Anthiinae Apotominae bombardérbiller sandgravere jordløpere sandjegere Ctenodactylinae Dryptinae sumpløpere Gineminae markløpere Hiletinae Lebiinae Licininae børsteløpere Melaeninae Migadopinae rovløpere Nototylinae Omophroninae Orthogoniinae Panagaeinae Paussinae Platyninae Promecognathinae Protorabinae Pseudomorphinae Psydrinae Pterostichinae Rhysodinae graveløpere Siagoninae skyggeløpere Xenaroswellianinae
thumb|Hos løpebillene dekker lårdekket eller den bakerste hoftplaten (grønn), lengre bakover enn det første bakkroppsleddet. thumb|right|250px|Larvene hos flere arter lever i strøskiktet eller litt ned i jorden. Dette er Nebria brevicollis Reitter. 1909. Fauna Germanica: Die Käfer des deutschen Reiches
Løpebiller (Carabidae) er en meget artsrik familiegruppe av biller. De aller fleste lever et nattaktivt liv, og derfor har mange en mørk brunlig eller svart farge, men det finnes også fargerike arter, og en god del har en klar metallglans. De fleste lever på bakken, slik det engelske navnet, ground beetles, sier, men en del arter kryper også opp i trærne, særlig i tropene. Løpebiller kan en finne nær sagt overalt på landjorda: Noen er alpine og lever høyt i fjellet, mens andre lever helt ned i tidevannsonen langs havstrender. Noen har valgt svært fuktige lokaliteter, helt i vannkanten langs innsjøer og vassdrag. Andre lever der det er tørt og varmt, som i en ørken. De fleste av artene er predatorer, men det finnes også noen planteetere, og noen arter spiser gjerne på åtsler.
Det er beskrevet over 40 000 arter i verden, hvilket gjør løpebillene til en av de artsrikeste billegruppene.Kromp, B. 1999. Carabid beetles in sustainable agriculture: a review on pest control efficacy, cultivation aspects and enhancement. Agriculture, Ecosystems and Environment 74 (1–3): 187–228. doi:10.1016/S0167-8809(99)00037-7. Besøkt 2012-02-12
Utseende Løpebillene varierer i størrelse fra 1 til 90 mm. Artene er vanligvis avlange og har lange bein. De hører til i gruppen Adephaga, som skiller seg fra andre biller blant annet ved at lårdekket (coxae) til bakbeina er store og ubevegelige, sammenvokst sammen med det første bakkroppsegmentet og når lengre bakover enn det første bakkroppsleddet. Mange av artene er mørke på farge, fra blåsvarte til brunsvarte, men det finnes også mer fargerike arter, vanligvis med hvite, røde eller rødbrune farger. Noen er mer eller mindre metallglinsende, ofte i en grønnlig farge.Lindroth, C.H. 1985. General Characteristics of the Ground-betle adults. External structure. Side 10-13
Hodet er stort og bredt, fasettøynene er vanligvis store og litt utstående fra hodet, men det finnes også grupper med reduserte øyne, som slekten Aepus, samt noen hulelevende arter. Kjevene er framoverrettede, store og kraftige, og er mer eller mindre sigdformede. Særlig gruppen sandjegere har imponerende kjever, som de bruker til å fange og avlive bytte. Antennene er forholdsvis lange og trådformede med unntak av hos den utseendemessig avvikende gruppen Paussinae.
Brystskjoldet (pronotum) er firkantet til mer eller mindre hjerteformet, ofte omtrent like langt som bredt, og klart avsatt fra hodet og dekkvingene. Dekkvingene er vanligvis nesten hårløse, men det kan sitte noen hår langs ytterkanten og bakerst i spissen. Ofte sitter det også enkeltstående, lange børstehår i små groper oppe på dekkvingene. Dekkvingene kan ha en glatt overflate eller være småknudrete, og mange har rekker av punktgroper eller små forhøyninger. Hos noen store arter er flyvevingene forsvunnet og dekkvingene kan være mer eller mindre sammenvokst. Andre har velutviklede flyvevinger og er aktive, raske flyvere. Bakkroppen består av seks segment, men ikke alltid, slik som hos slekten Brachinus. Beina er lange og tynne. Framleggene (tibiae) har som oftest et hakk på undersiden som brukes til å rense antennene.
Larvene kan ha mange ulike kroppsformer, men er vanligvis noe langstrakte og mørke på farge. Utenom sandjegere i slekten Cicindela og senere larvestadier i slektene Lebia og Brachinus, er alle larver av den campodeiforme typen, hvor hodet og munndelene er rettet framover. Bryststykket er ofte mer avlangt, med tre par lange gangbein, som er plassert med noe avstand, det gjør at de lett kan krype fritt rundt. Bakkroppen har ti ledd. Bakerst har de to, som oftest korte, halevedheng. Kjevene er meget velutviklet. Antennene har 3-5, vanligvis 4 segmenter eller ledd. De kan ligne kortvinge larver, men skiller seg fra disse ved at de har seks fotledd, hos larver av kortvinger er kloleddet sammenvokst med fotleddet.Lindroth, C.H. 1985. General Characteristics of the Ground-betle adults. Larval Characteristics. Side 14Luff, M.L. 1993. The Carabidae (Coleoptera) Larvae of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica, bd. 27
Levevis De fleste løpebillene er aktive når det er mørkt og lever i skjul når det er dagslys, men det er også arter som er aktive på dagen også i sterkt sollys. Det store antall arter foretrekker fuktige habitater med relativt lave temperaturer (unngår solskinn), og finnes særlig under steiner, planteavfall, eller under barken av råtne trær. Men noen løpebiller lever i trekronene; særlig gjelder dette tropiske arter. I Norge har slekten Dromius et slikt levevis. De fleste lever likevel på bakken, og de kan finnes nær sagt overalt. Noen er alpine og lever høyt i fjellet, mens andre har valgt svært fuktige lokaliteter, helt i vannkanten langs innsjøer og vassdrag. Noen lever helt ned i tidevannsonen langs havstrender. De tåler både saltholdighet og å bli oversvømt av tidevannet. Andre lever der det er tørt som i en ørken og er svært motstandsdyktig mot tørke og høy temperatur.Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. Om løpebiller, side 230-245. N.W. Damm.
