Polens kultur er nært knyttet til Polens innviklede historie, som i over 1 000 år har utformet den polske livsstilen. Den polske nasjonalkulturen har utviklet seg på en møteplass mellom den latinske og bysantinske verden, kjennetegnet av en kontinuerlig dialog mellom de mange ulike etniske grupper i Polen gjennom tidene. Polens befolkning har alltid tatt godt vare på utenlandske kunstnere og artister, og har vært ivrig til å følge opp moter og trender fra andre land. På 1800- og 1900-tallet vektla man i Polen ofte kulturell avansement fremfor politisk eller økonomisk aktivitet. Det er blant annet disse forhold som har bidratt til den polske kunsts mangfoldige karakter med all dens komplekse nyanser.
Kulturdialog og -forståelse har vært et av hovedtrekkene ved de polske tradisjoner over århundrene. Skikker, manérer eller klesdrakter har gjenspeilet påvirkning fra øst og vest, og reflektert landets beliggenhet. Det er særlig representasjonskunsten som har blitt gjenstand for innflytelse fra vestlige land, i første rekke Italia, Tyskland og Frankrike, mens folkekunsten viser østlig innflytelse, og har utviklet et noe mer nasjonalt særpreg.
Arkitektur thumb|Kongeslottet i Warszawa thumb|Wilanów-palasset i Warszawa Opp gjennom historien har polske byer reflektert hele spekteret av europeiske stiler, der Polens østlige grenser markerte enden av vestlig arkitekturpåvirkning på kontinentet.
Historien har ikke vært særlig godhjertet mot Polens arkitektoniske monumenter. Allikevel har mange gamle byggverk bestått: slott, kirker, herregårder, ofte unik i regional eller europeisk sammenheng. Noen av dem har blitt omhyggelig restaurert (for eksempel Wawel i Kraków), eller blitt fullstendig rekonstruert etter å ha blitt ødelagt under annen verdenskrig (blant annet gamlebyene i Warszawa, Gdańsk og Wrocław). Kazimierz Dolny og Toruń er eksempler på godt bevarte middelalderbyer. Zamość regnes som Europas best bevarte renessanseby, mens Kraków gjenkjennes som en av de best bevarte urbankompleksene i gotikk- og renessansestil i Europa.
I middelalderen og renessansen var Kraków et viktig kultursentrum. Stanisław August-perioden – overgangen mellom rokokko og nyklassisisme – var også en viktig periode i Polens kunsthistorie. Den kunstelskende kongen Stanisław August Poniatowski grunnla et kunstakademi og flere palassbygninger i Warszawa, blant annet arkitekturkomplekset Łazienki. Det ble også grunnlagt et eget utdanningsdepartement, det første av denne typen i Europa, som av flere polske og vestlige historikere også anses for å være verdens første.
I Vilnius (polsk Wilno) finnes flere barokk- og renessansekirker. Lviv (polsk Lwów) er et enestående eksempel på et urbankompleks i barokk-, gotikk- og renessansestil, med tydelig påvirkning fra den ortodokse og armenske kirke. Polsk kirkearkitektur fortjener også spesiell oppmerksomhet.
Noen interessante bygninger har blitt reist under kommunistregimet i sosialistisk realistisk stil. Nylig har også noen bemerkelsesverdige eksempler på moderne arkitektur blitt bygd.
Kunst thumb|left|Zygmunt-klokken henges opp i Kraków i 1521, malt av Jan Matejko Polsk kunst har alltid gjenspeilet verdensmoter, men samtidig har den aldri mistet sin unike karakter. På 1800-tallet, da Polen ikke lenger var en selvstendig stat, rettet kunsten seg mot sterke nasjonale motiv, omkring kunstskolene i Warszawa, Kraków og Vilnius. Det ble utviklet et patriotisk historiemaleri, med Jan Matejko som den fremste representant. Hans malerier fremstiller betydningsfulle hendelser i Polens historie, og han ble selv landets nasjonalmaler. Stanisław Witkiewicz var en ivrig tilhenger av realismen, med dens hovedrepresentant Józef Chełmoński.
