mini|Eldre stemmeurne fra Selje, Sogn og Fjordane Valgordningen, eller valgsystemet i Norge, beskriver hvordan valg til Stortinget, kommunestyrer, fylkesting og Sametinget samt til bydelsutvalg i Oslo organiseres og gjennomføres. Et valgsystem har som oppgave å oversette velgeres preferanser av politiske partier, enkeltkandidater og andre grupper til en forsamling som skal representere velgernes synspunkter og ta politiske avgjørelser på vegne av disse. I Norge avholdes valg annethvert år, vekselvis mellom kommunestyre- og fylkestingsvalg og stortingsvalg/sametingsvalg, noe som gir valgperioder på 4 år. Det nyligste stortingsvalget fant sted i 2025, og det nyligste kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023.

Ved hvert valg velges samtlige mandater. Dette til forskjell fra valgsystemer der kun deler av en forsamling er på valg ved hvert valg. Et eksempel på dette er valget av representanter til USAs senat. Her avholdes valg hvert andre år, men kun ⅓ av representantene er oppe til valg hver gang. En termin er da altså seks år. I Norge er valgterminen for alle valg fire år.

Før andre verdenskrig var det lokalvalg og stortingsvalg hvert tredje år (uavhengig av hverandre).

Historie

«Bondeparagrafen», som gjaldt fra 1814 til 1952, fastsatte at landdistriktene (amtene) skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene (kjøpstedene). Paragrafen innebar at byene og omliggende landdistriktene var adskilte valgkretser. Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Noen byer som var til dels langt fra hverandre ble slått sammen til en valgkrets for eksempel Tromsø, Narvik og Bodø eller Kristiania og Kongsvinger. Det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet i 1952.

1814–1905

Norge hadde fra vedtaket om Grunnloven i 1814 fram til og med stortingsvalget 1903 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. Det var én valgmann per 50 stemmeberettigede i kjøpstedene og én valgmann per 100–200 stemmeberettigede i prestegjeldene på landet.Haffner, side 68 På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget.

Antallet plasser på Stortinget var ikke fastsatt i 1814, men var avhengig av antall valgmenn og stemmeberettigede - ingen valgdistrikter skulle likevel ha over 4 representanter og samlet antall representanter «burde» ligge mellom 75 og 100. I 1816 ble amtenes representasjon begrenset til 3, grensen ble i 1830 igjen hevet til 4. I 1842 ble regelen grensen for totalantallet fjernet. Antallet representanter på Stortinget gikk opp og ned med folketallet inntil 1859 da antallet representanter og fordelingen av disse på valgdistriktene ble fastsatt i Grunnloven: 74 fra landdistriktene, 37 fra kjøpstedene, total 111. I 1902 var totaltallet øket til 117, med 78 og 39 på henholdsvis land- og bydistriktene.Haffner, Vilhelm (1949): Biografier. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landkommuner noe som førte til at byene ble klart overrepresentert. Byenes overrepresentasjon ble noe mindre ved urbaniseringen på slutten av 1800-tallet. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1953.

Systemet med valgmenn er i dag særlig kjent fra USAs presidentvalg

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905. I 1949 var det i landdistriktene gjennomsnitt 14600 stemmeberettigede for hver representant, mens i byene var det 14300. +By og land 1815-1900Årrepresentanterstemmeberettigede per representantInnbyggere per representantlandbylandbylandby181561268782193008183867329372163478185067399532383913185967509502501870743794730473471888763813887031171019007638442527332167315899

1905–1919

I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført en ny valgomgang. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i Stortinget.

Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk både Venstre og Høyre med på å endre valgordningen i 1919 i retning av en mer proporsjonal metode.

I 1905 var byene og de omliggende landdistriktene separate valgkretser. Fra 1905 var Kristiania egen valgkrets (tidligere inngikk Hønefoss og Kongsvinger sammen med Kristiania i en krets med fire mandater til sammen), Tromsø ble skilt fra Bodø/Narvik (1 representant hver), og Kongsberg/Hønefoss og Mjøsbyene/Kongsvinger dannet en valgkrets hver.

+Representanter fordelt på enmannskretser fra 1906Haffner, Vilhelm (1949): Biografier.Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Amtene Representanter Kjøpstedene Representanter Akershus amt 5 1 Bergen amt 4 Arendal og Grimstad 1 Nordre Bergenhus amt 5 Bodø og Narvik 1 Søndre Bergenhus amt 6 Brevik 1 Bratsberg amt 4 2 Buskerud amt 4 1 Finmarkens amt 2 Fredrikshald 1 Hedemarkens amt 6 Fredrikstad 1 Jarlsberg og Larviks amt 4 Hammerfest, Vardø, og Vadsø 1 Tromsø amt 3 1 Nordre Trondhjems amt 4 1 Kristiania amt 5 1 Kristians amt 5 1 Lister og Mandals amt 4 1 Nedenes amt 4 2 Nordlands amt 6 1 Romsdals amt 5 1 Smaalenenes amt 5 Lillehammer, Gjøvik, Hamar, og Kongsvinger 1 Stavanger amt 5 Moss og Drøbak 1 Søndre Trondhjems amt 5 1 Sarpsborg 1 1 2 Trondhjem og Levanger 4 1 1

