thumb|Lorentz-kraften på en ladet partikkel i et konstant magnetfelt får den til å bevege seg i en heliks.
Elektrodynamikk er den del av fysikken som omhandler krefter mellom elektrisk ladete partikler og deres bevegelse som skyldes elektrisk og magnetiske felt. Egenskapene til disse elektromagnetisk feltene utgjør elektromagnetisk teori som er basert på Maxwells ligninger.
Sammenhengen mellom en elektrisk strøm og det magnetfeltet den skaper, ble først påvist av Hans Christian Ørsted i 1820. Han ga denne oppdagelsen navnet elektromagnetisme da den viste at elektriske og magnetiske fenomen er koblet sammen i en større enhet.
Så snart dette ble kjent, satte André-Marie Ampère i gang mer nøyaktige undersøkelser av egenskapene til det skapte magnetfeltet og hvordan det igjen gir opphav til krefter som kan virke på andre elektriske strømmer. Han så dermed for seg en utvidelse av klassisk mekanikk til også å gjelde elektromagnetiske krefter og kalte den elektrodynamikk.
Mens Ampère betraktet disse nye kreftene som om de virket direkte på hverandre, kom Michael Faraday frem til en bedre forståelse basert på at både elektriske krefter mellom ladete partikler beskrevet ved Coulombs lov og de magnetiske krefter mellom strømførende ledere beskrevet ved Ampères kraftlov, skyldes elektriske og magnetiske felt som formidler disse kreftene. Det var denne innføringen av elektromagnetiske felt som gjorde det mulig for James Clerk Maxwell i 1865 å formulere en helt generell teori for alle slike fenomen.
Maxwells teori viste seg å ikke være konsistent med galileisk relativitetsteori og var derfor i konflikt med klassisk mekanikk på den tiden. Dette problemet hadde også direkte forbindelse med beskrivelsen av elektromagnetiske krefter mellom ladete partikler og legemer i bevegelse. Løsningen ble funnet av Albert Einstein ved formuleringen av den spesielle relativitetsteorien som han publiserte i sitt berømte arbeid Zur Elektrodynamik bewegter Körper.
Noen få år senere ved etableringen av Bohrs atommodell ble det klart at hvis klassisk elektrodynamikk er gyldig på så små avstander som i et atom, vil ikke det være stabilt fordi de bundne elektronene ville sende ut elektromagnetisk stråling og falle inn i atomkjernen. Elektrodynamikken måtte derfor reformuleres for å bli i overensstemmelse med moderne kvantemekanikk. Dette lyktes først 40 år senere da Feynman, Schwinger og Tomonaga hadde utviklet en konsistent kvanteelektrodynamikk. Dette er nå en integrert del av standardmodellen for alle vekselvirkninger mellom elementærpartikler.
Maxwells ligninger thumb|300px|Maxwells ligninger i moderne notasjon på en statue av Maxwell i George Street, Edinburgh. Det var i stor grad Faraday som la det eksperimentelle grunnlaget for eksistensen av elektriske og magnetiske felt. Spesielt var det hans beskrivelse av disse som kontinuerlige feltlinjer som gjorde dette nye begrepet nyttig og intuitivt forståelig. Elektromagnetiske felt ble antatt å eksistere i en eter på samme måte som den eteren som man mente at lys beveget seg i. Om disse to eterne hadde noe med hverandre å gjøre, var uklart. I tillegg hadde man liten eller ingen forståelse av hva elektriske ladninger og strømmer bestod av. M.S. Longair, Theoretical Concepts in Physics, Cambridge University Press, Cambridge (2003). ISBN 978-0-521-52878-8.
Alt dette prøvde Maxwell å forklare i en mekanisk modell for eteren. Den besto av en slags tannhjul som kunne rotere med små kuler seg i mellom. Disse kunne bevege seg mellom tannhjulene og dermed overføre bevegelsen av et tannhjul til andre i nærheten og skulle tilsvare en strøm av elektrisk ladning. Innenfor denne modellen kunne han identifisere elektriske og magnetiske felt samt hvordan de vekselvirket med hverandre. Dette uttrykte han i tyve ligninger som han mente var mer gyldige enn den spesifikke, mekaniske modellen han hadde benyttet for å komme frem til dem. Av avgjørende betydning for denne teoretiske konstruksjonen, var hans resultat at lys kunne forklares som elektromagnetiske bølger. Lyshastigheten lot seg beregne ut fra naturkonstanter som opptrådte i bestemmelsen av elektriske og magnetiske krefter. O. Darrigol, Electrodynamics from Ampere to Einstein, Oxford University Press, England (2002). ISBN 0-19-850594-9.
