Pāṇini (Devanāgarī: पाणिनि, IPA: ) var en indisk grammatiker fra Gandhara. Tradisjonelt anses han for å ha levet 520–460 f.Kr., men estimatene varierer fra 600-tallet til 400-tallet f.Kr. Han er best kjent for sin sanskrit-grammatikk, spesielt for å ha formulert regler om morfologien i sanskrit, i grammatikken kjent som Aṣṭādhyāyī («åtte kapitler»). Det er den eldste kjente sanskrit-grammatikk, og det tidligste kjente verk innenfor deskriptiv lingvistikk, generativ lingvistikk og kanskje lingvistikk i det hele. Pāṇinis omfattende og vitenskapelige grammatiske teorier anses for å markere slutten på perioden med vedisk sanskrit, ved å innføre klassisk sanskrit.
Man vet intet bestemt om Pāṇinis liv, ikke engang hvilket århundre han levde i. Ifølge tradisjonen ble han født i Shalatula, ved elven Indus, i Gandhara, nær dagens Peshawar i Pakistans NWFP, og levde fra omkring 520 til 460 f. Kr. Grammatikken hans definerer klassisk sanskrit, slik at Pāṇini per definisjon levde på slutten av den vediske perioden.
Verker Pāṇinis sanskrit-grammatikk består av fire deler: Shiva-sutraer (fonologi) Aṣṭādhyāyī (morfologi) Dhatupatha (liste over verbalrøtter) Gaṇapāṭha (liste over nominalrøtter)
Referanser
Eksterne lenker University of St Andrews – biografi (engelsk)
Kategori:Antikkens sanskritgrammatikere Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Pakistan