central Nucleus (1971)

Da Mohan Bikram Singh slapp ut av fengselet i 1971, danna han gruppa Central Nucleus (Den Sentrale Kjerna) sammen med flere andre, nylig frigitte partiledere. Målet var å gjenforene partiet.

Men forhandlinger med NKP(Pushpa Lal) førte ikke fram, og lederne i Central Nucleus gikk mange forskjellige veier.

På denne tida var det store maoistisk inspirerte bondeopprør i India, bl.a. i Naxalbari, som grenser mot Nepal i sørøst. Rett over grensa, i distriktet Jhapa, var det opprørsforsøk i 1971, der indiske naxalitter deltok som inspiratorer og ledere. Fra dette kom Jhapeli-gruppa, som blei kjent som nepalske naxalitter.

Singhs initiativ kom ikke fra denne tradisjonen. (De unge lederne for Jhapeli-gruppa skal angivelig ha henvendt seg til hans Central Nucleus men blitt avvist. De blei isteden kjerna i et konkurrerende partibyggende prosjekt, som seinere danna partiet NKP (ML) og endte i det store moderate kommunistpartiet UML.) Singh hadde sin støtte blant eldre, prokinesiske kommunistledere.

Når maoistene i Nepal i nyere tid er blitt satt i forbindelse med de indiske såkalte naxalittene, er det på grunn av samarbeid som er oppstått mellom dem i nyere tid. Opprinnelig kommer de fra en annen tradisjon.

NKP(4M) dannes (1974)

Etter sammenbruddet for Central Nucleus stifta Singh sammen med Nirmal Lama, i 1974 et nytt parti, NKP (Chautho Mahadhiveshan). Parentesen betyr (fjerde landsmøte), og skulle markere at dette var en fortsettelse av det gamle NKP, som blei splitta etter det 3. landsmøtet i 1962.

NKP(4M) blei starten på den organiserte tradisjonen som leda fram til stiftelsen av NKP(Maobadi).

Partiet bygde på Mao Zedongs tenkning og slutta seg til Maos strategi for Nydemokratisk revolusjon. Det gikk inn for en revolusjon av fattigbønder i Nepal. Et sentralt krav var ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, i samsvar med kravet fra 1961.

NKP(Pushpa Lal) splitta seg nå opp, og NKP (4C) blei på 1970-tallet det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal.

Etter Maos død i 1976 tok NKP(4M) avstand fra Maos etterfølgere som fordømte kulturrevolusjonen i Kina. Singh erklærte at det hadde skjedd en kontrarevolusjon, og Kina var ikke lenger noe sosialistisk land.

Tidlig i 1979 forberedte partiet et bondeopprør, som hadde mange likheter med det NKP(Maobadi) seinere starta.

Splittelser på 1980-tallet

Våren 1979 tvang et stort folkeopprør i Kathmandu kong Birendra til å utlyse folkeavstemning om demokrati i 1980.

Bevegelsen foregrep på mange måter de store folkeopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006. Kommunistpartiene, leda av NKP(4C), og den tidligere Jhapeli-gruppas nystifta konkurrerende Mao-inspirerte parti, NKP (ML), spilte ei ledende rolle i kampen mot monarkiet.

NKP(4M)s nest viktigste leder Nirmal Lama tok initiativet til å samle de fleste kommunistpartiene mot diktaturet. Men når det gjaldt folkeavstemninga, blei han motarbeida av partileder Mohan Bikram Singh. Lama ville agitere for å stemme mot kongens forslag. Singh gikk inn for valgboikott. Lama var også tilhenger av å samarbeide med Nepals Kongressparti mot det kongelige diktaturet, mens Singh så Kongresspartiet som en representant for hovedfienden India.

I 1983 sprakk NKP(4M). Singh starta et nytt parti, NKP(Masal). Parentesen betyr fakkel. Prachanda, leder av NKP(4M)s ungdomsforbund, var blant dem som fulgte Singh. Nirmal Lama fortsatte som leder av restene av NKP(4M.)

I 1984 var NKP(Masal) med på å stifte en internasjonale av for det meste små maoistiske partier, RIM. Baburam Bhattarai skal ha vært NKP(Masal)s representant.

