Denne artikkelen tar for seg Spartas historie fra byen ble grunnlagt til dagens by, men konsentrerer seg hovedsakelig om den spartanske staten på høyden av sin makt fra det 6. til det 4. århundre f.Kr. Forhistorisk tid thumb|right|200px|Lykurg Tradisjonen forteller at Sparta ble grunnlagt av Lakedaimon, sønnen til Zevs og Taygete, som oppkalte byen etter sin kone, datter til Eurotas. Men Amykles, en minoisk bosetning noen få kilometer sør for Sparta, og Therapnae, antagelig den akaiske hovedstaden i Lakonia og setet til Menelaus, Agamemnons yngre bror, ser ut til å ha vært viktigere enn Sparta i tidlige tider. Åtti år etter trojanerkrigen ifølge tradisjonell kronologi, fant den doriske migrasjonen sted. En gruppe dorere forent med en gruppe aitolere krysset Korintbukta for å invadere Peloponnes fra nordvest.
Aitolierne slo seg ned i Elis, og dorerne rykket frem til Alfeios hvor de splittet seg i to styrker, en under Kresfontes invaderte og underla seg Messenia, mens den andre, ledet av Aristodemos eller, ifølge en annen versjon, av hans to tvillingsønner Eurysthenes og Prokles, dro ned langs Eurotasdalen og nådde Sparta, som ble den doriske hovedstaden i Lakonia.
I realiteten bestod antagelig denne immigrasjonen av en rekke innflytninger og bosetninger, fremfor et stort felttog slik legenden forteller, og immigrasjonen ble antagelig assistert av pelasgerelementer i befolkningen, på grunn av deres avsmak for akaerne.
Den nylig grunnlagte staten ble ikke mektig umiddelbart. Den ble svekket av interne uenigheter og manglet stabiliteten til et samlet og godt organisert samfunn. Vendepunktet markeres av lovgivningen til Lykurg, som forente staten og innsatte treningen som var dens kjennetegn og kilden til storhet.
Ingen andre steder i den greske verden var individets gleder så gjennomført underordnet statens interesser. Hele utdanningen til spartaneren var satt sammen for å gjøre ham til en effektiv soldat. Lydighet, utholdenhet, militær suksess, dette var målene som kontinuerlig ble gjentatt og alt var underordnet dette.
Det er sjelden i verdenshistorien at en stat har så klart definerte idealer for seg selv, eller strever så kontinuerlig for å oppnå dem. Men det var bare i denne utholdenheten og stødigheten at storheten til Sparta lå. Noen hevder at hennes ideal var trangt og uverdig, og målet ble forfulgt med kalkulerende egoisme og total mangel for respekt for andres rettigheter, og ranet Sparta for moralen som hun ellers kunne ha fått. Men det er ikke sannsynlig at spartanerne ville ha lyktes i å skaffe seg herredømmet i Lakonia, for ikke å snakke om Peloponnes, uten treningen innført av Lykurg, for de var en liten immigrantgruppe som stod ansikt til ansikt med en stor og mektig akaisk og innfødt befolkning.
Ifølge den apokryfiske Første Makkabeerbok er spartanerne etterkommere av Abraham.
Spartas ekspansjon Vi kan ikke spore hvordan Sparta underla seg hele Lakonia, men det virker som det første steget som ble tatt i styrene til Arkelaus og Karillus, var å sikre den øvre Eurotasdalen ved å erobre grenseområdet til Aegys. Arkelaus' sønn Teleklos skal ha tatt Amyklae, Faris og Geronthrae. Han kontrollerte dermed den sentrale lakoniske sletten og det østlige platået som ligger mellom Eurotas og fjellet Parnon. Hans sønn Alkamenes førte den nedre delen av Eurotassletten under spartansk styre ved å underlegge seg Helos.
Det var antagelig på denne tiden at argoiene, hvis territorium inkluderte hele østkysten av Peloponnes og øya Kythira (Herodot 1,82), ble drevet tilbake, og hele Lakonia var dermed del av den spartanske staten. Det gikk ikke lenge før en ytterligere utvidelse fant sted. Under Alkamenes og Theopompos brøt en krig ut mellom spartanerne og messenianerne, deres naboer i vest, som etter en kamp som varte i tjue år, endte med at messenianerne ble underlagt Sparta. Messenianerne ble tvunget til å betale halvparten av frukten og grønnsakene som de dyrket som skatt til deres spartanske herrer. thumb|right|400px|Territoriet til Sparta Et forsøk på å kaste av seg åket resulterte i en ny krig, gjennomført av den messenianske helten Aristomenes. Men spartanernes standhaftighet brøt ned motstanden til opprørerne og Messenia ble omgjort til spartansk territorium slik som Lakonia før dem. Deres innbyggere fikk status som heloter med unntak av dem som bodde i landsbyene langs kysten og noen få bosetninger inne i landet som fikk status som periokier.