Bevegelsen Młoda Polska (Det unge Polen) var vitne til oppstandelsen av moderne polsk kunst, med navn som Jacek Malczewski, Stanisław Wyspiański, Józef Mehoffer, og en gruppe polske impresjonister. På 1900-tallet representerte avantgardekunstnerne flere forskjellige skoler og trender, og flere polske kunstnere nådde internasjonal anerkjennelse, samtidig som de satte sitt preg på det vestlige kunstliv. Disse omfattet blant annet Tadeusz Makowski, som var påvirket av kubismen, Władysław Strzemiński og Henryk Stażewski, som var eksponenter for konstruktivismen, eller malerne Moïse Kisling og Louis Marcoussis, som begge virket i utlandet. Den polske art deco-maleren Tamara de Lempicka ble kjent utenfor landets grenser i årene før andre verdenskrig.
Fremstående moderne polske kunstnere omfatter Roman Opałka, Leon Tarasewicz, Jerzy Nowosielski, Wojciech Siudmak, og Mirosław Balka. De mest anerkjente polske skulptørene er Xawery Dunikowski, Katarzyna Kobro, Alina Szapocznikow og Magdalena Abakanowicz. Etter mellomkrigstiden har polsk kunst- og dokumentarfotografi nytt verdensvid anerkjennelse. På 60-tallet ble den polske plakatskole grunnlagt, med Henryk Tomaszewski og Waldemar Świerzy i spissen.
Polske museer viser frem bemerkelsesverdige kunstsamlinger – mesterverkt som omfatter Leonardo da Vincis Damen med hermelinen (Pike med røyskatt) i Czartoryski-museet i Kraków, Veit Stoß’ høyalter i Mariakirken i Kraków, eller Den ytterste dom av Hans Memling i nasjonalmuseet i Gdańsk for å nevne kun noen få.
Vitenskap thumb|left|Nikolaus Kopernikus malt av Jan Matejko thumb|upright|Marie Curie I Polen ble et av Europas eldste universiteter grunnlagt – Akademia Krakowska. Under Stanisław August Poniatowski fikk landet også verdens første utdanningsdepartement i 1773 (Komisja Edukacji Narodowej).
Listen over berømte polske vitenskapsmenn begynner med Nikolaus Kopernikus, den kjente astronomen, matematikeren og økonomisten.
I det 19. og det 20. århundre virket mange store polske vitenskapsmenn i utlandet. Den største var Marie Skłodowska-Curie, fysiker og kjemiker. En annen interessant personlighet var Ignacy Domeyko, geolog og mineralog.
Den første halvdelen av det 20. århundre så oppblomstringen av matematikere i Polen. De var del av den kjente Lvivskolen (med Stefan Banach, Hugo Steinhaus, Stanisław Marcin Ulam) og Warszawaskolen (med Alfred Tarski, Kazimierz Kuratowski, Wacław Sierpiński). Som følge av andre verdenskrig havnet mange av dem i eksil. Dette skjedde blant annet med Benoît Mandelbrot, hvis familie flyktet fra Polen mens han ennå var et barn, på grunn av naziregimet i Tyskland og dets aggressive politikk mot Polen. Matematikkskolen i Warszawa utdannet også Antoni Zygmund, en av dem som skapte det 20. århundres matematiske analyse.
Litteratur thumb|left|upright|Adam Mickiewicz Middelalder til opplysningstid Polsk middelalderlitteratur (helt opp til renessansen) var først og fremst av religiøs karakter, gjennomgående preget av katolske former og ideer. Latin var det dominerende litterære språk, men man finner også verker skrevet på folkemålet, blant annet Bogurodzica, som gjennom mange år var Polens uoffisielle nasjonalsang. Et viktig verk i den polske middelalderlitteraturen er Jan Długosz’ store Historia polonica (Polsk historie), skrevet på 1400-tallet.
1500-tallet åpnet for polskspråklig litteratur med Mikołaj Rej, som grunnla de polske prosatradisjonene. Den første store polske lyriker var Jan Kochanowski, som med sin poesi gjorde seg gjeldende som ledende representant for den europeiske renessanselitteraturen, med stor innflytelse på den lyriske tradisjon i Polen. Jesuitten Maciej Sarbiewski, en av de største barokkpoetene, skrev i første halvdel av 1600-tallet verker på latin inspirert av motreformasjonen. Opplysningstiden som kunstepoke begynte relativt sent i Polen. Den viktigste forfatteren her var kanskje Ignacy Krasicki, som sies å ha skrevet den første polske roman, Mikołaja Doświadczyńskiego przypadki. I opplysningstiden oppstod den polske journalistikken, med blant annet Hugo Kołłątaj i spissen. Et enestående verk fra denne epoken er romanen Podróż do Ciemnogrodu av greve Stanisław Potocki.