Fra 1920 I 1919 ble det innført forholdstallsvalg (med D'Hondts metode) for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. Regelen om at 2/3 av representantene skulle komme fra landdistrikter (bondeparagrafen) ble beholdt, men antallet representanter ble i 1919 økt til 150. I 1952 ble «bondeparagrafen» opphevet og det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet. Samtidig ble St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført. Stortingsvalget i 1953 var det første med fylkene som valgdistrikter der byer og landdistrikter valgt sammen. I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning mellom valglistene, og St. Laguës metode (umodifisert) til mandatfordelingen mellom valgdistriktene.Valgloven §11.3

+ Antall velgere bak hver representant, etter parti (gjennomsnitt) Parti 1927 1930 1933 1936 1945 1949 Arbeiderpartiet 6239 7972 7252 8837 8013 9463 Høyre 7998 7989 8414 8656 10115 13605 Venstre 5746 7642 8877 10106 10246 11324 Bondepartiet 5732 7605 7546 9335 11914 11609 Kristelig folkeparti 10280 9805 14723 16579 Kommunistene 15046

Ny valglov fra stortingsvalget 2025 Et valglovutvalg ledet av Ørnulf Røhnebæk ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. juni 2017 for å fremme forslag til ny valglov. Utvalget la frem sin utredning til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 27. mai 2020. Grunnlovsendringene knyttet til dette ble vedtatt 1. juni 2022. Regjeringen sitt forslag til ny valglov ble lagt frem 3. mars 2023. Den nye valgloven gjelder fra stortingsvalget 2025.

Blant de større endringene som ble innført er muligheten til å forlenge eller utsette valg og utnevne omvalg om det er en ekstraordinær situasjon som hindrer velgerne å stemme. Muligheten for å endre rekkefølgen på kandidatene på listen ved stortingsvalg ble også fjernet. Dette var fordi mulighet ikke var reell og ga velgerne et inntrykk av at de hadde en innflytelse de ikke hadde.

Den nye valgloven økte antall underskrifter som må til for å lage en ny liste. Den var før 2025 på 500, og ble økt til 1% av de stemmeberettigede i valgkretsen forrige valg, som i 2025 var 547 underskrifter i Finnmark og 4859 i Oslo.

Stortingsvalg

Ved stortingsvalg har norske statsborgere som er minst 18 år det kalenderåret valget avholdes stemmerett. Vedkommende må også være eller ha vært folkeregistrert som bosett i Norge. Stemmeretten gjelder i den kommunen personen er manntallsført. Manntallet er basert på folkeregisteret og gjelder bosted 30. juni i valgåret.

Alle som har stemmerett er i utgangspunktet valgbare og er forpliktet til å ta i mot vervet, med mindre de gir skriftlig melding om at de ikke ønsker å bli ført opp på den aktuelle valglisten (også kalt ombudsplikten, grunnloven § 63). Enkelte personer med spesielle stillinger eller embeter er av prinsppielle grunner ikke valgbare, blant annet høyesterettsdommere, medarbeidere i utenrikstjenesten og i departementene (grunnloven § 62). Valget skjer ved lister vanligvis sammensatt av partiene, men vervet er personlig og ikke knyttet til parttilhørighet. Stortingsrepresentanten kan gå ut av partiet eller skifte parti i stortingsperioden.

Valget avholdes samtidig i alle kommuner en mandag i september måned det siste året i hver stortingsperiode (det er anledning til å avholde valg også søndagen før den felles valgdagen). Stortinget trer sammen første hverdag i oktober (grunnloven § 68). Det sittende stortinget kan forlenge eller utsette valget om det har skjedd noe ekstraordinært som hindrer en vesentlig del av velgerne å stemme. Stortinget har også mulighet til å vedta omvalg i slike tilfeller (grunnloven § 54).

Valgkretser og mandater

På Stortinget sitter totalt 169 stortingsrepresentanter valgt inn fra 19 valgdirstrikt. Valgdistrikt tilsvarer fylkene før 2018. Hvor mange representanter det til en hver tid skal være fra hver valgdistrikt er basert på en utregning som både vurderer folketall og areal. Denne utregningen gjøres på nytt før hvert valg. Utregningen er lagt opp på en slik måte at store valgkretser får en fordel, da hver innbygger gir ett poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Dette gir videre grunnlaget for mandatfordelingen mellom valgdistrikt. Et valgdistrikt kan ikke få mindre enn 4 mandater.

+Mandatfordeling (2025) Østfold 9 Rogaland 14 Akershus 20 Hordaland 16 Oslo 20 Sogn og Fjordane 4 Hedmark 7 Møre og Romsdal 8 Oppland 6 Sør-Trøndelag 10 Buskerud 8 Nord-Trøndelag 5 Vestfold 7 Nordland 9 Telemark 6 Troms 6 Aust-Agder 4 Finnmark 4 Vest-Agder 6 Derav 19 utjevningsmandater

Mandatfordeling

I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode for å bestemme mandatfordelingen. Antall stemmer for hvert enkelt parti divideres på henholdsvis 1,4; 3; 5; 7; 9; 11; ... og så videre, med økning på 2. Dette fortsetter man med inntil antall kvotienter er likt eller større enn antall mandater til fordeling. Kvotientene rangeres så fra høyest til lavest. Partiet som står for den høyeste kvotienten får det første mandatet, mandat nummer to går til partiet med nest høyeste kvotient og så videre til alle mandater er fordelt.