Invasjonen i Normandie (med kodenavnet Operation Overlord) var de vestlige alliertes landgang og fremrykking i Normandie i Frankrike under andre verdenskrig. Den begynte 6. juni 1944, og var den største amfibiske operasjonen noengang. Invasjonsfasen av Vest-Europa ansees avsluttet med frigjøringen av Paris den 25. august 1944.
Beslutningen om å invadere ved å krysse Den engelske kanalen i 1944 ble bekreftet under konferansen i Teheran i november 1943, mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill. Kort etter ble general Dwight D. Eisenhower utnevnt til sjef for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF). Invasjonen var avhengig av vest-alliert nedkjempelse av trusselen fra tyske ubåter, fly, og at Den røde armé bandt storparten av det tyske Wehrmachts styrker på østfronten.
Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt for invasjonen. USA, Storbritannia og Canada fikk ansvar for hver sine sektorer av landgangsområdet. For å møte forholdene ved brohodet, ble to kunstige havner, og en rekke spesialiserte stridsvogner og annet utstyr utviklet. I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært bedrag som blant annet brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne om dato og sted for den vest-allierte invasjonen. Den tyske diktatoren Adolf Hitler ga i 1943 generalfeltmarskalk Erwin Rommel ansvaret for festningsverkene i Atlanterhavsvollen, i påvente av en invasjon av Frankrike.
Rundt 156 000 vest-alierte soldater ble landsatt første dag av invasjonen, direkte mot dem sto om lag 50 000 soldater fra Wehrmacht. De vest-allierte soldatene var støttet av rundt 5 000 skip, og over 11 000 fly, mens kun rundt 300 tyske fly var i luften invasjonsdagen. De alliertes invasjon var en suksess, men de klarte ikke å oppnå alle sine mål for den første dagen. Brohodet ble gradvis utvidet da de erobret havnen i Cherbourg den 26. juni, og byen Caen den 21. juli. Mot slutten av juli 1944 var de allierte styrkene så overlegne at den tyske motstanden brøt sammen (med rundt 2 millioner soldater landsatt), og særlig amerikanske styrker rykket raskt frem.
Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på alliert fremrykning 7. august førte til at om lag 50 000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De vest-allierte startet en andre invasjon fra Middelhavet i Sør-Frankrike (kodenavnet operasjon Dragoon) 15. august, og frigjøringen av Paris fulgte 25. august. Både sivile og militære tap var betydelige, sivile franske tap knyttet til invasjonen var mellom 25- til 40 000 barn, kvinner og menn. Militære tap (døde, sårende og fanger) var rundt 230 000 for de vest-allierte, mens det tyske Wehrmacht tapte mellom 200– til 400 000 soldater.
Den vellykkede invasjonen i Normandie og frigjøringen av Frankrike var en milepæl på veien mot Tysklands endelige kapitulasjon. Flere av datidens ledere, og en rekke av ettertidens historikere anser at den også førte til at Tysklands totalitære styre i Vest-Europa ikke ble erstattet med ledere innsatt av Sovjetunionen, slik det ble i Øst-Europa.
Forberedelser
Ifølge historikeren Richard Overy var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte kunne invadere Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i slaget om Atlanterhavet, Den røde armé måtte holde ut mot Wehrmacht, og Luftwaffe måtte slås, slik at de allierte kunne ha luftherredømme under invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke ble innfridd, ville risikoen ved invasjonen være for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd. Det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.Overy 1995, s. 137
I juni 1940 hadde Nazi-Tysklands fører Adolf Hitler triumfert ved Frankrikes kapitulasjon. Britiske fartøyer hentet over 338 000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike over til England - inkludert mye av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) – i evakueringen fra Dunkerque.Beevor 2012, s. 130–134
Etter at aksemaktene invaderte Sovjetunionen i juni 1941 i operasjon Barbarossa, begynte den sovjetiske lederen Josef Stalin å presse på for en andre front i Vest-Europa så snart som mulig. Churchill avslo gjentatte ganger, selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep.Tamelander/Zetterling 2004, s. 24–25 Invasjonen av Madagaskar (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.Overy 1995, s. 134–136
Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland.Overy 1995, s. 138–141 Et endelig vedtak om invasjon i det nordlige Frankrike ble presset gjennom av amerikanerne under strategiske drøftinger mellom Churchill og Roosevelt i Washington i mai 1943.Tamelander/Zetterling 2004, s. 31
To foreløpige planer med kodenavnet operasjon Roundup og operasjon Sledgehammer ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes.Beevor 2012, s. 346, 351Davies 2002, s. 188 I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang operasjon Torch, invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942, Beevor 2012, s. 415–417 invasjonen av Sicilia i juli 1943, Beevor 2012, s. 531–532, 541 og i operasjon Avalanche invaderte de Italia i september. Beevor 2012, s. 542–545 Disse felttogene ga de allierte troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring, synliggjorde hvorfor invasjonen av Frankrike tidligst kunne skje i 1944 Beevor 2012, s. 347, 417, 572Davies 2002, s. 236Hastings 2012, s. 490–491, 578 og viste behovet for å avskjære fiendtlige styrker fra å kunne rykke frem mot et brohode.Tamelander/Zetterling 2004, s. 35
De tyske styrkene dro den erfaring at allierte krigsskip stanset tyske motangrep mot de allierte brohodene ved hjelp av massiv beskytning, noe som gjorde det tilnærmet umulig å drive vekk de allierte hvis de først hadde kommet seg i land. Denne utfordringen ledet til ytterligere oppmerksomhet fra Hitler om Atlanterhavsvollen.Tamelander/Zetterling 2004, s. 51–52
Operasjon Neptune Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av Vest-Europa, med landgang av styrker den 6. juni 1944. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en plan for invasjon av Vest-Europa. Generalløytnant Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben.Overy 1995, s. 138
Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander),Beevor 2012, s. 612 til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket Morgan omhyggelig Europas kyster. Hans stab regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de tekniske detaljer en landgang ville by på.
Valg av landingssted Allerede ett år før invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor. Stedet måtte ha nærhet til havner som kunne erobres og brukes som å ta imot forsyninger, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.Overy 1995, s. 146
Britene holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (engelsk: Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter.Overy 1995, s. 140–141, 144, 148 Under konferansen i Teheran i november 1943 mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill ble invasjonen, til tross for britisk motstand, endelig besluttet, og tidspunktet fastsatt til 1. mai 1944.Overy 1995, s. 143
Kommandanter Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur William Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Trafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.Overy 1995, s. 144, 147–148
Den vest-allierte angrepsplanen miniatyr|Vest-alliert plan for fremrykking. Det gikk sent de første ukene, men så løsnet det i slutten av juli, og Paris ble frigjort 2 uker før planlagt
Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.Overy 1995, s. 145 Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 80 kilometer lang front.Tamelander/Zetterling 2004, s. 153 Den ble fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) klokken 06:30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, 07:30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey.Roberts 2010, s. 453, 458
Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker (operasjon Tonga, operasjon Chicago og operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) flanke, ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri. De amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken. Med over 18 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landgang. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.Beevor 2009, s. 66
I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (operasjon Pluto), så man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip til å landsette alle forsyninger, skulle det bygges kunstige havner (operasjon Mulberry). Disse skulle beskyttes ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten, bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (operasjon Gooseberry).Tamelander/Zetterling 2004, s. 71, 73
Værvarsling