The Freewheelin' Bob Dylan er sangeren og låtskriveren Bob Dylans andre studioalbum, utgitt i mai 1963 av Columbia Records.
Til forskjell fra Dylans debutalbum, Bob Dylan, som hadde bare to selvskrevne sanger, hadde Freewheelin' bare to coverlåter, den tradisjonelle «Corrina, Corrina», og «Honey, Just Allow Me One More Chance» — som var gjendiktet av Dylan.Harvey, The Formative Bob Dylan, 43 Freewheelin-albumet viste dermed Dylans låtskrivertalent for første gang.Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 243 Albumet startet med «Blowin' in the Wind», som skulle bli en av Dylans mest kjente sanger. I juli 1963, ble sangen en hit for folk-trioen Peter, Paul & Mary.
The Freewheelin' Bob Dylan nådde nummer 22 i USA (og solgte etterhvert til platina), og gikk senere inn på 1.-plass i Storbritannia i 1965. I 2002 ble albumet utvalgt av Library of Congress til National Recording Registry som ett av 50 innspillinger, og i 2003 ble albumet kåret til nummer 97 på Rolling Stone Magazines liste over tidenes 500 beste album.The RS 500 Greatest Albums of All Time . Rolling Stone. 18. november 2003
Sporliste Alle sangene er skrevet av Bob Dylan, unntatt hvor annet er notert. Side en «Blowin' in the Wind» – 2:48 «Girl from the North Country» – 3:22 «Masters of War» – 4:34 «Down the Highway» – 3:27 «Bob Dylan's Blues» – 2:23 «A Hard Rain's a-Gonna Fall» – 6:55 «Don't Think Twice, It's All Right» – 3:40 Side to «Bob Dylan's Dream» – 5:03 «Oxford Town» – 1:50 «Talkin' World War III Blues» – 6:28 «Corrina, Corrina » (Tradisjonell) – 2:44 «Honey, Just Allow Me One More Chance» (Dylan, Henry Thomas) – 2:01 «I Shall Be Free» – 4:49
Innspilling Både kritikere og publikum la lite merke til Dylans debutalbum, Bob Dylan, som kun solgte 5 000 eksemplarer det første året. Innenfor Columbia Records refererte de sangeren som 'Hammond's Folly' og foreslo at kontrakten hans skulle droppes. Hammond forsvarte Dylan kraftig, også Johnny Cash forsvarte Dylan.Scaduto, Bob Dylan, 110 Det relativt lille selskapet Prestige Records hadde uttrykt interesse for Dylan, de hadde sett Dylans potensial som låtskrivertalent.Heylin (2003), side 100 Hammond var bundet til å gjøre Dylans andre album til en suksess.
Reise til England Tolv dager senere besøkte Dylan England for første gang for å opptre i et BBC-drama, The Madhouse on Castle Street, hvor han spilte «Blowin' in the Wind» og to andre sanger. Mens han var i London utforsket Dylan den lokale folkemusikken, han fikk kontakt med trubadurorganisatoren Anthea Joseph og folkesangerne Martin Carthy og Bob Davenport. «I ran into some people in England who really knew those [traditional English] songs», minnes Dylan i 1984. «Martin Carthy, another guy named [Bob] Davenport. Martin Carthy's incredible. I learned a lot of stuff from Martin».Rolling Stone, June 21, 1984, re-printed in Cott (ed.), Dylan on Dylan: The Essential Interviews, 295–296
Carthy introduserte Dylan for to engelske sanger som skulle ha stor betydning for Freewheelin-albumet. Carthy lærte Dylan hans arrangement på «Scarborough Fair» som Dylan kom til å bruke som basis på «Girl from the North Country». Og en ballade fra det 19-århundre som handlet om døden til Sir John Franklin i 1847, «Lady Franklin's Lament» ga Dylan melodien for «Bob Dylan's Dream».
