Oscar Fingal O’Flahertie Wills Wilde (1854–1900) var en irsk forfatter, dramatiker og dikter. Han var en av de mest vellykkede dramatikere i det senviktorianske London, og en av de mest kjente personer i sin samtid. Han var kjent for sitt vidd og sine skarpe kommentarer, men hans karriere ble ødelagt da han ble dømt til fengsel for «homoseksuelle forbrytelser». I dag er hans best kjent for sine epigrammer, for sin eneste roman, Bildet av Dorian Gray, sine skuespill, og omstendighetene rundt hans fengsling og tidlige død.
Wildes foreldre var suksessfulle anglo-irske intellektuelle. Wilde snakket flytende fransk og tysk fra tidlig av. Ved universitet studerte han den klassiske litteraturen, filosofi, historie og språk. Han viste seg som en framstående klassisist, først i Dublin, deretter ved Universitetet i Oxford. Han ble kjent for sitt engasjement for estetisk filosofi, ledet av hans to veiledere, Walter Pater og John Ruskin. Etter universitet flyttet Wilde til London, til de fasjonable kulturelle og sosiale sirkler. Som talsmann for estetikken forsøkte han seg på ulike litterære aktiviteter; han utga en bok med dikt, foreleste i USA og Canada om den nye «engelske renessanse i kunsten», og vendte tilbake til London hvor han arbeidet som journalist. Kjent for sine bitende vittigheter, prangende klesstil og glitrende konversasjonsevne, ble Wilde en av de mest bemerkelsesverdige personlighetene i sin samtid.
Ved slutten av 1890-tallet redefinerte han sine tanker om kunstens overlegenhet i en rekke av dialoger og essayer, og tok opp temaer som dekadanse og skjønnhet i sin eneste roman, Bildet av Dorian Gray (1890). Muligheten til å konstruere estetiske detaljer med nøyaktighet og kombinere dem med større sosiale temaer fikk ham til vende seg mot dramaet. Han skrev Salome (1891) på fransk i Paris, men det ble refusert i England grunnet det absolutte forbudet mot bibelske emner på engelsk scene. Uforstyrret frambrakte Wilde fire sosietetskomedier tidlig på 1890-tallet, som gjorde ham til en av de mest vellykkede dramatikere i det senviktorianske London.
På høyden av sin berømmelse og suksess, mens hans mesterverk, Hvem er Ernest (engelsk: The importance of being Earnest, 1895), fortsatt gikk på teateret i London, saksøkte Wilde markien av Queensberry for injurier. Markien var far til Wildes mannlige elsker, lord Alfred Douglas. Anklagen bar en dom på to år i fengsel. Rettssaken avdekket bevis som fikk Wilde til å trekke sine anklager og førte til at han ble arrestert og anklaget for grov uanstendighet med andre menn. Etter ytterligere to rettssaker ble han dømt og fengslet i to år med hardt straffarbeid. I 1897, i fengsel, skrev han De Profundis, som ble utgitt i 1905, et langt brev som diskuterte hans åndelige reise gjennom hans rettssaker, dannet et mørkt motstykke til hans tidligere filosofi om nytelse. Ved hans løslatelse reiste han øyeblikkelig til Frankrike, for aldri å komme tilbake til verken Irland eller Storbritannia. Der skrev han sitt siste verk, Balladen om Reading Gaol (1898), et langt dikt som ga gjenklang av de harde rytmene i fengselslivet. Han døde fattig og motløs i Paris, 46 år gammel.
Biografi thumb|Oscar Wilde, New York, 1882 Oscar Wilde, som ble født i Dublin, hadde protestantiske anglo-irske foreldre, Sir William Wilde og Jane Francesca Wilde, født Elgee. Moren, som var en fremgangsrik forfatter og irsk nasjonalist, skrev under navnet «Speranza» (italiensk for «håp»). Hun hevdet å være beslektet med Dante Alighieri, og at etternavnet Elgee var en forvanskning av hans, men dette var fri fantasi.Holland 1998, s. 13. Wildes far var Irlands ledende øye- og ørekirurg, og skrev bøker om arkeologi og folklore. Han var også en respektert filantrop, og i 1844 fikk han en stall beliggende i Mark Street ombygd til et sykehus for ubemidlede, St Mark's Ophthalmic Hospital for Diseases of the Eye and Ear. Det ble sagt at han hadde lykkes med å operere en engelsk prinsesse for skjeløydhet, men da han skulle gjenta suksessen med George Bernard Shaws far, oppnådde pasienten bare at det opererte øyet skjelte til motsatt side.Gardiner 1995, s. 13.
