thumb|Vladivostok og Det gylne horns bukt.
Vladivostok er administrativt senter i Primorskij kraj i Russland. Den ligger ved Japanhavet lengst sørøst i Russland, rundt kilometer øst for Moskva og 100 kilometer fra grensa til Kina. Byen hadde .
Vladivostok er landets største havneby ved Stillehavet, og den russiske Stillehavsflåten har sin hovedbase her. Jernbanestasjonen i byen er endestasjon for den transsibirske jernbanen.
Historie Områdets tidlige historie Ved starten av vår tidsregning var området som nå er Vladivostok bosatt av det tungusiske mohe-folket, som var underlagt kongedømmet Koguryo, et av de tre koreanske riker på den tid. Koguryo ble beseiret og delt i 668 og Vladivostok-området ble underlagt kongedømmet Balhae (i Kina kjent som Bohai).FEGI.ru «Bohai-riket (698-926)» (russisk) Balhae ble beseiret av khitanene i 926. I 1125 ble det khitanske Liao-dynastiet beseiret av de tungusiske jursjenerne, grunnleggerne av Jin-dynastiet som varte til de ble beseiret av mongolene i 1234. Jursjenene var etterkommere av det tidligere mohe-folket (og forfedre til folket som fra 1600-tallet ble kjent som mandsjuer).
Ifølge datidige kinesiske kilder var kystområdene rundt dagens Vladivostok tett befolket. I henhold til kart fra Yuan-dynastiet (1271-1368) lå byen Yǒngmíngchéng (永明城, som kan oversettes som «det evige lysets by») på et sted som omtrentlig sammenfaller med Vladivostok. Dette bekreftes av mange arkeologiske funn og ifølge kinesiske krøniker ble territoriet avfolket på grunn av kriger mellom Kina og Korea.
Under Ming-dynastiet (1368–1644) ble området igjen besøkt av kinesiske ekspedisjoner. I Nertsjinsk-traktaten fra 1689 ble området definert som en del av Kina, som da var under mandsju-dynastiet Qing. Senere, da mandsjuene forviste Han-kinesere fra mesteparten av Mandsjuria inkludert Vladivostok-området, ble det bare besøkt av shēnzéi (參賊, betyr enten ginseng- eller sjøpølse-tyver) som ulovlig tok seg inn i området på jakt etter ginseng eller sjøpølser (tvetydig ettersom begge uttrykkene bruker det kinesiske 參, shēn). Herfra kommer det nåværende kinesiske navnet på byen, 海參崴 (Hǎishēnwǎi) som betyr «byen ved sjøpølseklippene».
De første europeerne man med sikkerhet vet besøkte bukta som senere ble kalt Zolotoj Rog, var to engelske fregatter, Winchester og Barrakuda, i 1855. Fregattene var i området for å lete etter en russisk skvadron under Krimkrigen. Engelskmennene kalte stedet Port May. Et fransk hvalfangstskip, som i 1852 overvintret i Posietbukta like ved grensa til Nord-Korea, skal ifølge enkelte kilder ha besøkt Zolotoj Rog-bukta allerede i 1851.FEGI.ru «Vladivokstoks historie» (russisk) Franskmennene fant flere hytter til kinesiske eller mandsjuriske fiskere i området.
Russisk kontroll thumb|Korvetten «Amerika» i Zolotoj Rog-bukta i 1859
Området ble avstått til Russland fra Kina som følge av Aiguntraktaten av 1858 og Pekingkonvensjonen av 1860.
Sommeren 1859 besøkte generalguvernøren for Øst-Sibir, Nikolaj Muravjov-Amurskij, halvøya og den godt skjermete bukta i Peter den stores gulf, ombord i dampkorvetten Amerika. Bukta minnet ham om Det gylne horn i Konstantinopel, som han foreslo å kalle den opp etter. Halvøya ble kalt Muravjov-Amurskij til ære for ham.
20. juni 1860 stevnet det militære forsyningsskipet «Mantsjzjur» (russisk: Маньчжур), under kommando av kapteinløytnant Aleksej Sjefner, inn i Zolotoj Rog-bukta for å grunnlegge en militær utpost, som allerede hadde fått Vladivostok som offisielt navn. En styrke på 40 mann (en offiser, to korporaler og 37 menige) ble hentet med skip fra Nikolajevsk-na-Amure for å bygge de første bygningene i den fremtidige byen. De valgte ut et sted hvor innseilingen til Zolotoj Rog-bukta alltid var synlig, hvor de bygde sin leir. En måned senere ankom korvetten «Griden» (russisk: Гридень) med oppdrag å beskytte den nye utposten, og å bringe nye forsyninger til garnisonen.