Fra England reiste Dylan til Italia hvor han ble med Albert Grossman som var på turne med sin klient Odetta.Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.127 Dylan håpet også på å komme i kontakt med kjæresten, Suze Rotolo, uvitende om at hun allerede hadde dratt tilbake til Amerika. Mens han var i Italia, gjorde Dylan seg ferdig med «Girl from the North Country» og et utkast til «Boots of Spanish Leather». Dylan returnerte så til England hvor Carthy fikk en overraskelse: «When he came back from Italy, he'd written «Girl From the North Country»; he came down to the Troubadour and said, 'Hey, here's «Scarborough Fair»' and he started playing this thing»."Heylin (2003), side 110
Tilbake til New York Da Dylan kom tilbake til New York i midten av januar, spilte han inn sin nye sang, «Masters of War» for Broadside magazine. I denne perioden ble han sammen med Suze Rotolo igjen, og han overtalte henne til å flytte tilbake til leiligheten de hadde delt i West 4th Street.Heylin (2003), side 114
Innspillingen sammenfalt i tid med Albert Grossmans beslutning om å få John H. Hammond byttet ut som Dylans produser på CBS. Ifølge Dylans biograf Howard Sounes, «The two men could not have been more different. Hammond was a White Anglo-Saxon Protestant, so relaxed during recording sessions that he sat with feet up, reading The New Yorker. Grossman was a Jewish businessman with a shady past, hustling to become a millionaire». De to mennene hadde allerede kommet i konflikt på grunn av Hammonds overtaling av Dylan for å fornye sin CBS-kontrakt. Grossman var bestemt på å kontrollere hvert eneste element av Dylans karriere, men hadde også en dyp tro til Dylan. Filmskaper D. A. Pennebaker kommenterte, «I think Albert was one of the few people that saw Dylan's worth very early on, and played it absolutely without equivocation or any kind of compromise».Heylin (2003), side 197
Som resultat skaffet Columbia Dylan en ny produser, en ung, afroamerikaner kalt Tom Wilson. På den tiden hadde Wilson mer erfaring med jazzinnspillinger, og var egentlig motvillig til å jobbe med Dylan.
Wilson husket: «I didn't even particularly like folk music. I'd been recording Sun Ra and Coltrane...I thought folk music was for the dumb guys. [Dylan] played like the dumb guys, but then these words came out. I was flabbergasted».Heylin (2003), side 115
Den 24. april spilte Dylan inn fem av sine nyeste komposisjoner: «Girl from the North Country», «Masters of War», «Talkin' World War III Blues», «Bob Dylan's Dream», og «Walls of Red Wing». «Walls of Red Wing» var avslått med en gang (den var senere utgitt på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991), men de fire andre sangene ble brukt på det endelige albumet.
Det siste dramaet under innspillingen av Freewheelin dukket opp da Dylan dukket opp på The Ed Sullivan Show 12. mai 1963. Dylan hadde valgt å spille «Talkin' John Birch Society Blues», men var informert av 'head of program practices' på CBS Television at denne sangen var potensielt ærekrenkende mot John Birch Society. I stedet for å følge TV-sensuren nektet Dylan å opptre. Ifølge biograf Clinton Heylin. «There remains a common belief that [Dylan] was forced by Columbia to pull «Talkin' John Birch Society Blues» from the album after he walked out on The Ed Sullivan Show» Den reviderte versjonen av The Freewheelin' Bob Dylan ble gitt ut 27. mai 1963; dette hadde gitt Columbia Records bare to uker å endre albumet, skrive nye omslag, og trykke og pakke inn mange nok eksemplarer av den nye versjonen til å oppfylle bestillingene. Heylin argumenterer at CBS antageligvis tvang Dylan til å ta tilbake «John Birch» fra albumet noen uker tidligere. Dylan svarte på dette ved å spille inn nytt materiale 24. april, og erstatte fire sanger («John Birch», «Let Me Die in My Footsteps», «Ramblin' Gamblin' Willie» og «Rocks and Gravel»).Heylin (2003), sidene 114–117
Sangene «Blowin' in the Wind» «Blowin' in the Wind» er en av Dylans mest kjente låter. I bookleten for The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991 skriver John Bauldie at det var Pete Seeger som først kjente igjen melodien til «Blowin' in the Wind» som en versjon av den gamle spiritual «No More Auction Block». Ifølge Alan Lomax's The Folk Songs of North America stammer sangen fra Canada der den ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at Storbritannia avskaffet slaveriet i 1833. I 1978 innrømte Dylan kilden da han fortalte journalist Marc Rowland: '«Blowin' In The Wind» has always been a spiritual. I took it off a song called «No More Auction Block» — that's a spiritual and «Blowin' In The Wind» follows the same feeling.'Sitert fra John Bauldies tekst i bookleten til The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991 «No More Auction Block» fremført av Dylan ble spilt inn live på Gaslight Cafe i oktober 1962 og ble utgitt på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991.
