Francisco Xavier eller Javier, født Francisco de Jasso y Azpilcueta, norsk: Frans Xavier, baskisk San Frantzisko Xabierkoa, latin Franciscus Xaverius, kinesisk 聖方濟各沙勿略) (1506–1552) var en navarresisk katolsk misjonær i Sør- og Øst-Asia, og medgrunnlegger av Jesu Selskap (jesuittordenen). Han virket som misjonær i India, Ceylon, Molukkene og Japan, og var på vei til Kina da han døde. Han ble helligkåret av den katolske kirke i 1622.
Navn Han ble døpt Francisco de Jasso y Azpilcueta. Navnet skrives på norsk: Frans Xavier, på baskisk San Frantzisko Xabierkoa, på latin Franciscus Xaverius, og på kinesisk 聖方濟各沙勿略. Oppvekst, studier, tidlig virke Han ble født på borgen Xavier nær Sangüesa og Pamplona, i kongedømmet Navarra.
Frans Xavier kom fra en adelsfamilie i Navarra. Han ble døpt i kirken Santa María i familieborgen Castillo de Javiers indre, den borgen der han vokste opp. Hans far Juan de Jasso y Atondo, seneschal av borgen Xavier, kom fra en velstående jordbrukerfamilie og hadde en doktorgrad i jus fra universitetet i Bologna. Baskiskeuskara.euskadi.netFrançois Xavier naquit au sud de cette démarcation à la limite de l'Aragon (1506) et vécut dans son château natal de Xavier jusqu'à l'âge de 19 ans. C'est là qu'il apprit ses deux premières langues: d'une part le basque dans sa famille bascophone (de la région du Baztan et de la Basse-Navarre) et avec ceux qui arrivaient des provinces voisines encore bascophones au château et d'autre part la langue romane de son entourage géographique immédiat. Ce qui explique pourquoi le missionraire navarrais désignera l'euskara comme "sa langue naturelle bizcayenne" (1544), terme très étendu à cette époque. og romans (romance)Navarro-Aragonese, called Romance at this time was also a language spoken in the surrounding area. Romance languages are the result of the changes suffered by spoken Latin through the centuries. Hispanic Romance languages were born in the North of the Peninsula (Galician, Leonese, Castilian, Navarro-Aragonese, Catalonian). var hans to morsmål. Juan ble senere rådgiver og finansminister for kong Juan III av Navarra (Jean d'Albret). Frans' mor var Doña María de Azpilcueta y Aznárez, enearving til to to navarriske adelsfamilier. Gjennom henne var hani slekt med den fremstående teologen Martín de Azpilcueta. Frans Han den yngste av fem barn; hans storesøsken var Magdalena, Ana, Miguel og Juan. thumb|left|200px|Castillo de Javier I 1512 ble familiens borg Xavier, likesom mange andre borger i området, rasert, og mye av deres land konfiskert. Det var den spanske guvernør, kardinal Cisneros, som konfiskerer deres eiendom, rev borgens ytre murer og portene og de to tårnene og halverte høyden på hovedbygningen og fylte inn vollgraven.Sagredo Garde, Iñaki. Navarra. Castillos que defendieron el Reino. Pamiela, 2006. thumb|Ignatius av Loyola, jesuittordenens hovedstifter. Frans' far døde i 1515. Etter skolegang ved ledende spanske skoler dro han som nittenåring til Collège Sainte-Barbe ved universitetet i Paris i 1525 der han skulle værei elleve år og der han tok lisensiatsgraden i de fri kunster i 1530. Han gjorde tidlig inntrykk som atlet og høydehopper. Han fortsatte med teologistudier samme sted, og på Collège de Sainte-Barbe i Paris delte han rom med Peter Faber. Under studiet ble de begge kjent med Ignatius Loyola, og de tre delte rom. I 1530 fok Frans magesieergraden, og underviste deretter i aristotelisk filosofi ved Collège Beauvais ved universitetet.
De ble etterhvert en gruppe på syv unge menn med sterkt ønske om å vie sine liv til tjene Jesus. Ignatius, Frans, Peter Faber, Simon Rodrigues, Diego Laynez, Alfonso Salmeron og Nicolas Bobadilla skulle sammen bli grunnleggerne av Jesu Selskap. Ignatius lærte de andre om sine åndelige øvelser, og de mediterte sammen. Den 15. august 1534 feiret den nyordinerte Peter Faber messen i kirken på Montmartre, og før de mottok nattverden avla de syv private løfter om fattigdom og kyskhet. De lovet også å drive misjon hos tyrkerne, med sikte på å gjenvinne Det hellige land for de kristne. Det siste løftet ble avgitt med det forbehold at dersom det ikke var mulig å gjennomføre det skulle de stille seg til pavens disposisjon. Det var på dette tidspunkt ikke deres mening å stifte et nytt ordenssamfunn.