Denne utvidelsen av Spartas territorium ble ikke godt mottatt av hennes naboer i Peloppones. Arkadia og Argos hadde intenst hjulpet messenianerne i sine to stridigheter, og hjelp ble også sendt av Sikyon, pisatanere og trifyhanere. Bare Korint ser ut til å ha støttet spartanerne. Uten tvil på bakgrunn av deres sjalusi for sine mektige naboer, argoiene. Da den andre messenianske krigen ble avsluttet (ikke senere enn 631 f.Kr.), kunne ingen makt lenger håpe å stå seg imot Sparta med unntak av Arkadia og Argos.
6. århundre f.Kr. Tidlig i det 6. århundre f.Kr. gjorde de spartanske kongene Leon og Agasikles et energisk angrep på Tegea, den mektigste av de arkadiske byene, men det var ikke før styret til Anaxandridas og Ariston rundt midten av århundret at angrepet lyktes og Tegea ble tvunget til å anerkjenne spartansk overherredømme, men de beholdt sin uavhengighet. Den siste kampen for herredømme i Peloponnese var med Argos som på et tidlig tidspunkt hadde vært den mektigste staten på halvøya, og selv om deres territorium hadde skrumpet noe inn, var de en seriøs rival av Sparta.
Men Argos var ikke lenger på høyden av sin makt. Dets forbund hadde begynt å bryte opp tidlig i århundret, og den kunne ikke lenger regne med støtte fra sine gamle allierte, Arkadia og Messenia, i den kommende kampen siden Messenia ikke lenger var uavhengig og Arkadia anerkjente spartansk overherredømme. Lydia fall for Kyros den store gjennom en seier i 546 f.Kr. gjorde spartanerne til herrer over Kynuria, grenselandet mellom Lakonia og Argolis, et område som hadde blitt kjempet om i lang tid.
Det var til slutt kong Kleomenes I som temmet Argos' makt og etterlot Sparta uten rivaler i Peloponnes. Innen midten av det 6. århundre og i økende grad frem mot perserkrigene ble Sparta anerkjent som den ledende staten i Hellas og hellenismens forsvarer. Krøsus av Lydia hadde dannet en allianse med henne. Skytiske utsendinger søkte hennes hjelp for å demme opp invasjonen til Dareios. Det var til henne at grekerne i Lilleasia appellerte for å motstå den persiske fremrykningen og å støtte det joniske opprøret. Platea ba om hennes beskyttelse. Megara anerkjente hennes overherredømme. På tiden for den persiske invasjonen under Xerxes stilte ingen stat spørsmål ved hennes rett til å lede de greske styrkene til lands og til sjøs.
Til en slik posisjon viste Sparta seg fullstendig uverdig. Som alliert var hun ineffektiv, hun kunne heller ikke kvitte seg med sitt trange peloponnesiske syn slik at hun helhjertet kunne kaste seg inn i sakene til det større Hellas som lå bortenfor landbroen og over sjøen. Hun var ikke en koloniserende stat, selv om innbyggerne i Tarentum (gresk Taras) og Lyttus på Kreta hevdet at Sparta var deres moderby. Hun deltok ikke i ekspansjonen til gresk handel og gresk kultur. Selv om hun hadde rykte for å hate tyranner og slå dem ned hvor det var mulig, er der liten tvil om at dette ble gjort i oligarkiets interesser og ikke i frhetens. Hennes militære storhet og storheten til statene under hennes hegemoni utgjorde hennes eneste krav til å lede den greske rase. At hun virkelig skulle representere dem, var umulig.
