Høytysk (Hochdeutsch) brukes i lingvistikken som betegnelse på en gruppe tyske dialekter i de høyereliggende tyske områdene, dvs. som motsetning til nedertysk.
Inndeling Høytysk er en samlebetegnelse for alle tyske dialekter som ikke er nedertyske og kan deles inn i følgende dialektgrupper:
Mellomtysk (Mitteldeutsch) mellomfrankisk (inkl. letzeburgesch) rhinfrankisk thüringisk østmellomtysk høyprøyssisk (utdødd/utdøende) Overtysk (Oberdeutsch) frankisk (også ført som egen dialektgruppe i overgangen mellom mellom- og overtysk) alemannisk bairisk
Historie Gammelhøytysk er belagt for første gang på 700-tallet. Å datere de ulike høytyske periodene er problematisk fordi overgangen mellom dem i praksis er flytende. Språket endres på mange måter og til ulik tid på ulike steder.
På 1500-tallet utviklet det seg et overregionalt skriftsspråk som i løpet av 1700-tallet ble tatt i bruk over hele det tyske språkområdet, på bekostning av blant annet nedertysk.
Høytysk deles vanligvis inn i fire tidsperioder: Gammelhøytysk 800 til 1050 Middelhøytysk 1100 til 1350 Tidlig nyhøytysk 1350 til 1600/1650 Nyhøytysk 1650/1700 til i dag
Referanser
Se også Tysk
Kategori:Tysk