Dylan skrev «Blowin' in the Wind» 9. april 1962.Myhr, side 40 Den ble publisert første gang i mai 1962, i den sjette utgaven av Broadside, et magasin grunnlagt av Pete Seeger som engasjerte seg i sanger med viktige emner.Williams, Dylan: a man called alias, 42
«Blowin' in the Wind» hadde stor innflytelse på borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, og sangen har blitt beskrevet som bevegelsens «nasjonalsang». I Martin Scorseses dokumentar om Dylan, No Direction Home, uttrykker Mavis Staples at hun ble forbauset da hun hørte sangen første gang, hun kunne ikke forstå hvordan en ung hvit mann kunne skrive noe som fanget så godt frustrasjonen og lengselen etter noe bedre hos den svarte befolkningen.
Sam Cooke var også dypt imponert over sangen og begynte å spille den live. En versjon ble tatt opp på Cookes album Live At the Copacabana fra 1964. Hans dypere respons var å skrive den tankefulle og ærverdige «A Change Is Gonna Come» som han spilte inn 24. januar 1964.Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 149-150
«Blowin' In the Wind» ble verdenskjent da den ble spilt inn av Peter, Paul and Mary som Albert Grossman også var manager for. Singelen solgte fenomenale tre hundre tusen eksemplarer den første uken. 13. juli 1963, nådde den nummer to på Billboard-listen med salg på over en million eksemplarer. Peter Yarrow sa at da han fortalte Dylan at han kom til å tjene mer enn $5000 fra publiseringsrettighetene, ble Dylan målløs.Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.135
Kritikeren Andy Gill skrev: '«Blowin' In The Wind» marked a huge jump in Dylan's songwriting. Prior to this, efforts like «The Ballad of Donald White» and «The Death of Emmett Till» had been fairly simplistic bouts of reportage songwriting. «Blowin' In The Wind» was different: for the first time, Dylan discovered the effectiveness of moving from the particular to the general. Whereas «The Ballad of Donald White» would become competely redundant as soon as the eponymous criminal was executed, a song as vague as «Blowin' In The Wind» could be applied to just about any freedom issue. It remains the song with which Dylan's name is most inextricably linked, and safeguarded his reputation as a civil libertarian through any number of changes in style and attitude."Gill, My Back Pages, 23
«Girl from the North Country» NPRs Tim Riley beskriver «Girl from the North Country» som «an absence-makes-the-heart-grow-confused song, but it's suffused with a rueful itch, as though Dylan is singing about someone he may never see again». Seks år senere spilte Dylan inn sangen på nytt på albumet Nashville Skyline fra 1969, denne gangen sammen med countrylegenden Johnny Cash.
«Masters of War» Den bitende antikrigssangen «Masters of War» er basert på Jean Ritchies arrangement av «Nottamun Town». Sangen er skrevet sent i 1962 mens Dylan var i England. Noen, blant andre Martin Carthy og Anthea Joseph, husker Dylan spille sangen i folkklubber på den tiden. Ritchie skal senere ha krevet rettighetene til sangens arrangement; ifølge en Dylanbiografi ble saken avsluttet med at Ritchie fikk $5000 fra Dylans advokater.Sounes, Down The Highway: The Life Of Bob Dylan, p.132
«A Hard Rain's A-Gonna Fall» Dylan var bare 21 år gammel da han skrev en av sine mest sammensatte sanger, «A Hard Rain's A-Gonna Fall», ofte bare kalt «Hard Rain». Det har vært sagt at Dylan spilte «Hard Rain» først på Gaslight Cafe, hvor Village-artisten Peter Blankfield var til stede: «He put out these pieces of loose-leaf paper ripped out of a spiral notebook. And he starts singing ['Hard Rain']...He finished singing it, and no one could say anything. The length of it, the episodic sense of it. Every line kept building and bursting».Heylin (2003), side 102