I 1862 fikk Vladivostok offisielt endret sin status fra utpost til havn, og for å oppmuntre til utenlandshandel fikk den status som frihavn. I 1863 ble det første barnet født i byen. I 1864 ble kommandoen over De sørlige havner flyttet fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok. Et år senere ble et skipsverft etablert i Vladivostok, og de første nybyggerne fra Nikolajevsk-na-Amure kom til byen. Utlendinger begynte også å besøke Vladivostok. I 1871 ble det besluttet at marinehavna, militærguvernørens residens, og hovedbasen til Den sibirske militære flotilje skulle flyttes fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok.
Vladivostoks første gate var Amerikanskajagata (ул. Американская) i 1871, som fikk navnet til minne om den før nevnte korvetten America. To år senere ble navnet endret til Svetlanskajagata (ул. Светланская), til minne om fregatten Svetlana, som storfyrst Aleksej Aleksandrovitsj av Russland besøkte Vladivostok med. På den tid besto den av en del av dagens Svetlanskajagate, fra Amurbukta til hus nr. 85. Byens øvrige deler ble sett på som separate gater, og ble kalt Portovaja (Портовая), Afanasjevskaja (Афанасьевская), Ekipazjnaja (Экипажная), osv.
thumb|Ussuribanen fra Vladivostok i sør til Khabarovsk i nord. Banen som går øst-vest er den opprinnelige traseen til den transsibirske jernbanen gjennom Mandsjuria. I 1878 var 40 % av de over 4 000 innbyggerne i Vladivostok utlendinger. Dette ble reflektert i gatenavnene til den unge byen, som for eksempel Korejskaja (Korea), Pekinskaja (Peking), Kitajskaja (Kineser), osv. Gatenes nåværende navn er Pogranitsjnaja (ул. Пограничная), Admirala Fokina (ул. Адмирала Фокина), og Okeanskij Prospekt (Океанский проспект).
En fast dampskipsrute ble i 1879 etablert fra Vladivostok til St. Petersburg og Odessa.
28. april 1880 ble Vladivostok offisielt gitt status som by, og som en separat administrativ enhet, uavhengig fra Primorskaja oblast. På den tiden var byens befolkning 7 300 mennesker, nesten dobbelt så mange som i 1878. Det var tre hoteller i drift i Vladivostok på den tid, Moskva, Vladivostok og Hotel de Louvre. 16. mars 1883 godkjente tsar Aleksander III Vladivostoks første byvåpen.
I 1883 ble også Omflyttingsadministrasjonen etablert i Vladivostok, og dampskip fra Den frivillige flåte begynte en massetransport av småbønder fra europeisk Russland til Russlands fjerne østen, hvor aktiv nybygging nylig hadde begynt. Vladivostok ble hovedsenter for denne skipsfarten. Dette medførte en økt betydning for byen. I 1888 ble residensen for oblastguvernøren flyttet fra Khabarovsk til Vladivostok, som ble utnevnt til senter for Primorskaja oblast. I 1889 ble Vladivostok utnevnt som festning, og to torpedobåter ble sjøsatt. Et gjennomtenkt system av festningsverker ble oppført mellom 1870- og 1890-årene.
På 1880-tallet ble kulturlivet i Vladivostok mere aktivt, og det ble startet en musikkskole ved den Sibirske flåtes depot. I 1883 utkom den første avisa, kalt Vladivostok. I 1887 ble en offentlig lesehall åpnet i byen, og et profesjonelt teater opptrådte i Vladivostok for første gang. Byen begynte etterhvert å skaffe seg alle moderne bekvemmeligheter. Trær ble plantet langs hovedgatene og 120 parafindrevne gatelamper ble installert i byens gater.
På slutten av 1880-tallet hadde Vladivostok rundt 600 trehus og mer enn 50 steinbygninger, hvorav noen var to- og treetasjes bygninger. De viktigste bygningene var samlet i området ved dagens sentrale torg og Matrosskaja Sloboda (Seilerbyen)—et territorium som strekker seg fra elva Objasnenija til trikkestoppestedet Gajdamak. Disse tallene er ikke spesielt store for en 30 år gammel by. Men med tanke på at den ligger 10 000 km fra de store kulturelle sentrene i det russiske rike, og at det tok tre til fire måneder før posten kom fram fra disse områdene, så kan en bare beundre standhaftigheten og staheten til de første nybyggerne.
