mini|Mulig norsk flagg i middelalderen, tegnet etter samtidige avbildninger av flagg fra Skandinavia og Skottland. Norgesveldet (norrønt: Noregsveldi) er en betegnelse som kom i bruk på 1800-tallet i forbindelse med nasjonalromantiske forestillinger om at Norge hadde en fortid som stormakt, og var en betegnelse på de besittelsene som var underlagt den norske kongen i høymiddelalderen, etter at det hadde blitt landefred på fastlandet etter borgerkrigene, altså etter 1227.
Da Norgesveldet var på sitt største, omfattet det øyene i Vesterhavet hvor folk fra Norge hadde slått seg ned i landnåmstiden, i tillegg til dagens Norge og landskap i dagens Sverige. Norgesveldet var oftest et løst sammenbundet rike av moderlandet og de oversjøiske besittelsene som i samtiden ble benevnt som skattland (norrønt: skattlǫnd), og ikke oppfattet som en del av det norske riket. I middelalderen ble skattlandene mer en betegnelse på norske biland enn egentlige deler av et norsk statsterritorium. Den verdslige makten var på sitt sterkeste mot slutten av kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1263). Et viktig element i hele den perioden man senere omtalte som «Norgesveldet», var den kirkelige overhøyheten til erkebispesetet i Nidaros fra 1152/3. Det er ikke sikre kilder for når Jemtland ble lagt under erkebiskopen i Uppsala. Sistnevnte ble opprettet noe senere, og som det tredje metropolitanerkebispedømme i Norden, etter Lund og Nidaros.
Kirken deltok i en politisk prosess både før og under trerikstiden med Kalmarunionen, der formålet på svensk side var å etablere en posisjon for Sverige i Jemtland. Dette området hadde fra gammelt ligget som et «markland» (grenseland) i forhold til Svealand, og antakelig i et slags forbund med Trøndelag, på samme måte som Hålogaland.
Geografisk utstrekning mini Viken: Fylkene under Borgarþing: Ránríki (Båhuslen) Vingulmórk Vestfold (Vestfold, Drammen, Lier, Eiker og Sandsvær) Grenafylki (Grenland, Telemark og Numedal)
Oplandene: Fylkene under Heiðsævisþing: Heinafylki (Hedmarken og Gjøvik) Haðafylki (Toten, Land, Hadeland og Hringaríki) Raumaríki (Romerike og Glåmdalen) Guðbrandsdalir Eystridalir
Vestlandet: Fylkene under Gulaþing: Sunnmærafylki Firðafylki Sygnafylki Horðafylki Rygjafylki Egðafylki Valdres Haddingjadalr
Trøndelag: Fylkene under Frostaþing: Raumsdølafylki Norðmørafylki (Nordmøre og Fosen) Naumdølafylki Sparbyggjafylki (Sparbu, Stod, Steinkjer, Snåsa, Lierne) Eynafylki (Beitstad, Inderøy, Verran) Verdølafylki Skeynafylki (Skogn, Ytterøy, Mosvik) Stjórdølafylki (Stjørdalen, Selbu, Tydal) Strindafylki (Strinda, Leksvik, Frosta, Åsen) Gauldølafylki (Gauldalen, Leinstrand, Tiller og Klæbu)På grunn av manglene sider i Aslak Bolts jordebok er det usikkert om Klæbu tilhørte Gauldøla fylke, men i nyutgaven av 1997 presenteres dette som ganske sikkert. Orkdølafylki (Orkdalen, Skaun, Børsa, Buvika, Byneset)
Háleygjafylki (Nordland og Troms sør for Malangen)
Finnmòrk (Skatteland)
Bakgrunn Fra 700-tallet begynte vestnorske fiskebønder en utvandring (landnåm) til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), senere videre til Suderøyene (Hebridene) og Man, og vestover til Færøyene, Island og Grønland. Noen av disse øyene var bebodde da nordmennene kom, men den lokale befolkningen ble fortrengt eller assimilert av de norske innvandrerne. Gjennomgående fikk øyene en norskættet befolkning, som beholdt kontakten med moderlandet over Vesterhavet.
Disse norske utbygdene hadde egne høvdinger eller småkonger etter norsk mønster, som ble underlagt den norske kongemakten når denne etter hvert fikk nasjonalt myndighet. Ofte hadde de norske kongene nok å stri med på fastlandet, så den lokale makten i utbygdene var gjerne i hendene på lokale jarler som opererte på vegne av kongen.
