thumb|150px|Johann Wolfgang von Goethe da han var 69 år gammel, maleri fra 1828 ved Joseph Karl Stieler. thumb|150px|1902 Theodor Mommsen (DE)1908 Rudolf Eucken (DE)1910 Paul Heyse (DE)1912 Gerhart Hauptmann (DE)1919 Carl Spitteler (CH)1929 Thomas Mann (DE)1946 Hermann Hesse (CH/DE)1966 Nelly Sachs (DE)1972 Heinrich Böll (DE)1981 Elias Canetti (UK)1999 Günter Grass (DE)2004 Elfriede Jelinek (AT)2009 Herta Müller (DE)
Tysk litteratur eller tyskspråklig litteratur betegner alle litterære verker, som er forfattet på tysk. I tradisjonell litteraturskrivning innbefatter begrepet derfor også litteratur fra både østerrikske og sveitsiske forfattere, forfattere fra tidligere tyskspråklige områder i Øst-Europa samt tysk-jødiske forfattere.
Fram til barokken ble det meste av litteratur i tysktalende områder skrevet på latin (se Latinsk litteratur). Først med Martin Luther begynte tysk å vinne innpass som de foretrukne litterære språk. Den tidlig blomstringen av tysk litteratur er den middelhøytyske perioden innenfor høymiddelalderen. Moderne litteratur begynner med tyske forfattere i opplysningstiden med forfattere som Johann Gottfried Herder og når sin «klassiske» form ved århundreskiftet til 1700-tallet med Weimarklassisismen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang Goethe, Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller.
Den tyske litteraturen følger i store trekk de samme perioder som andre europeiske lands litterære tradisjoner, men spissformulert anses den tyske litteraturen for gjennomgående å ha hatt en dypere, innadvendt og større interesse for menneskets skyggeside og indre konflikter enn mange andre land. Begreper som «Sturm und Drang» og «Weltschmerz» stammer derfor ikke uten grunn fra nettopp tysk litteratur. Metafysiske overveielser har derfor spilt en større rolle hos tyske forfattere, og således har tysk filosofi med blant annet Johann Gottfried Herder, Immanuel Kant, Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche og Oswald Spengler betydning også for tysk litteraturforskning.
Tidlig middelalder (ca. 750–1100) thumb|150px|Første side av manuskriptet til Hildebrandslied. Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (for eksempel om helter og fyrster) og lyrisk folkeminne (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied.Hellmut Rosenfeld: Deutsche Vierteljahresschrift für Literatur und Geistewissenschaft, Nr. 26 S. 428f. "Gefolgschaftsältester"
De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 700-tallet, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filologisk nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist.
På 1000-tallet oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, for eksempel Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på adelig lekmannskristendom.
Høymiddelalderen (ca. 1100–1250) thumb|150px|Wolfram von Eschenbach. Fra Codex Manesse, 1305-1340
Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (f.eks. om helter og fyrster) og lyrisk folklore (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied.
De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 8. århundre, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filogosik nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist.
I det 11. århundre oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, f.eks. Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på
Senmiddelalderen (ca. 1250–1500) thumb|150px|Tittelside til «Folkeboka om Johann Faust» Ved slutten av middelalderen viste Johann Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver seg å ha en revolusjonerendevirkning. Betydningen av denne fornyelsen av bokproduksjon overgår muligens alle impulser fra Firenze og Roma når det gjelder overgangen til det som betegnes som den nyere tid- Dessuten kunne endelig pergamentet erstattes av billig papir. Ved overgangen til nyere tid står Johannes von Tepls Der Ackermann aus Böhmen.
Tidlig nytid (Humanisme, Reformasjonen) (ca. 1450–1600) thumb|150px|Hans Sachs thumb|150 px|Martin Luther, maleri av Lucas Cranach d.y. Denne perioden er preget av tre hovedstrømninger i det tyskspråklige område: humanismen, reformasjonen, og en mer folkelig tradisjon. Den første var et utslag av impulsene fra renessansen i Italia. I de tyskspråklige områdene var Erasmus von Rotterdam og Johannes Reuchlin de fremste representantene. Deres verker var på latin, noe som gjorde dem lite tilgjengelige i samtiden ut over en liten skare lærde. De kan muligens ha vært en inspirasjonskilde ved siden av Dante for den langt mer populære Sebastian Brant (1458–1521), som skrev på tysk. Hans bok Narrenes skip oppnådde en enorm suksé etter datidens målestokk.
