thumb|300px|Nær samtidig illustrasjon av slaget ved Lincoln; Stefan (fjerde fra høyre) lytter til Baldwin av Clares tale før slaget (venstre).
Det engelske kaos under Stefan, på engelsk ofte kalt «The Anarchy», refererer til en periode i engelsk historie med borgerkrig, kaos og en ustabil regjering i regjeringstiden til kong Stefan av England på 1100-tallet.
Innbyrdeskrigen involverte England og Normandie mellom 1135 og 1154 og førte til et utstrakt sammenbrudd i lov og orden. Konflikten ble utløst i krise i etterfølgelsen av den engelske tronen som ble utløst ved at William Adelin døde i en skipsulykke i 1120, den eneste legitime sønnen til Henrik I. Henrik forsøk på å innsette sin datter, keiserinne Maud (også kjent som Matilda) som sin arving var ikke vellykket, og ved Henriks død i 1135 grep hans nevø Stefan av Blois tronen ved hjelp av Stefans bror, Henry av Blois, biskop av Winchester. Stefans tidlige regime var preget av bister kamp med engelske baroner, opprørske walisiske ledere, og skotske invasjoner. Som følge av et betydelig opprør i sørvestlige England, invaderte Maud i 1139 ved hjelp av hennes halvbror, Robert av Gloucester.
Ingen av partene greide å oppnå en avgjørende fordel i løpet av de første årene av krigen. Keiserinne Maud kom til å kontrollere sørøstlige England og store deler av Themsendalen mens Stefan beholdt kontrollen i sørøst. Festningene i denne perioden var lette å forsvare og mye krigføringen var utmattelseskrig i sitt vesen, bestående beleiringer, angrep og trefninger mellom hærer av riddere og fotsoldater, mange av dem leiesoldater. I 1141 ble Stefan tatt til fange som følge av slaget ved Lincoln, noe som førte til et sammenbrudd av hans autoritet over det meste av landet. Imidlertid, mens keiserinne Maud holdt på å bli kronet som dronning, ble hun tvunget til trekke seg ut av London av fiendtlige menneskemasser og flykte til Oxford. London som alltid hadde favorisert Stefan ønsket isteden hans dronning til byen sammen med William av Ypres med en styrke samlet i Kent.Poole (1987), s. 143 Kort tid etter ble Robert av Gloucester tatt til fange ved Winchester og de to sidene ble enige om å utveksle deres respektive fanger. Stefan tok deretter nesten Maud til fange i 1142 under beleiringen av Oxford, men hun greide å rømme fra festningen Oxford Castle over den frosne elven Themsen til sikkerhet.
Krigen trakk ut i ytterligere noen år. Keiserinne Mauds ektemann, Geoffrey V av Anjou, erobret Normandie, men i England klarte ingen av partene å få overtaket. Opprørske baroner begynte å skaffe seg større makt i nordlige England og i East Anglia, og hvor store områder ble ødelagt og herjet grunnet krigføringen. I 1148 reiste Maud over til Normandie og overlot krigføringen i England til sin unge sønn, Henrik FitzEmpress. Stefan forsøkte uten suksess å få sin egen sønn, Eustace, anerkjent av kirken som den neste kongen av England. Tidlig på 1150-tallet var det adelen og kirken som først og fremst ønsket seg en langvarig fred.
Da Henrik FitzEmpress igjen invaderte England i 1153 var ingen av partene ivrige etter å kjempe. Etter en begrenset krigføring og beleiring av Wallingford Castle ble Stefan og Henrik enige om å forhandle om en fred. I traktaten i Wallingford ble Henrik anerkjent av Stefan som sin arving. Stefan døde året etter og Henrik tok tronen som Henrik II av England, den første Angevin-kongene, og begynte en lang periode med gjenoppbygging av England og kongsmakten. Samtidens kronikører har beskrevet perioden som en hvor «Kristus og hans helgener sov»,«Anarchy in 12th Century England», Eyewitness to HistoryAttar, Rob (Februar 2010): «Where history happened: Stephen and Matilda», BBC History Magazine og viktorianske historikere kalte konflikten for «Anarchy» grunnet kaoset, men moderne historikere har stilt spørsmål ved betegnelsen og av en del samtidige redegjørelser.Bradbury (2009), s. 215.