5. århundre f.Kr. På begynnelsen av det 5. århundre var Sparta på høyden av sin makt, selv om hennes prestisje må ha lidt under de resultatløse forsøkene på å påføre Athen et oligarkisk regime etter fallet til peisistratidenes tyranni i 510 f.Kr. Men etter perserkrigene kunne ikke det spartanske overherredømmet lenger forbli ubestridt. Sparta hadde sendt en hær i 490 f.Kr. under kommandoen til Datis og Artafernes for å hjelpe Athen i å slå tilbake styrkene som ble sendt mot dem av Dareios. Men de ankom etter at slaget ved Marathon hadde blitt utkjempet og konflikten var avgjort. thumb|left|300px|Leonidas ved Thermopylene av Jacques-Louis David (1814) I det andre felttoget som ble utført ti år senere av Xerxes personlig, tok Sparta mer aktivt del i konflikten og tok kommandoen over en sammensatt gresk styrke til sjøs og til lands. Men til tross for det heroiske forsvaret i Termopylene til den spartanske kong Leonidas I, falt æren i stor grad i den avgjørende seieren i slaget ved Salamis til athenerne, og deres patriotisme, offer og energi var i stor grad i kontrast til spartanernes nøling og den egoistiske politikken de fremmet for bare å forsvare Peloponnes.
Innen slaget ved Plataiai (479 f.Kr.) som ble vunnet av den spartanske generalen Pausanias og hovedsakelig avgjort av standhaftigheten til spartanske styrker, fikk staten delvis tilbake prestisjen, men bare med tanke på operasjoner på land. Seieren i slaget ved Mykale som ble vunnet samme år, ble sikret av den forente greske marinen, og erobringen av Sestos som fulgte, skyldtes athenerne, peloponneserne hadde returnert hjem før beleiringen var begynt.
Sparta følte at det var nødvendig å gjøre et forsøk på å ta tilbake sin posisjon, og Pausanias, seierherren fra Plataea, ble sendt ut som admiral for den greske flåten. Men selv om han hadde suksess, fremmedgjorde hans overbærende og despotiske oppførsel og mistanken om at han la intriger med den persiske kongen, sympatiene til de som var under hans kommando. Han ble kalt tilbake av eforene, og hans etterfølger Dorcis var en svak mann som tillot overføringen av hegemoniet fra Sparta til Athen uten å gjøre motstand. Ved å trekke Sparta og hennes peloponnesiske allierte fra flåten, ble byttene og æren i perserkrigene overlatt til Athen som selv om hun såvidt var den ledende staten i en konføderasjon av frie allierte, snart begynte å gjøre seg til herskerinne i et imperium.
Sparta gjorde ingenting for å forhindre dette. Hennes interesser og Athens interesser krasjet ikke direkte, for Athen inkluderte bare øyene i Egeerhavet og byene på nord og østkystene i sitt imperium. Disse lå utenfor Spartas politiske horisont, Athen blandet seg ikke i Peloponnes. Videre var Spartas oppmerksomhet på dette tidspunktet med problemer nærmere hjemmet. Pausanias' komplott involverte ikke bare den persiske kongen, men de lakoniske helotene. Opprøret til Tegea (rundt 473-471 f.Kr.) som ble enda mer alvorlig av deltagelsen til Argos, jordskjelvet som i 464 rystet Sparta og opprøret til de messenianske helotene som fulgte umiddelbart var alle alvorlige problemer. Men der var en voksende fremmedgjøring fra Athen som i lengden endte med et åpent brudd. Den fornærmende avvisningen av en stor styrke med athenske tropper som hadde kommet under Kimon for å hjelpe spartanerne i beleiringen av den messenianske festningen Ithmos, konsumeringen av det attiske demokratiet under Efialtes og Perikles og alliansen mellom Athen og Argos som på denne tiden også ble demokratisk som sammen med andre årsaker førte til splittelse mellom athenerne og det peloponnesiske forbund.
I den første peloponneserkrigen gjorde Sparta lite annet enn å hjelpe til med å påføre athenerne et nederlag i slaget ved Tanagra i 457 f.Kr. Etter dette slaget inngikk de en våpenstillstand som gav athenerne en mulighet til å ta hevn over boeotierne i slaget ved Oenofyta, annektere Boeotia, Fokis og Lokris og underkue Egina. Krigen sluttet i 449 f.Kr. med en fem år lang våpenstillstand, men etter at Athen mistet sitt imperium på fastlandet gjennom slaget ved Koronea og opprøret til Megara ble en tretti år lang fredstid inngått, antagelig i løpet av vinteren 446-445 f.Kr. Gjennom denne fredsavtalen måtte Athen oppgi Troizina, Achaia og de to megariske havnene Nisaea og Pegae, men ellers ble status quo opprettholdt.