Romantikken og 1800-tallet På 1800-tallet, da Polen hadde mistet sin selvstendighet, fikk kunsten og kulturen en helt spesiell betydning. Siden Polen hadde mistet sine nasjonale institusjoner, ble litteraturen, språket og musikken elementer som knyttet polakkene sammen. Blant annet oppstod en rik, romantisk og mer nasjonal litteratur. Det store gjennombrudd kom med den viktigste polske nasjonalepos Pan Tadeusz (1834) av Adam Mickiewicz. Poetene Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki og Zygmunt Krasiński («De tre bardene»), ble spirituelle ledere for den undertrykte nasjonen, og profeterte dens gjenoppstandelse. Dramatikeren Juliusz Słowacki regnes av mange litteraturhistorikere som den fremste forfatter i teaterets historie. I annen halvdel av 1800-tallet utviklet litteraturen seg i mer realistisk retning (positivismen). Store navn her er nobelprisvinneren Henryk Sienkiewicz (Nobelprisen 1905) med blant annet Quo vadis (1896), Bolesław Prus, Stefan Żeromski og Władysław Reymont (Nobelprisen 1924).
Det 20. århundre thumb|upright|Zygmunt Krasiński Mot århundreskiftet oppstod Młoda Polska (Det unge Polen – den polske modernismen), et selvbestemt navn på en gruppe symbolistiske diktere i perioden 1890–1918, med blant annet Stanisław Przybyszewski i spissen. Slagordet «sztuka dla sztuki» («Kunst for kunstens skyld») viser til at kunsten er et mål i seg selv, mens trykket legges på individualismen og den enhetlige opplevelse. Samtidig kontinuerer noen forfattere frigjøringsproblematikken. Stanisław Wyspiański skrev historiske, symbolske skuespill. Mellomkrigslitteraturen holdte på den modernistiske lyrikken, med blant annet Julian Przybos, Adam Ważyk og Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980), andre dyrket romansjangeren, blant annet Witold Gombrowicz og Leon Kruczkowski.
Tidlig på 1900-tallet dukket det opp mange enestående litterære verker som følge av kulturdialog i Polens østlige områder (Kresy) med Wilno og Lwów (Vilnius og Lviv) som hovedsentre for kunsten. Kresy var den kulturelle møteplassen for mange etniske og nasjonale grupper, og verker av Bruno Schulz, Bolesław Leśmian og Józef Czechowicz ble skrevet her. Sør i Polen ble Zakopane vitne til Stanisław Ignacy Witkiewicz’ (Witkacy) avantgardeverker.
Annen verdenskrig ble utgangspunktet til en betydelig undergrunnslitteratur, og både under og etter krigen skrev mange forfattere om krigshendelsene, okkupasjonstiden og polakkenes og jødenes lidelser. Som følge av andre verdenskrig fant mange polske forfattere seg i eksil i utlandet, og flere samlet seg rundt eksiltidsskriften Kultura i Paris drevet av Jerzy Giedroyć. Gruppen eksilforfattere omfattet blant annet Witold Gombrowicz, Gustaw Herling-Grudziński, Sławomir Mrożek eller Zbigniew Herbert. Andre viktige forfattere fra denne tiden er Tadeusz Różewicz, Czesław Miłosz (Nobelprisen 1980) og Wisława Szymborska (Nobelprisen 1996). De hører alle med blant 1900-tallets mest enestående polske poeter, romanforfattere og dramatikere.
60- og 70-tallet førte med seg en fornyelse av den historiske roman, og Stanisław Lem ble internasjonalt kjent for sine science fiction-romaner. I sine verker forutså han et stort antall vitenskapelige oppdagelser, som blant annet utviklingen av bioteknologien, nettverk, eller virtuell virkelighet.
Musikk Klassisk musikk thumb|left|upright|Frédéric Chopin thumb|upright|Henryk Wieniawski