I 1865 kunne Maxwell presentere den endelige versjonen av dette arbeidet. Et par tiår senere benyttet Heaviside moderne vektoranalyse til å sammenfatte de sentrale ligningene i Maxwells teori til fire vektorielle differensialligninger. De omtales i dag som Maxwells ligninger
Kildeligninger
Elektriske E = E(r,t) og magnetiske felt B = B(r,t) blir skapt av elektriske ladningstettheter og strømtettheter Disse virker som «kilder» for de elektromagnetiske feltene. A. Sommerfeld, Vorlesungen über Theoretische Physik: Elektrodynamik, Akademische Verlagsgesellschaft Geest & Portig, Leipzig (1961). Denne sammenhengen uttrykkes ved de to Maxwell-ligningene
hvor det elektriske forskyvningsfeltet D = ε0 E i vakum. Her er den elektriske konstanten i SI-systemet. Likedan er de to magnetfeltene knyttet sammen ved der er den magnetiske konstanten.
Den første av disse to ligningene er Gauss' lov på differensiell form og viser hvordan det elektriske feltet har sitt opphav på elektriske ladninger. Slik uttrykker den indirekte Coulombs lov for kraften mellom to ladete partikler på en mer generell måte. På samme måte er den andre ligningen en utvidelse av Ampères sirkulasjonslov og viser sammenhengen mellom en elektrisk strøm og det magnetfelt den skaper. Det siste leddet i ligningen er Maxwells forskyvningsstrøm som viste at lys er elektromagnetiske bølger.
Da divergensen av en curl er null, ser man fra den andre ligningen at
etter å ha benyttet første ligning som sier at divergensen av D er ρ. Dette er kontinuitetsligningen som uttrykker bevarelse av elektrisk ladning. Man kan betrakte det som en egen naturlov, men den ligger innebygget i Maxwells to kildeligninger.
Konsistensligninger
De to resterende Maxwell-ligninger viser hvordan elektriske og magnetiske felt er koblet sammen på en konsistent måte,
Den første har samme struktur som Gauss' lov for det elektriske feltet, men viser at det ikke finnes magnetiske ladninger eller monopoler. Alle magnetiske feltlinjer må derfor være lukkete kurver som ikke kan oppstå eller forsvinne på en tilsvarende ladning.
At divergensen til magnetfeltet alltid er null, må bety at det er gradienten av et vektorfelt. Betegnes det med , har man derfor at
Maxwell gjorde mye bruk av dette feltet i sin teori, og det omtales nå vanligvis som det magnetiske vektorpotensialet. Innsatt i den andre ligningen her, ser man at curl til E + ∂A/∂t må være null. Det betyr at denne kombinasjonen av vektorfelt må kunne skrives som gradienten av et skalart felt Derfor har man at det elektriske feltet generelt kan uttrykkes som
I det statiske tilfellet er det siste leddet lik null, og man ser at Φ er det elektriske potensialet.
Elektromagnetiske krefter
Grunnlaget for alle elektromagnetiske krefter kan føres tilbake til Coulombs lov for kraften mellom to elektrisk ladete partikler. Den har samme, matematiske form som Newtons gravitasjonslov og kan likedan forklare alle vekselvirkninger mellom statiske ladningsfordelinger. Dette omtales derfor også som elektrostatikk.
Etableringen av tilsvarende, fundamental lov for magnetiske krefter var målet for André-Marie Ampère i hans arbeid fra 1820 med å utforske vekselvirkningene mellom elektriske strømmer. Selv om hans innsats i dag kan sammefattes i Ampères kraftlov, fikk denne likevel ikke like stor betydning som loven til Coulomb.
På samme måte som Newtons tyngdelov er begge disse lovene eogså fjernvirkningsteorier hvor for eksempel forandringen av ladningen i et punkt gir i samme øyeblikk en forandring av kraften som virker på en ladning i et annet punkt. Det er da ikke nødvendig å innføre noen eter eller elektromagnetiske felt som skal formidle dette signalet fra den ene ladningen til den andre.