Besittelsene i Sverige var i varierende grad norske. På 800- og 900-tallet er det rimelig å anta at befolkningen i Båhuslen, Jemtland og Herjedalen ikke hadde noen nasjonal tilhørighet, hverken til Norge, Svealand eller Götaland. Det lå til den etter hvert sentraliserte kongemakten å skape denne, som måtte befeste sin rett i grenseområdene ovenfor naborikene.
Øyene i Vesterhavet Øyene i Vesterhavet omfattet Vesterhavsøyene, Island og Grønland. Shetland (Hjaltland): norske vikinger kom fra 700-tallet til dette øyriket, og gjorde seg til herre over dem før 900. Shetland inngikk før 1195 i jarledømmet Orknøyene. Etter slaget ved Florvåg ble Shetland i 1195 direkte underlagt Norges konge. thumb|Magnus Orknøyjarl, statue på vestfronten av Nidarosdomen. På Orknøyene (Orkneyar) begynte nordmennene å slå seg ned rundt år 800. Orknøyene var jarledømme fra Harald Hårfagres tid, ca. 875, og i vekslende grad underlagt den norske kongen. Norges overherredømme over Shetland og Orknøyene ble bekreftet ved traktaten i Perth i 1266, og forblir norske i unionen med Danmark fra 1380. Kong Christian I pantsatte imidlertid disse øygruppene til den skotske konge som medgift for sin datter Margrete i 1468 og 1469. I 1472 kom øyene under erkebiskopen i St. Andrews. De dansk-norske konger prøvde senere å løse inn pantet, men dette ble ikke akseptert av skottene - så denne delen av Norgesveldet ble tapt. Hebridene (Suðreyar) ble fra 700-tallet hjemsøkt av norske vikinger, på 800-tallet slo mange nordmenn seg til der. Området ble underlagt kongsmakten på 1100-tallet. Man i Irskesjøen, ble i vikingtiden regnet til Hebridene, og alt fra midten av 800-tallet hadde norske vikinger bosatt seg der. Anerkjente skatteplikt til den norske kongen i 1152. Skotske og norske konger lå i strid om øyene rundt Skottland på 1200-tallet, og Man og Hebridene ble avstått til den skotske kongen ved traktaten i Perth i 1266. Øyene ble formelt oppgitt av danskekongen Christian I.
Færøyene, underlagt Norges konge i 1035. Grønland, underlagt Norges konge i 1261. Island, underlagt Norges konge i 1262.
De norske koloniene Færøyene, Island og Grønland går i 1397 sammen med Norge inn i Kalmarunionen. Etter hvert ble den danske kongemakten dominerende i unionen, også i egenskap av å være markgrevskap i det tysk-romerske riket.
Kirkelig lå alle fem bispedømmer (Færøyene, Island, Grønland, Orknøyene med Shetland og Man med Hebridene) fra 1153 under erkebiskopen i Nidaros.
Landskap i dagens Sverige Herjedalen (svensk: Härjedalen) ble underlagt Norge 1100-tallet og lå inntil reformasjonen under Nidaros erkebispedømme. Jemtland (svensk: Jämtland) kom verdslig under kongen på 1200-tallet, men lå en tid under erkebispen i Uppsala, uten at det finnes sikre kilder på når dette skjedde. Jemtland ble erobret av Sverige under den nordiske syvårskrig (1563–70), gitt tilbake til Norge ved Stettin-freden i 1570 og på nytt underlagt Nidaros erkebispedømme. Idre og Særna var fra gammelt av underlagt den norske kongen og lå kirkelig under Nidaros erkebispedømme. Området ble okkupert av svenskene under Hannibalfeiden i 1644, men ikke formelt avstått til Sverige før grensetraktaten av 1751. Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna ble permanent avstått til Sverige ved freden i Brömsebro i 1645. Båhuslen (svensk: Bohuslän) hadde tilhørt Norge siden Harald Hårfagres tid. Var med unntak av årene 1523-32 norsk til freden i Roskilde i 1658, da området ble endelig avstått til Sverige.