Opprinnelsen til konflikten Det hvite skip thumb|Det hvite skipet går på grunn og synker, illustrasjon fra 1100-tallet. thumb|Illustrasjon fra tidlig på 1300-tallet, Henrik I og skipsforliset til Det hvite skip i 1120.
Opprinnelsen til innbyrdeskrigen og kaoset lå i en krise for rekkefølgen til tronen som involverte England og Normandie. På 1000- og 1100-tallet ble nordvestlige Frankrike kontrollert av en rekke hertuger og grever, jevnlig var de i konflikt med hverandre over verdifulle områder.Barlow (1999), s. 111; Koziol (1992), s. 17; Thompson (1993), s. 3. I 1066 satte en av disse mennene, hertug Vilhelm II av Normandie, i gang en invasjon for erobre det rike angelsaksiske kongeriket England, presset seg videre inn sørlige Wales og nordlige England i de kommende årene. Fordelingen og kontrollen av disse landområdene etter Vilhelms døde viste seg å være problematisk og hans sønner kjempet flere kriger over erobringen.Carpenter (2004), s. 137. Vilhelms sønn Henrik I tok makten etter at hans eldre bror Vilhelm Rufus ble drept og deretter invaderte og tok hertugen av Normandie, kontrollert av hans eldste bror Robert Curthose, beseiret Roberts hær i slaget ved Tinchebray.Huscroft (2005), s. 69. Henrik hadde til hensikt at hans rike skulle bli arvet av hans eneste legitime sønn, 17 år gamle William Adelin.Carpenter (3004), s. 142–143.
I 1120 endret det politiske landskapet seg voldsomt da Det hvite skip sank på vei fra havnen i Barfleur i Normandie på vei til England. Rundt 300 passasjerer døde, inkludert kongens sønn.Bradbury (2009), s. 1–3. Med Adelin død var det ingen klar etterfølger til den engelske tronen. Reglene for etterfølgelse i Europa på denne tiden var usikre. I deler av Frankrike var mannlig primogenitur, hvor den eldste sønnen ville arve en tittel, blitt mer populært.Barlow (1999), s. 162. I andre deler av Europa, inkludert Normandie og England, var tradisjonen for å dele opp land, fikk den eldste sønnen arve farens land, vanligvis betraktet som mest verdifull, og yngre sønner ble gitt mindre, eller mer nyere anskaffet, deler eller eiendommer. Problemet ble ytterligere komplisert ved rekkefølgen til ustabile anglo-normanniske etterfølgere i de siste seksti år: det hadde ikke vært fredfylte, ubestridte etterfølgere.Huscroft (2005), s. 65, 69–71; Carpenter (2004), s. 125.
Med William Adelin død hadde Henrik kun et legitimt barn igjen, Maud, men kvinners rett til arv var uklare på denne tiden.Bradbury (2009), s. 3; Chibnall 1993), s. 64. Til tross for at Henrik på sine gamle dager hadde giftet seg på nytt med unge Adeliza av Louvain, ble økende usannsynlig at han ville få en ny legitim sønn og isteden begynte han å se på Maud som sin arving.Bradbury (2009), s. 6–7. Maud hadde vært gift med Henrik V av Det tysk-romerske rike og fram ham krevde hun senere tittelen som keiserinne. Hennes ektemann døde i 1125 og giftet seg på nytt i 1128 med Geoffrey V, greve av Anjou, hvis grevskap grenset til hertugdømmet Normandie.Barlow (1999), s. 160; Chibnall (1993), s. 33. Geoffrey var ikke populær blant den anglo-normanniske eliten: som en Angevin-hersker var han tradisjonelt en fiende av normannerne.Barlow (1999), s. 161. På samme tid hadde spenningene fortsatt å øke grunnet Henriks innenrikspolitikk, særskilt grunnet de høye skatten han utstedte grunnet utgiftene til hans krigføring.Carpenter (2004), s. 160. Konfliktene ble imidlertid skygget over i makten av kongens personlighet og omdømme.Carpenter (2004), s. 161; Stringer (1993), s. 8.