Der var tre barn i ekteskapet - William (f. 1852), Oscar født to år senere, og Isola («øy» på italiensk, med tanke på Irland), født i 1857. Familien bodde svært fornemt i Merrion Square nr 1. Imidlertid ble privatlivet forstyrret av den unge kvinnen Mary Travers, som spredte brosjyrer med påstand om at da hun tidligere var dr Wildes pasient, hadde han bedøvet henne med kloroform og voldtatt henne i konsultasjonsrommet sitt. Fru Wilde skrev til Travers' far at han måtte få stoppet datterens oppførsel. Mary Travers anmeldte da fru Wilde for injurier, og fikk i desember 1864 medhold i retten; men fru Wilde ble bare dømt til å betale Travers en farthing (= en fjerdedels penny) i oppreisning.Gardiner 1995, s. 19.
Våren 1867 ble den så vidt ti år gamle Isola, som var på besøk hos slektninger på landet, syk med feber og døde. Familien kom seg aldri over sorgen, og Wilde hadde hele livet med seg en konvolutt med en lokk av lillesøsterens hår. Han mistet også begge halvsøstrene sine. Faren hadde tre barn utenfor ekteskap – Henry Wilson (f. 1838) delte etterhvert farens praksis med ham, mens Emily (f. 1847) og Mary (f. 1848) ble adoptert av farens eldre bror. Jentene omkom i november 1871 da de var på ball, og den ene danset en siste vals med verten. Hun kom for nær peisen og krinolinen tok fyr. Søsteren forsøkte å hjelpe, men da tok også kjolen hennes fyr. Verten tullet frakken sin rundt søstrene og skubbet dem ut i snøen; men livene deres sto ikke til å redde.«The tragedy of Oscar Wilde's half-sisters» , Irish Identity
Utdannelse Oscar fikk hjemmeundervisning til han var ni år gammel, hvorpå han begynte på Portora Royal School i Enniskillen i grevskapet Fermanagh (1864–1871). Deretter studerte han klassisk litteratur ved universitetet i Dublin til 1874, hvor han vant Berkeleys gullmedalje for sin innsats. Han fikk et stipend til universitetet i Oxford, hvor han studerte videre til 1878, og ble belønnet med et stipend til Magdalen College i Oxford. Efter Wildes død fant vennene hans en panteseddel på medaljen. Edward Carson var en flittigere student enn Wilde, og kom mer enn tyve år senere til å gå løs på ham i retten i London.Holland 1998, s. 38. Wilde var så sikker på at han ville lykkes i å få stipendet, at han ikke gadd å ta eksamen det tredje året han var ved Trinity. I stedet hjalp han sin lærer i klassisk filologi, John Mahaffy, med å lese korrektur på Mahaffys bok Social Life in Greece from Homer to Menander. Her hadde Mahaffy gjort det uvanlige for sin samtid å skrive om homofili. Boken ble utgitt i november 1874 og inneholdt en takk for hjelpen fra «herr Oscar Wilde fra Magdalen College». På grunn av kritiske kommentarer ble avsnittet om homofili og takken til Wilde fjernet fra andre utgave.Holland 1998, s. 39.
thumb|upright|alt=Oscar Wilde posing for a photograph, looking at the camera. He is wearing a check suit and a bowler hat. His right foot is resting on a knee high bench, and his right hand, holding gloves, is on it. The left hand is in the pocket. Oscar Wilde at Oxford.|Oscar Wilde som 21-åring i Oxford. Dagen etter tyveårsdagen sin ankom Wilde Oxford, der han studerte videre til 1878, og gjorde seg bemerket med uttalelser som: «For hver dag finner jeg det mer og mer vanskelig å leve opp til det blå porselenet mitt.» Men han var også en fremragende student med toppkarakterer til begge de store eksamener i 1876 og 1878, og ved muntlig eksamen ble det sagt at eksaminatorene brukte mer tid på å gratulere ham med prestasjonene hans enn på utspørring om de skriftlige besvarelsene.Holland 1998, s. 43. Han skrev senere at de to store vendepunktene i livet hans var da faren sendte ham til Oxford, og da samfunnet sendte ham i fengsel. Sommeren 1875 reiste han til Italia med professor Mahaffy, der han beskrev katedralen i Milano som «et grufullt feilgrep», og ikke hadde råd til å bli med helt til Roma. 19. april 1876 døde faren, og Wilde fikk det enda trangere økonomisk. Hans far hadde vært generøs mot mødrene til de uekte barna sine og belånt eiendommene, men Wildes halvbror betalte ned på gjelden, slik at familien fortsatt kunne bo i hjemmet. For Wilde var det en stor sorg at ikke faren fikk oppleve hans strålende eksamensresultater to måneder etterpå: «Min far ville gledet seg sånn over det. Det fratok meg helt gleden over karakterene.»Holland 1998, s. 55–56.