På 1890-tallet ble skipsrutene Kobe–Nagasaki–Vladivostok og Shanghai–Nagasaki–Vladivostok åpnet.
I 1891 begynte byggingen av Den transsibirske jernbanen i Vladivostok. Dette er en av verdens lengste jernbaner, og har vært svært viktig for utviklingen av mange fjerntliggende russiske distrikter. Strekningen til Nikolsk (det nåværende Ussurijsk) ble åpnet i 1893, mens resten av strekningen til Khabarovsk i nord ble åpnet i 1897, samme år som det ble åpnet en ny kommersiell havn i Vladivostok. Direkte togforbindelse til Moskva, som den første tiden gikk gjennom Mandsjuria, startet i 1903.
På 1890-tallet ble Vladivostok gradvis senter for en konsentrasjon av russisk kultur og vitenskap i Det fjerne østen. Byen var organisasjonssenter for ekspedisjonene til russiske utforskere og vitenskapsmenn, som N. M. Przjevalskij, S. O. Makarov, K. Arsenjev, V. L. Komarov (senere president i Det sovjetiske vitenskapsakademi), m. fl. I 1899 ble den første institusjonen for høyere utdanning i Det fjerne østen etablert. I dag inneholder den hovedbygningen til Det fjerne østens statlige tekniske universitet (FESTU). thumb|Vladivostoks gater rundt 1910
Fra 1899 til og med 1909 ble fire teatre åpnet i Vladivostok. Det var Tikhy Okean-teateret (Stillehavet), Det offentlige teater, som fulgte de kreative metodene til Moskva Artistiske Teater, Zolotoj Rog-teateret (Det gylne horn), og Pusjkin-teateret, hvor gjesteopptredenen av Vera Komissarzjevskaja, en berømt russisk skuespillerinne, fant sted. I 1912 utkom avisa Teateret og musikken for første gang.
Under den russisk-japanske krig i 1904–1905 angrep en japansk skvadron krigsskip byen med over hundre skudd. Kryssergruppe Vladivostok deltok i krigen, med å blokkere inngangen til den beleirede byen Port-Arthur.
Under den første russiske revolusjon var byen involvert i konflikten. Ved inngangen til 1906 var den endog styrt av opprørernes militære enheter.
I perioden mellom de to russiske revolusjonene (1907–1917) ble det bygget en jernbanestasjon i russisk 1600-tallsstil, byens kraftstasjon, to pikeskoler, handelsskolen, og Versailles Hotel. Trikker begynte å løpe i byens gater. I 1909, eksempelvis, ble havna i alt besøkt av i alt 795 dampskip, inkludert 477 utenlandske skip. Det var rundt 3 000 butikker og forretninger i Vladivostok. I 1913 utga de lokale forleggerne 61 forskjellige bøker på russisk og utenlandske språk.
Innen 1917 hadde Vladivostok blitt det største vitenskapelige, kulturelle og industrielle senter i Russlands fjerne østen og det østlige Sibir. Mange aviser og magasiner ble utgitt, og den første teaterbygningen i stein ble bygget i byen.
Etter revolusjonen thumb|Parade av utenlandske intervensjonsstyrker i Vladivostok i 1918 thumb|En plakat fra 1919 av den japanske okkupasjonen av Vladivostok. Legg merke til det russiske flagget som er i et fransk mønster
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 begynte et nytt kapittel i Vladivostoks historie, som det gjorde for resten av Russland. Væpnede styrker fra Trippelententen ble stasjonert i byen. 31. desember 1917 seilte japanske, britiske og amerikanske kryssere inn i Zolotoj Rog-bukta. I april 1918 ble det japanske firmaet Isido angrepet i Vladivostok. Som følge av denne hendelsen gikk de japanske og britiske styrkene i land under påskudd av å beskytte sine borgere. Bolsjevikske partisaner svarte med å gjennomføre en geriljakrig i byen.
Fra 1916 til og med 1922 økte Vladivostoks befolkning fra 97 000 til 410 000, som følge av at motstandere av det nye regimet bosatte seg i byen etter å ha flyktet østover sammen med den hvite arme. Blant dem var rundt 650 representanter for Moskvas og St. Petersburgs kreative intelligentsia. De opprettet to konservatorier, to teatre og flere symfoniorkestre i Vladivostok, og de ga også ut flere kunstmagasiner. Etter bolsjevikenes seier flyttet de fleste av disse personene til Australia, Kina, USA og andre land. I 1926 var Vladivostoks befolkning nede på 108 000 mennesker.