Henrik forsøkte å bygge opp en base for politisk støtte for Maud i både England og Normandie, og krevde at hans hoff sverget eder først i 1127, og deretter på nytt i 1128 og 1131, for å anerkjenne Maud som hans etterfølger og anerkjenne hennes etterfølgere som den rettmessige etterfølger etter henne.Bradbury (2009), s. 9; Barlow (1999), s. 161. Stefan av Blois var blant de som tok denne eden i 1127.King (2010), s. 30–31; Barlow (1999), s. 161. Uansett, forholdene mellom Henrik, Maud, og Geoffrey ble i økende grad anstrengte mot slutten av kongens liv. Maud og Geoffrey mistenkte at de manglet virkelig støtte i England, og foreslo for Henrik i 1135 at kongen burde overføre de kongelige festningene i Normandie til Maud mens han fortsatt levde og insisterte på at den normanniske adelen øyeblikkelig sverget troskap til henne, således gi paret en langt mer mektig posisjon etter Henriks død.King (2010), s. 38–39. Rasende nektet Henrik å gjøre dette, antagelig bekymret over at Geoffrey ville forsøke å ta makten i Normandie tidligere enn det som var bestemt.King (2010), s. 38; Crouch (2008a), s. 162. Et opprør brøt ut i sørlige Normandie, og Geoffrey og Maud støttet opprørerne militært, men midt i denne konfrontasjonen, ble Henrik brått syk og døde i nærheten av Lyons-la-Foret.
Etterfølgelse thumb|Framstilling fra 1200-tallet av kroningen av Stefan som Englands konge.
Etter at Henrik var død ble den engelske tronen overtatt, ikke av hans datter Maud, men av Stefan av Blois, noe som førte til innbyrdeskrig. Stefan var sønn av Stefan-Henrik av Blois, en av de mektige grevene i nordlige Frankrike, og Adela av Normandie, en av døtrene til Vilhelm erobreren. Stefan og Maud var således søskenbarn. Hans foreldre hadde alliert seg med Henrik, og Stefan som en yngre sønn uten egne besittelser, ble Henriks klient, reiste som en del av hans hoff og tjenestegjorde i hans hær.King (2010), s. 13. I gjenytelse fikk han landområder og ble gift med Matilda av Boulogne i 1125, datter og eneste arving av grevskapet Boulogne, som eide den viktige kontinentale havnen i byen Boulogne-sur-Mer, og store eiendommer nordvestlige og sørøstlige England.Davis (1977), s. 8. Ved 1135 var Stefan en godt etablert person i det anglo-normanniske samfunnet, mens hans yngre bror Henrik av Blois var på vei opp, ble biskop av Winchester og den nest rikeste mannen i England etter kongen.King (2010), s. 29. Henrik av Blois var ivrig etter å reversere hva han mente var en inntrenging av de normanniske kongene til kirkens rettigheter.Stringer (1993), s. 66.
Da nyheten om Henriks død begynte å spre seg var det mange mulige som kunne kreve tronen som ikke var godt plassert for å svare. Geoffrey og Matilda var i Anjou, og havnet i den vanskelig situasjon at de støttet opprørere mot den kongelige hæren, som inkluderte en rekke av Mauds tilhengere, inkludert Robert av Gloucester. Mange av disse adelige hadde sverget ed på å bli værende i Normandie inntil kongen var anstendig begravd, noe som forhindret dem å reise til England.Crouch (2002), s. 246. Geoffrey og Maud grep uansett anledningen til å marsjere inn i sørlige Normandie og ta kontroll over en rekke viktige festninger, før de ikke var i stand til å avansere videre.Chibnall (1993), s. 66–67. Stefans eldre bror Theobald V av Blois, som hadde etterfulgt sin far som greve, var enda lengre sør, i Blois.Barlow (1999), s. 163-164.
Stefn var imidlertid beleilig plassert i Boulogne, og da nyheten om Henriks død nådde ham reiste han øyeblikkelig over til England, fulgt av sin militære husholdning. Robert av Gloucester hadde plassert ut garnisoner ved havnene i Dover og Canterbury og en del redegjørelser antyder at de nektet Stefan adgang da han kom.Barlow (1999), s. 163; King (2010), s. 43. Uansett nådde antagelig Stefan fram til sin egen eiendom ved utkanten av London ved den 8. desember og i løpet av den neste uken begynte han å gripe maken i England.King (2010), s. 43.
Borgerne i London hadde tradisjonelt krevd retten til å velge Englands konge, og de utropte Stefan til den nye monarken, antagelig i håp om at han ville gi byen nye rettigheter og privilegier tilbake.King (2010), s. 45. Henrik av Blois ga kirkens støtte til Stefan: han var i stand til å komme seg videre til Winchester.