I 1985 sprakk NKP(Masal) – angivelig bl.a. på grunn av Singhs vanskelige personlighet. Et flertall i sentralkomiteen, leda av Mohan Pokharel Vaidya (alias Kiran), skifta navn på partiet til NKP(Mashal). (Mashal er en annen stavemåte for ordet fakkel på Nepali). Mindretallet rundt Singh beholdt det gamle partinavnet NKP(Masal). Prachanda var blant de som fulgte Kiran, mens B. Bhattarai fulgte Singh.

Splittelsene reduserte alle tre partier kraftig. Det nye NKP (ML), som sto fram som yngre og mer militant, og som effektivt utnytta mulighetene til legalt arbeid som åpna seg, blei på 1990-tallet det største og viktigste kommunistpartiet. Det forente mange ulike kommunistgrupper, og vant også tidligere tilhengere fra NKP(4M).

Prachanda blir partileder, NKP(Mashal) blir maoistisk

NKP(Mashal) skulle bli kjerna i det framtidige NKP (Maobadi).

I mars 1986 gjennomførte NKP(Mashal) noe som er blitt beskrevet som et mislykka opprørsforsøk. Bl.a. blei en del politiposter i Kathmandu angrepet, og 50-60 tilhengere blei arrestert. I partihistoria er dette omtalt som The Sector Incident (Sektorhendinga).

Episoden førte til at Kiran gikk som partileder, og Prachanda overtok. Han er fortsatt partileder i 2006.

(Kiran fortsatte som en nær medarbeider og rådgiver for Prachanda, og er også fortsatt med i partiledelsen.)

I 1986 gjorde partiet også ei programendring som maoistene seinere har lagt stor vekt på.

NKP (Mashal) og dets forgjengere (NKP (Masal), NKP (4M)), og andre prokinesiske partier som NKP (Pushpa Lal) og NKP(ML), definerte sitt grunnlag som marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning.

Fra nå av begynte partiet isteden å beskrive sin ideologi som marxismen-leninismen-maoismen (Marxbadi Leninbadi Maobadi på Nepali).

Formuleringa skal uttrykke at Maos bidrag til marxismen skal betraktes som like mye verdt som de som Marx og Lenin kom med.

Jana Andolan 1990

Det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990 blei utløst av et samarbeid mellom Nepals Kongressparti og ei sammenslutning av 7 kommunistpartier, United Left Front (ULF).

ULF var leda av det dominerende kommunistpartiet NKP(ML), som hadde utvikla seg i moderat retning og brutt med Mao Zedongs tenkning. Med i ULF var også det promaoistiske NKP (4M), leda av Nirmal Lama.

De revolusjonære NKP (Masal) (leda av Mohan Bikram Singh) og NKP (Mashal) (leda av Prachanda) ønska angivelig også først å være med i ULF, men blei nekta å delta.

De stifta Samyukta Rashtriya Janaandolan (United National People's Movement – engelsk forkortelse UNPM), en uavhengig, revolusjonær front av de to partiene og flere mindre grupper. Baburam Bhattarai fra Singhs NKP(Masal), blei UNPMs leder.

Opprøret blei fra starten i februar leda av alliansen av Kongressen og ULF. Men utover våren radikaliserte det seg og blei stadig mer uavhengig av de politiske lederne. I sluttfasen i april og mai kritiserte UNPM de mer moderate partiene for å ikke stille skarpe nok krav og for å gjøre kompromisser med kongen. De gikk i spissen for radikale demonstrasjoner og reiste kravet om republikk.

Demonstrasjoner utlyst av UNPM, som i Kathmandu 6. april, der UNPM først mobiliserte til store demonstrasjoner der Kongressen og ULF seinere tok over ledelsen, og seinere gikk i spissen for en storm mot slottet, fikk avgjørende betydning for å få kongen til å kapitulere.

Etter at diktaturet var falt, avviste UNPM å delta i regjering og å sitte i kommisjonen som utarbeida ei ny grunnlov. UNPM krevde isteden republikk, og reiste igjen kravet fra 1951 om ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling.