thumb|Haidian kristne kirke i Beijing er tilknyttet Tre-selv og var ved åpningen Kinas største kirkebygning. Tre-selv-kirken eller Den patriotiske tre-selv-kirken (kinesisk: 三自爱国教会) er den offisielle protestantiske kirken i Kina. Det religiøse rådet for protestantismen har fått navnet Three Self Patriotic Movement, vanligvis forkortet til og litt feilaktig gjengitt som Tre-selv-kirken på norsk og en rekke andre språk, inklusive kinesisk. Strengt tatt er ordet kirke fraværende i det egentlige kinesiske navnet, som ord for ord betyr Den protestantiske tre-selv patriotiske bevegelse.
Tre-selv-tanken før 1950 Selve tankegangen rundt «de tre selv» var gammel. Navnet kommer av et slagord, et tre-selv-slagord, utmyntet av Henry Venn (1796–1873) i 1851: Self-supporting, self-governing, self-propagating, som kan oversettes med selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende.www.wayoflife.org – Rapport om trosfrihet i Kina. Disse tankene fikk ny vind i seilene i 1920-årene. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske YMCA (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, St. John's University i Shanghai, og til og med Union Theological Seminary i New York. Etter kommunistenes seier i Kina ble imidlertid disse tankene tøylet inn for å tjene den nye statsordningens interesser, og benyttet i en prosess som førte til en dramatisk reduksjon av antallet protestantiske institusjoner og sterk svekkelse av kirkens rolle i samfunnet.Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 107
I kinesisk protestantisk kirkehistorie kan de første kraftigere anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av 1800-tallet i Guangzhou, Shandong og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker ble organisert i 1920 deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor Yu Guozhens Chinese Independent Church (Zhongguo Yesujiao zhilihui) grunnlagt i 1906 og med mer enn 150 kirkebygninger og 30 000 medlemmer på sitt meste. Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra. Etter 1927, da den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen.
Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser – ofte konservative og karismatiske av profil – som skulle vise seg å bli særlig resistente overfor Tre-selv-kirkens hegemoni. Blant disse fri bevegelser må fremheves Jesus-familien (Yesu Yiating) med utspring i Shandong, Den Sanne Jesu Kirke som i 1949 hadde 120 000 medlemmer og 700 kirker, og Den lille hjord.Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 109
Fra Tre-selv-kirkens stiftelse til kulturrevolusjonen
Utdypende artikler: Wu Yaozong og K.H. Ting.
De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu YaozongNg Lee-ming: A Study of Y. T. Wu i «Ching Feng», XV.1 (1972): 5-54., som da var sekretær for kinesiske YMCA i Shanghai.Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 115 Han hadde vært kommunist i lengre tid. Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til Den kinesiske kristne Tre-selv patriotiske bevegelses komite («Tre-selv-kirken») med sete i Shanghai.Eric O. Hanson: Catholic Politics in China and Korea, New York: Orbis Books 1980, 74-75 og kap. VI sluttnote 9 (om Wu Yaozong). Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne.Richard C. Bush: Religion in Communist China, Nashville TN: Abingson Press 1970, s. 177ff. (om den protestantiske tre-selv-bevegelses tilblivelse).
Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ Renmin Ribao (Folkets dagblad) den 23. september 1950, med en underskriftsliste med navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og YWCAs sekretærer, 43 fra det protestantiske utdannelsesvesen, hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer.John W. Masland: «Communism and Christianity in China», s. 203, i The Journal of Religion, Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206 (Senere sa Tre-selv-ledere at 400.000 protestanter etter hvert undertegnet manifestet).
At en YMCA-leder ble en slik nøkkelperson er litt utypisk for situasjonen på den protestantiske grasrota. YMCA var et byfenomen i Kina med heller sterkere bånd til utlandet enn mange andre grupperinger. For eksempel ble deres store bygning i Shanghai finansiert fra USA, og ved innvielsen var William H. Taft, da den amerikanske Secretary of War og senere amerikansk president, til stede. Men staben i YMCA var fra slutten av 1930-årene blitt nesten fullstendig kinesisk. Andre sentrale ledere i den senere Tre-selv-kirken hadde anglikansk bakgrunn, enten fra den kinesiske episkopale kirke eller fra dens læresteder. Det gjaldt f.eks. biskop Ding Guangxun (K.H. Ting), dr. Han Wenzao og biskop Shen Yifan. De to anglikanske universitetene inngikk tidlig i Tre-selv-bevegelsen: St. John's University i Shanghai og Boone University i Wuchang. Fra disse miljøene var det gått ut enkelte personer som utviklet nære bånd til det kinesiske kommunistparti. Biskop Logan H. Roots av Hankou episkopale bispedømme var en personlig venn av den senere kinesiske statsminister Zhou Enlai. Noen episkopale prester utdannet ved St. Johns hadde før kommunistenes seier forlatt sine presteembeder for å slutte seg til kommunistpartiet: Pastor Pu Huaren (Paul Pu) ble engelsktolk for kommunistpartiets sentralkomite og direktør for nyhetsbyrået Det nye Kina. Hans studiekamerat ble en ledende hemmelig agent for partiet mens han fremdeles var rektor for St. Peters kirke i Shanghai.Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 113
Tre-selv-kirken brukt som et overvåknings- og kontrollorgan med hensikt å registrere alle kristne kirker, prester og medlemmer. Kirkens virksomhet ble totalt underlagt Rådet for religiøse anliggender, som igjen er under det kinesiske arbeidsdepartementet. I 1958 var registreringen fullført.