Gjennom Ampères undersøkelser hadde det blitt vanlig å beskrive magnetiske krefter mellom strømførende ledninger som sammensatt av mindre krefter mellom korte strømelementer i hver ledning. Et slikt lite strømelement er ekvivalent med en liten ladning som beveger seg med en viss hastighet i samme retning som strømelementet. Det var derfor ikke unaturlig å tenke seg at magnetiske krefter kunne la seg forklare ved å utvide Coulombs lov til å gjelde for partikler i bevegelse.
Webers elektrodynamikk thumb|400px|Den magnetiske kraften på en ladning i bevegelse utenfor en elektrisk strøm er gitt ved summen av alle Weber-kreftene mellom hver ladning i ledningen og den eksterne ladningen. Dette gir samme resultat som å beregne magnetfeltet fra Biot-Savarts lov. Den som i størst grad utviklet en slik fjernvirkningsteori for elektromagnetiske krefter, var Wilhelm Weber. Han hadde gjennom mange år et nært samarbeid med Gauss. Etter dennes død i 1855 ble det blant hans notater funnet forsøk på å lage en utvidelse av Coulombs lov som også skulle gjelde for ladninger i bevegelse. Det er nært å anta at Weber var kjent med disse idéene. E.T. Whittaker, A History of the Theories of Aether and Electricity, Longman, Green and Co, London (1910).
Basert på Ampères resultat for den magnetiske kraften mellom to strømelement lanserte Weber i 1846 en formel for den utvidete Coulomb-kraften mellom to ladninger q1 og q2. Ved bruk av SI-systemet kan den skrives som
hvor vektoren r = r1 - r2 forbinder de to ladningene med avstand r = |r| = r(t), mens enhetsvektoren n = r/r peker langs deres forbindelseslinje. På Webers tid var konstanten c ikke kjent som lyshastigheten. Men den opptrådte naturlig i hans ligninger og hadde en verdi tett opp til dagens verdi. Ut fra denne to-partikkelkraften kunne kraften mellom to vilkårlige ladningsfordelinger i bevegelse i prinsippet beregnes. W. Weber, Elektrodynamische Maasbestimmungen, Abhandlungen der Sächsischen Gesellschaft der Wissenshaften, Leipzig (1874).
To år senere viste Weber at hans kraftformel kunne avledes som gradienten av et potensial som for en vanlig, konservativ kraft. Det tar den enklere formen
hvor det første leddet er det vanlige Coulomb-potensialet. Denne potensielle energien representerer arbeidet som må utføres for å bringe partiklene fra uendelig separasjon til en gjensidig avstand r og med relativ hastighet Da er som finnes ved direkte derivasjon.
Weber-kraften og den resulterende Newtons bevegelsesligning kan også utledes fra Hamiltons virkningsprinsipp som påpekt av Bernhard Riemann. Han kjente til disse problemstillingene og ga i tiden rundt 1860 en serie forelesninger om elektrisitet og magnetisme. Da den potensielle energien er hastighetsavhengig, er ikke Lagrange-funksjonen gitt ved differensen mellom kinetisk og den potensielle energien UW. Derimot visste Riemann at den må være
Det siste leddet her omtales vanligvis som «vekselvirkningsleddet» i Lagrange-funksjonen og betegnes ofte som Lint. Ligningen for den relative bevegelsen av de to partiklene er nå gitt ved den vanlige Euler-Lagrange-ligningen. A.K.T. Assis, Weber's Electrodynamics, Kluwer Academic Publishers, Dordrecht (1994). ISBN 0-792-33137-0.
Riemann foreslo også en alternativ vekselvirkning på formen
når den relative hastigheten mellom partiklene v = |v| << c. Det er bemerkelsesverdig at kvadratroten her er Lorentz-faktoren i den spesielle relativitetsteorien. Dette uttrykket har samme form som Webers vekselvirkning der , men lar seg matematisk lettere behandle.
Kobling av ladning til felt
Webers elektrodynamikk viste seg å ha mange svakheter og førte til nye problem. Det samme gjaldt Riemanns alternativ.. En av de som prøvde å finne ut av denne situasjonen, var Rudolf Clausius. Han viste i 1877 at en kombinasjon av disse to teoriene som unngikk mange av problemene, kan formuleres ved vekselvirkningen