Henrik I av England (født ca. 1068, død 1. desember 1135) var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm II (Vilhelm Rufus) som konge av England i 1100 og beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106. Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.
Oversikt thumb|left|150px|Vilhelm I av England fordelte arven mellom sine sønner, den første fikk Normandie, den andre fikk England, mens Henrik fikk kun sølv. Henriks regime er bemerkelsesverdig for dets politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens hans bror Robert var unna av vegen på det første korstoget, og begynnelsen av hans kongedømme var preget av krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge, signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.
Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer, og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.
Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.
Det katastrofale tapet av hans eldste sønn William i skipsforliset til «Det hvite skipet» førte til et problem for arvefølgen. Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda), men likevel ble hans faste og stabile styre etterfulgt av en periode av borgerkrig, karakterisert som Det engelske kaos under Stefan.
Kong Henriks tidlige liv Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.
William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:Henry I 'Beauclerc'
«Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, «Min mor fødte som general, ikke som soldat»; derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig».
I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid. Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest,En av Robert Curthoses sønner utenfor ekteskap, Richard, som tilbrakte mye av livet ved det engelske hoffet til sin onkel Vilhelm Rufus, ble drept i en jaktulykke i New Forest i 1099. Året etter skjedde det samme med onkelen Vilhelm Rufus. og ved hans død i 1087 testamenterte Vilhelm sine herredømmer til sine tre overlevende sønner i følgende orden:
Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert II Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm II Henry Beauclerc mottok pund i sølv
thumb|Da broren Vilhelm Rufus døde under mystisk jaktulykke grep Henrik den engelske tronen. –Tegning av A. de Neuville fra Ridpath's Universal History Kronikøren Orderic Vitalis rapporterte, skjønt det er nok en litterær dramatisering, at den gamle kongen hadde erklært til Henrik: «Du vil i din tid ha alle de herredømmer som jeg har skaffet og bli større enn begge dine brødre i rikdom og makt»Medieval Sourcebook: Odericus Vitalis: On Henry I Fra Ecclesiastical History.
Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter, og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med den andre broren, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet, og han kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.
Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.
I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie, kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.
Erobringen av den engelske tronen thumb|150px|left|Et idealisert fantasibilde av Englands dronning Edith (Matilida), 1851Da Vilhelm II ble drept av en pil i det som fremsto som enda en jaktulykke i New Forest hadde hertug Robert ennå ikke kommet tilbake fra Det første korstoget. På denne tiden hadde Vilhelm Rufus nektet å godkjenne Henriks planer om å gifte seg med den halvt angelsaksiske, halvt skotske prinsesse Edith av Skottland. Om Vilhelm Rufus døde av en «planlagt» ulykke eller ikke har vært et omdiskutert spørsmål, men det kom uansett meget beleilig for hans yngre bror som øyeblikkelig dro i all hast til Winchester i Hampshire og tok hånd om det kongelige skattkammeret.
Den som hadde skutt pilen i brystet på kongen het Walter Tyrel og som øyeblikkelig rømte til Frankrike. Han ble aldri straffet eller sett igjen i England, men hans svogere, Gilbert og Robert av Clare, fikk siden gunst av nye kongen.
Hertug Roberts fravær, sammen med hans dårlige omdømme blant den normanniske adelen gjorde det mulig for prins Henrik å beslaglegge det kongelige skattkammeret. Henrik ble akseptert som konge av de ledende baroner og ble kronet tre dager senere den 5. august ved Westminster Abbey. Han sikret sin posisjon blant adelen ved en forordning om politisk fredeliggjøring: han utsendte Det engelske frihetsbrev av 1100, «Charter of Liberties». Denne milepælen i engelsk historie har siden blitt betraktet som en forløper for Magna Carta. Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.
Forsoning med kirken thumb|left|150px|Erkebiskop Anselm thumb|right|Et idealisert og uhistorisk portrett av Henrik I, fra Cassell's History of England, utgitt ca. 1902. Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper. I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.
Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling. I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis II og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen. Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i Londonoverenskomst mellom stat og paven hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for «temporalities» (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.
Første ekteskap Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm III av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund II av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.
Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.
Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.
Erobringen av Normandie