I 1877 fikk Wilde anledning til å reise med professor Mahaffy til Hellas. På hjemveien møtte han venner i Roma, og var til privataudiens hos pave Pius IX. Dette kan kanskje forklare hvorfor halvbroren Henry, da han plutselig døde, etterlot Wilde bare 100 pund og halvdelen av en fiskerhytte i Connemara, på betingelse av at Wilde forble protestant i fem år til, mens storebroren Willie arvet 2000 pund. Reisen ble ellers årsak til at Wilde returnerte en måned for sent til Magdalen, og derfor ble utvist for resten av semesteret og bøtelagt. Han dro i stedet til London og anmeldte åpningen av Grosvenor-galleriet, den første offentliggjorte prosateksten hans. Siste året ved Magdalen arbeidet han hardt foran den avsluttende eksamenen sin, gikk ut som den beste i kullet, og mottok dessuten universitetets poesi-pris.Holland 1998, s. 62–63.
Ekteskap og familie Da studietiden var over, dro Wilde tilbake til Dublin, hvor han møtte og forelsket seg i Florence Balcome. Hun ble siden forlovet med Bram Stoker, hvilket fikk Wilde til å skrive til henne at han kom til å forlate Irland for godt. Han dro i 1878 og kom bare to ganger tilbake til sitt hjemland, da kun for å holde foredrag.Belford 2000, s. 75. De neste seks årene tilbrakte han i London, Paris og USA, på turné med foredrag om estetikk. I perioden januar-oktober 1882 krysset han fra USAs østkyst til vestkysten og tilbake, og møtte Walt Whitman og Henry James. Whitman likte ham godt, mens James omtalte «Hosscar» som «en tiendeklasses kjeltring».Gardiner 1995, s. 52–56.
I London møtte han Constance Lloyd. De giftet seg 29. mai 1884 i St James' kirke i Sussex Gardens, London. Wilde hadde selv tegnet brudekjolen av gul sateng med puffermer, samt gifteringen. Bryllupsreisen gikk til hotell Wagram i rue de Rivoli i Paris. Vennen Robert Sherard, som Wilde hadde delt leilighet med i London, kom innom for å gratulere, og Wilde begynte opprømt å beskrive bryllupsnatten: «Det er vidunderlig, når en ung jomfru -.» Den forlegne Sherard fikk avbrutt ham.Belford 2000, s. 131.
Om Constance sa Wilde: «Hun snakker nesten aldri. Jeg undres alltid på hva tankene hennes er.»Belford 2000, s. 130.
left|thumb|upright|alt=A semi-detached red-brick Georgian house, with a small blue plague on the wall.|Tite Street nr 34, Wildes hjem fra 1884 til 1895. Den gang var det nr 16. Paret bosatte seg i rekkehuset Tite Street nr 34 (dengang nr 16) i Chelsea. Wilde skal senere ha fortalt til vennen Frank Harris at «da jeg giftet meg, var min kone en vakker jente, hvit og slank som en lilje, med dansende øyne og munter, trillende latter som musikk. Etter omtrent et år var den blomsteraktige ynden helt forsvunnet; hun var blitt tung, uformelig, vanskapt. Hun slepte seg rundt i huset med forgremmet, flekkete ansikt og heslig kropp, syk til hjertet på grunn av vår kjærlighet. Det var fryktelig. Jeg prøvde å være vennlig mot henne; tvang meg til å ta på og kysse henne, men hun led alltid av kvalme, og – åh! Jeg kan ikke huske det, det er motbydelig alt sammen...Jeg pleide å skylle munnen og åpne vinduet for å rense leppene mine i frisk luft.» Constances svangerskap virket ekle på Wilde, men han fortsatte å være glad i og bo sammen med henne. Hver onsdag holdt de åpent hus; de gikk ut i lag, og Wilde var en oppmerksom far.Gardiner 1995, s. 75. «Hun forstod meg ikke, og jeg var lei inntil døden av ekteskapelig samliv. Men hun hadde noen søte karaktertrekk, og var vidunderlig lojal mot meg.»Holland 1998, s. 124.