Det lille fellesskapet forlot Paris den 15. november 1536, og kom til Venezia den 8. januar 1537. Det var der Xavier mottok prestevielsens sakrament, den 24. juni 1537 i Venezia. Frans arbeidet så blant annet blant de uhelbredelig syke i Venezias hospitaler.
Grunnen til at de hadde reist til Venezia, var at de ville finne skipsleilighet til Det hellige land. Men slik skulle det ikke bli. Til å begynne med forble de alle i Italia. De oppgav etterhvert sine planer om å virke i Det hellige land, og Ignatius begynte å planlegge et egen ordensselskap. De fikk forskjellige oppgaver; Frans Xavier var i lengre og kortere tid innom Monselice, Vicenza, Loreto og Bologna.
I 1539 arbeidet han i Roma sammen med Ignatius på førsteutkastet til jesuitterordenens konstitusjoner. Det såkalte fjerde løftet som utvalgte jesuitter kunne avlegge, ble formulert da. Det er et løfte om særlig lydighet overfor paven, var spesielt innrettet mot å sikre jesuittenes beredvillighet til å dra ut i misjonene. Ignatius' plan for ordenen ble approbert av pave Paul III i 1540.
Jesuittordenen støttet fra begynnelsen av opp om den indrekirkelige katolske reformbevegelse. Ordenens hovedmål var utbredelsen, befestelsen og forsvaret av den katolske tro, blant annet gjennom misjonsarbeid.
Portugal trenger misjonærer I 1540 instruerte João III av Portugal den portugisiske ambassadør til Pavestolen, Pedro Mascarenhas, og å anmode om jesuittiske misjonærer til hans nye besittelser i Ostindien i pakt med Padroadooverenskomsten; kongen trodde at de kristne verdier stod under press blant portugiserne der.
Kongen ble oppmuntret av Diogo de Gouveia, rektor ved Collège Sainte-Barbe, om må rekruttere nesten de ferdigutdannede studenter som var i ferd med å bli approberte som Jesu Selskap. Ignatius utpekte straks Nicolas Bobadilla og Simão Rodrigues. Men i siste øyeblikk ble Bobadilla alvorlig syk. Etter noe nølen og uro spurte da Ignatius Frans Xavier og å ta Bobadillas sted. Slik var det at Frans Xavier ble jesuittenes første misjonær så å si ved en tilfeldighet.
Misjonsarbeid Reisen til Østen Frans Xavier viet det meste av sitt prestelige liv til misjonene. Ettersom kong João III av Portugal (1521–57) ønsket seg jesuittmisjonærer i portugisisk Ostindia, ble Xavier beordret dit i 1540 av pave Paul III, som utnevnte ham til apostolisk nuntius i Østen. Han forlot Roma den 16. mars 1540 og kom til Lisboa i slutten av juni. Der rakk han å knytte et vennskap med kong João som skulle bestå helt til hans død.
Han forlot Lisboa den 7. april 1541, sin 35. fødselsdag, i en konvoi med den nye visekongen i Østen, Martim de Sousa. Han dro sammen med to andre jesuitter, italieneren pater Paulus av Camerino og portugiseren Francisco Mansilhas, som ennå ikke var presteviet. Frans var på flaggskipet Santiago, hans medbrødre på andre skip.
Skipsreisen viste seg å bli lang og ytterst besværlig, og blant skipets mannskap og passasjerer var det alle slags mennesker. Admiralens skip hadde mannskap, passasjerer, soldater, slaver og straffanger, og Frans betraktet dem alle som overgitt til hans omsorg. Han måtte bilegge krangler, dempe klager, stoppe banning og gambling og ta seg av annen uro. Det brøt ut skjørbuk, og det var ingen andre enn de tre jesuittene til å pleie de syke.
Det tok dem fem måneder å runde Kapp det gode håp og komme til Mosambik, hvor de var i flere måneder. De fortsatte å holde seg tett opptil kysten av Afrika og stanset i Malindi før de krysset Det indiske hav via Sokotra, og derfra tok det dem to måneder å komme frem til Goa.