Tre-selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sterke bånd eller sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for Church of Christ i Kina.
Deretter ble institusjonene omorganisert. Den 21. april 1951 dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen Den forberedende komité for den kinesiske kristne motstå Amerika og hjelp Korea tre-selv-reformbevegelses komité for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner. På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen de rigeur blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I Tianfeng, bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til Stalins fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) K. H. Ting som hyllet undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956.Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 24
På en viktig konferanse for protestantiske kirker i Beijing i juni-august 1955 ble Den nasjonale komite for den Tre-selv patriotiske bevegelse stiftet med Wu Yaozong som sin første formann. Det var en del ledende personer fra de store trosretninger i høye stillinger, men de virkelige maktposisjoner satt aktivistene fra YMCA og St. John's University med; faktisk var alle de syv fulltidsansatte tidligere YMCA-sekretærer. Så ble de fleste protestantiske institusjoner avviklet. Dette gikk nokså greit fordi kommunistpartiet samtidig hadde blokkert pengestøtte til dem fra utlandet. Kommunistpartiet overtok dem, og enten omformet dem til egne formål, avviklet dem, eller overlot – som tilfellet var med en rekke forlagshus og teologiske seminarer – til Tre-selv-bevegelsen. Og Tre-selv-bevegelsen enten omstrukturerte dem eller (i de fleste tilfeller) eliminerte dem.
For å eksemplifisere: I 1950 hadde Kina 43 protestantiske seminarer og bibelskoler. Mange måtte stenge av økonomiske grunner, andre kunne en stund holde det gående med pengegaver fra protestantiske kristne. I 1952 slo Tre-selv-bevegelsen sammen 12 seminarer og bibelskoler til én: Nanjing Union Theological Seminary. I 1953 ble elleve slike institusjoner i Beijing konsolidert til én: Yenching Union Theological Seminary. Når prosessen var ferdig hadde landet bare fire slike institusjoner. Og få år etter, i 1961, hadde de (med unntak av Nanjingseminaret) alle lagt ned virksomheten. Men ikke en gang Nanjing hadde vanlig undervisning etter 1958, og i 1966 ble all virksomhet stanset der på grunn av kulturrevolusjonen (gjenoppstod i 1982).Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 116
Samme historie kan fortelles om forlagshus og andre institusjoner. Av de 54 aktive protestantiske tidsskrifter rett før kommunistenes seier gjenstod etter få år bare uketidsskriftet «Tianfeng» (Den himmelske vind), som i sin tid var blitt grunnlagt av Wu Yaozong selv. Det ble Tre-selv-bevegelsens talerør med nøkkelartikler skreved av deres aktivister og folk i regjeringens byrå for religiøse anliggender, ofte anonymt. Mot slutten av 1950-årene var uketidsskriftet blitt et månedsstidsskrift, og deretter ble det ytterligere redusert til seks nummer i året. Det opphørte helt i 1965 (gjenoppstod i 1980). Alle kirkestengningene førte til et stort antall overskytende pastorer og kirkeledere, mange av dem med solid utdannelse. Mange av dem ble «parkert» av Tre-selv-kirken i deres historiske enhet Shilaozu (opprettet 1959) med det oppdrag å dokumentere Vestens «kriminelle imperialisme». Der satt 23 tidligere ledende kirkefolk, flere med doktorgrader fra britiske og amerikanske universiteter, med svært styrt programforskning: De skulle produsere kritikk mot vestlige imperialisters angivelige bruk av kristendommen som et våpen mot den kinesiske nasjon. Det ble noen hefter og pamfletter av det, men også dette forsøket på å omskrive historien falt som offer for kulturrevolusjonen.Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 117