Konger over Norgesveldet Harald Hårfagre regnes for å være den første norske kongen som også regjerte over Orknøyene, Shetland og Hebridene (konge ca. år 875 – 933), og hans rike dannet det idemessige grunnlaget for Norgesveldet etter at han så at Ladejarlenes mektige Trøndelag kunne erobres uten nevneverdige blodsutgytelser. Der hadde det rådd landefred lenge, og det fantes en befolkningsmessig samhørighet som var sterkere og mer organisert enn i andre landsdeler på det norske fastlandet. Håkon den gode var den av Hårfagres sønner som kom lengst i å fullbyrde farens gamle ide om en samling av hele Norge etter samme mønster som man så i Trøndelag. Han oppgav å trosse trønderne, og satt ved Sigurd Ladejarls side i Trondheim, og rådde over riket(ca. 933 – 960). Han og Sigurd hadde et fruktbart samarbeid om en mer matematisk inndeling av skipreidene i de enkelte fylker. Dette arbeidet ser man fruktene av i 986, når Håkon jarl iverksetter den i, til da, norgeshistoriens største mobilisering (180 skip ifølge Snorre, 60 skip under Håkons kommando, 60 under Eriks kommando, og 60 i en koalisjonsflåte med namdalinger og håløyger under Jarnskjegges kommando – mot danskenes og vendernes (jomsvikingene)s invasjonsstyrker. Resultatet ble en overveldende seier for ladejarlens styrker. Håkon ble den første «konge» som ble valgt på Øretinget. I kraft av den makt det gav å ha jarlen og bøndenes støtte i Trøndelag, kunne han også gjøre krav på Jemtland under Norges konge. Håkon var så godt likt av jarlen at Sigurd oppkalte eldstesønnen etter Håkon. Olav Haraldsson (ca. 1015 – 1028) prøvde fra 1020-årene også å hevde kongemakten over de norske utbygdene i Vesterhavet. På Island og Færøyene var det uten særlig hell, men han greide å hevde et visst herredømme over Orknøyene. Olavs egen fallitt militært og politisk kulminerte som kjent på Stiklestad i 1030. Magnus den gode (1035 – 1047) Hendelsene på Stiklestad med Olavs fall ble på kløktig vis utnyttet politisk av Einar Tambarskjelve. Han hadde ikke hadde deltatt i stridighetene på Stiklestad, og forsåvidt hadde han hendene frie. Han argumenterte på tinget for å gjøre helgen av Olav, slik som hadde blitt sedvane i en del riker tilstøtende Bysants, f.eks Kiev. Konstantinopel anerkjente da opprettelse av såkalte «autofekale kirker» noe som gav høyeste status og prestisje som land og rike. Einar fikk gjennomslag, både for helgengjøringen og valg av konge, den 11-årige Magnus «den gode», Olavs egen sønn. Einar hadde nok også blikk for de politiske aktiva som historien utgjorde, i sine politiske vurderinger. Det var bare 44 år siden slaget ved Hjørungavåg, og ettersom bondehæren på Stiklestad hadde sverget troskap til kong Knut, bød situasjonen på store muligheter for suksess. Ikke minst alliansen både med Sveariket og Danene var et velkjent trekk for Einar, siden sjøslaget ved Øresund (Svolder), hvor han reiste ut med kongen og kom tilbake sammen Erik Jarl som seierherre. I 1035 ble i alle fall den 11-årige Magnus valgt til konge på Øretinget.
Magnus la senere under seg Færøyene, og ble, fremfor alt etter Hardeknuts død i 1042, valgt som konge også i Danmark. Det er den første og siste gangen at en norsk konge blir konge i Danmark. Det viser at det hvertfall i en tid rundt år 1040 hersket politisk jevnbyrdighet mellom de to rikene. I Norge er det Einar Tambarskjelve som styrer i kongens sted. De første årene som følge av kongens umyndighet, de seneste årene som følge av at kongen er stadig mer opptatt med anliggender i Danmark. Han ble frarøvet makten av Harald Hardråde, som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald var general, militært utdannet i keiserens (Konstantinopel) varangergarde. Han var nok en erobrer, men langt fra politiker av Einars kaliber. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England med tidenes største leidangsflåte (300 skip ifølge Snorre), men falt som kjent ved slaget ved Stamford Bridge i 1066. Harald er gravlagt på Klosterenget på øya i Trondheim. Olav Kyrre (1067 – 1093) var en fredelig konge som overtok Norges kongemakt etter faren Haralds død. Han skal etter tradisjonen ha grunnlagt Bergen (Bjørgvin) i 1070, som etter hvert ble hovedstad i Norgesveldet. Magnus Berrføtt (1093 – 1103) hadde derimot store ambisjoner og søkte gjennom flere hærtokt å gjøre seg til herre over Skottland og områdene rundt Irskesjøen. Han hadde alt i 1098 fått den skotske kongens aksept for øyene utenfor Skottland, og maktet å underlegge også Anglesey utenfor Wales – for en stund. Den norske kongemaktens krav på Orknøyene var imidlertid nå blitt godt befestet.