India og Ceylon (1542-45) De ankom Goa, hovedstad for Portugals indiske kolonier, den 6. mai 1542. De følgende tre og et halvt år virket han i India med Goa som base. Man regner hans tid i de indiske misjoner for ca. ti år, men da må man huske at den var brutt opp av lengre reiser til Ceylon, Malakka, Molukkene og Japan.
Til tross for sin rang som pavelig utsending med særlige fullmakter både fra pave og konge, avslo han å flytte inn i de flotte gemakker som var forberedt for ham, og foretrakk å bo i en enkel liten hytte nær byens hospital. De første fem månedene forkynte han og utøvde sjelesorg for syke i hospitalene. Etter dette gikk han gjennom gatene og ringte med en bjelle for å samle barn og tjenerskap til trosundervisning.
På den tid var det allerede rundt 100 prester i Goa, men – med unntak av fransiskanerne – var de for det meste dårlig utdannet og ikke særlig høyt skattet i befolkningen. Blant de tiltak Frans Xavier foreslo, var for forkynnelsens kvalitet. Opprettelsen av Goa-inkvisisjonen var et forslag hans side. Som kontrast gjorde også Frans Xavier et mer virksomt inntrykk med sin forkynnelse på gatene, hans religiøse prosesjoner gjennom gatene, hans undervisning av katekismen, og hans bønner. Han ble nesten umiddelbart meget effektiv som misjonær.
thumb|right|Frans Xavier døper paravanerne
Men han fant det lille og utlendingedominerte området Goa for smått, og var rastløs i sin misjonsiver. Han takket ja til et forslag om å misjonere utenfor Goa, og den 20. september 1542 kom han til Tuticorin på sitt første misjonsprosjekt, blant paravanene, perlefiskere langs Sør-Indias østkyst, nord for Kapp Comorin. Med på ferden var tre tamilske studenter fra kollegiet i Goa, en av dem en diakon og de to andre kateketer og tolker.
Det var allerede drevet misjon blant dette folket, og mange var døpte. Men de hadde ikke fått noen egentlig undervisning i den kristne tro. Dette var det Frans Xavier grep fatt i. Frans var klar over at mange av de døpte ikke hadde noen dyp forståelse av den nye tro (det var nok tilstrekkelig for mange at de som kristne kunne nyte godt av portugisisk militær beskyttelse mot muslimske sjørøvere). Han hadde stor fremgang i sin trosundervisning, døpte hele landsbyer, og etter få år (tildels etter at Frans hadde reist til andre misjonsmarker) var antallet katolske paravaner kommet opp i rundt 80 000. Blant dem var det nesten bare fattige fiskere – kanskje var det bare én eneste høykasteinder, en brahmin, blant dem. Blant brahminerne hadde han altså liten fremgang. Under sitt virke oversatte han blant annet trosbekjennelsen, Fadervår og en katekisme til tamil, Sør-Indias viktigste språk. Et bedre grunnlag ble lagt med Frans' misjon, og det skulle bli for etterfølgende misjonærer å fordype paravanernes kristentro ytterligere.
I sine brev har Frans beskrevet denne misjonen:
Dette land er for ufruktbart og fattig for at portugiserne skulle bosette seg der, og de kristne innbyggerne har ingen prester: De vet kun at de er kristne, men ellers intet. Det er ingen som feirer messen for dem! Ingen som kan lære dem Trosbekjennelsen, Fadervår, Ave Maria og Guds ti bud. Så jeg har hatt det svært travelt siden at jeg kom hit. Jeg dro fra landsby til landsby og døpte. På den måten har jeg kristnet en mengde av barn som, slik ordtaket går, ikke visste forskjellen mellom høyre og venstre hånd. De unge guttene lot meg ikke ro til å be mitt officium eller sove før jeg hadde lært dem noen bønner. Det har gjort at jeg for første gang forstår at 'for slike hører Himmelens rike til'. Så jeg begynte med bekjennelsen av troen i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, og lærte dem Den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår og Ave Maria. Jeg har oppdaget mye intelligens blant dem og dersom de hadde noen som kunne undervise dem grundigere i religion har jeg ingen tvil om at de ville bli utmerkede kristne.
Han skrev til sine brødre i Europa i et brev den 15. januar 1544 at han hadde døpt så mange at han knapt klarte å bevege armene lenger. Dette folket klamret seg hardnakket til sin kristne tro i århundrer, og de kan trolig takke Frans Xavier for at de ikke ble utryddet.