Den viktigste inspirasjonskilde for tyskspråklig litteratur og utviklingen av det tyske språk i denne perioden var nok ved siden av utbredelsen av boktrykkerkunsten Martin Luthers (1483–1546) skrifter, spesielt hans bibeloversettelse, som da den kom i 1522 og 1534, markerte et definitivt brudd med latinens dominans i det religiøse liv. Luthers relativt folkelige skriftspråk bidro sannsynligvis både til at reformasjonen fikk et slikt gjennomslag i store deler av det tyskspråklige område og til at bruken av tysk i litteraturen fikk en ny status
Ved siden av humanismen og reformasjonen finner vi det tredje, folkelige sporet. Sebastian Brant er allerede nevnt. Videre finner vi Meistersang, Schwankdiktning og Fastelavnsspill. En sentral representant for denne tradisjonen er Hans Sachs (1494–1576) fra Nürnberg. Ein viktig genre der fra denne tiden var «Volksbuch» (folkebok). De typiske folkebøkene ble utgitt anonymt og omhandlet populære temaer. Kjente eksempler er Till Eulenspiegel og Historien om doktor Johann Faust. Førstnevnte fikk en utbredelse og popularitet som kan sammenliknes med Brants Narrenes skip og med Hans Sachs’ verker. Den sistnevnte ble en inspirasjonskilde for en rekke senere forfattere og andre kunstnere som tok opp dette temaet, blant annet: Marlowe, Goethe og Gounod.
Barokken (ca. 1600–1720) Barokken i Tyskland var mindre nyskapende enn i f.eks Italia, Spania, Frankrike og England. Dette skyldes nok i stor grad at de tyskspråklige områdene var økonomisk og åndelig utarmet etter trettiårskrigen (1618–1648), en krig som først og fremst fant sted på tysk jord. I den senere barokktiden fikk de tyske statene imidlertid rike impulser utenfra, spesielt fra engelsk dramatikk, og et bredt spekter av litterære retninger og sjangere ble dyrket.
Opplysningstiden (ca. 1720–1785) thumb|150 px|Gotthold Ephraim Lessing Christian Thomasius regnes gjerne som «den tyske opplysningens far». Allerede i 1687 brøt han med tradisjonen og foreleste på tysk istedenfor på latin. For øvrig spilte de kjente filosofene Christian Wolff og Gottfried Wilhelm Leibniz en sentral rolle i den tidlige opplysningstiden. Innen litteraturen spilte Johann Christoph Gottsched (1700–1766) den viktigste rollen i denne tidlige perioden, ikke minst ved sine literaturteoretiske verker.
I det hele tatt var det innen litteraturkritikk og –teori denne perioden først og fremst markerte noe nytt. Ut over dette kan de fleste forfatterne regnes til barokk, og de første tiårene av 1700-tallet kalles ofte senbarokken. Senere oppsto strømninger som betonte følelsene i første rekke og regnes til rokokkotiden. Fremst blant disse kan nevnes Friedrich von Hagedorn og Ewald Christian von Kleist.
Ved siden av Kleist, regnes gjerne Friedrich Gottlieb Klopstock (1724–1803), Christoph Martin Wieland (1733–1813) og framfor alt Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781) som de mest betydningsfulle fra opplysningstiden. Kloppstock ble et forbilde for sin generasjon med sin episke stil i Messias. Wieland regnes gjerne som opphavsmannen til genren dannelsesroman. Lessing var blant annet kjent som kritiker og teoretiker,, men det verket som er blitt stående som hans viktigste, og som mest representativt for opplysningstidens humanistiske ideal er Nathan den vise (1779), hvor Lessing betoner menneskeverdets uavhengighet av religion og nasjonalitet.
Se også: Opplysningstiden
Fra «Sturm und Drang» til Weimarklassisismen (ca. 1780–1805)
thumb|150px|Friedrich Schiller. thumb|200px|Goethe i Italia. Maleri av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein, 1787 thumb|150 px|Christoph Martin Wieland (ca. 1805) «Sturm und Drang» var en motbevegelse mot opplysningstidens teoretiserende og akademiske form. I stedet for saklighet og fornuft ville denne bevegelsens unge menn legge vekt på følelsene. I stedet for antikken satte de nåtiden. De var mot alle former for tyranni, også meningstyranni, og dyrket geniet som brøt med reglene.
Den unge Goethe oppnådde en enorm suksess med brevromanen Den unge Werthers lidelser, som satte ulykkelig kjærlighet på dagsordenen. o einen Mann, der an seinem Gefühlsüberschwang und einer unglücklichen Liebe stirbt. Friedrich Schillers (1759–1805) mest kjente verk fra denne perioden er dramaet „Røverne“ som handler om opprør mot familiebånd og politiske autoriteter.
I 1786 reiste Johann Wolfgang von Goethe på en studiereise til Italia, hvor han ble til 1788. Samtidig kom Friedrich Schiller til Weimar, hvor han i 1789, på Goethes anbefaling, ble ansatt som professor ved universitetet i Jena. De kom begge under innflytelse av Wieland, som hadde fått ansettelse i Weimar i 1772. Weimarklassisismen regnes gjerne fra Wielands ankomst i Weimar. Den var sentrert rundt det som gjerne omtales som „Weimarer Viergestirn“ (firerstjerne): Herder – Goethe – Schiller, men orienterte seg mot humanistiske idealer, tildels under klassisistisk anvendelse av antikke temaer.