De fleste av løpebillene er predatorer (rovdyr), både som larver og fullt utviklede (imago). Men det finnes også noen, blant annet slektene Amara og Zabrus, som lever av frø. Ulike løpebiller spiser mange forskjellige typer smådyr, i tillegg til åtsler. Løpebiller er viktige predatorer på insekter, spretthaler, edderkoppdyr, snegler og meitemark. Enkelte arter fordøyer maten utenfor kroppen, det vil si at de gulper opp «magesaft» på byttet, etter en tid, når byttet går i oppløsning fortærer de det.
Løpebiller er byttedyr for insektetere, som fugler og spissmus. Mange av løpebillene forsvarer seg ved å skille ut et illeluktende og usmakelig eller giftig stoff. Særlig utviklet er dette hos bombarderbillene (Brachinus spp.), som kan sprute «kokende varme kjemikalier» med stor presisjon.
Løpebiller gjennomgår en fullstendig forvandling. Det vil si at de gjennomgår en utvikling som inneholder både larvestadier og et puppestadium før voksenstadiet. Ofte er livssyklusen ett år, men for de store artene kan larvestadiene strekke seg over flere år, særlig i nord og i fjellet der sommeren er kort.
Larvene lever skjult på skyggefulle steder. De er predatore (rovdyr) på andre småkryp. Men noen lever som parasitter, blant annet arter i slekten Lebia, som parasitterer pupper av bladbiller.
Noen utvalgte grupper og arter Lærløper, Carabus coriaceus, er den største arten som finnes i Norge og kan bli opptil 5 cm lang. Denne store, tunge og trege billen er ganske vanlig i løvskog og rikere barskog i Sør-Norge. Den er matt svart, og dekkvingene har en læraktig rynkete overflatestruktur. De voksne billene finner man helst på ettersommeren, og som de fleste medlemmene i denne slekten er de for det meste nattaktive.Lindroth, C.H. 1985. Genus Carabus Linnaeus. Side 50-62
Fiolett jordløper, Carabus violaceus, er en stor, svart art som lett kjennes på at sidekantene av brystskjoldet og dekkvingene er metallisk fiolette. Dekkvingene mangler lengdestriper. Vanlig over det meste av landet. Den er noe slankere og raskere enn lærløperen. To andre vanlige arter som ligner er Carabus glabratus som ikke har så klar og tydelig fiolett sidestripe, og Carabus problematicus, som ofte har metallisk sidestripe, men som har et tydelig lengdestripet mønster på dekkvingene. Den sistnevnte arten er vanlig i fjellet.Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Carabus violaceus - side 232
Vanlig jordløper, Carabus nemoralis, er vanlig i byparker og på dyrket mark. Den ligner fiolett jordløper, men er litt mindre og bredere, og dekkvingene har lett metallglans og lengderekker av punktgroper. Denne arten ser ut til å være et viktig rovdyr som blant annet spiser mange landlevende snegler som ellers kunne gjort skade i åkre og hager. Det finnes også mange andre, store arter i slekten Carabus.Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Carabus nemoralis - side 236
thumb|right|En av larverøverne, Calosoma inquisitor, iferd med å fortære sitt bytte, en larve. thumb|right|Notiophilus palustris er en særpreget og liten løpebille, legg merke til de store fasettøynene.
Larverøvere, Calosoma spp., er store, metalliske, litt flattrykte arter som klatrer rundt i trærne. De er viktige rovdyr som særlig spiser mange sommerfugl-åmer, og blir regnet som nyttedyr i skog. De to artene som er funnet i Norge er sjeldne og lever bare i sør, men minst én av dem finnes nord til Sognefjorden. De norske artene forekommer oftest knyttet til eik.Lindroth, C.H. 1985. Genus Calosoma Weber. Side 44-49Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Calosoma sycophanta - side 321
Cychrus caraboides er en middelsstor, mattsvart, nærmest pæreformet løpebille som er spesialisert på snegler. Hodet er sterkt forlenget, noe som hjelper billen til å nå inn i sneglehuset for å få fatt i sneglen. Vanlig i skog over hele landet.Lindroth, C.H. 1985. Genus Cychrus Fabricius. Side 65-68Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Cychrus caraboides – side 240
Sandjegere (slekten Cicindela) er raskt jagende, oftest dagaktive biller. De løper og flyr meget raskt i solskinn og kan være vanskelige å fange. De er ofte vakkert fargede, den vanligste arten i Norge, grønn sandjeger (Cicindela campestris) er irrgrønn med hvite flekker på oversiden og metallisk rødfiolett på undersiden. Larvene er også grådige rovdyr, men de sitter stille i en utgravd sjakt og venter på byttedyr, som fanges med de lange kjevene. Hodet til larven passer perfekt til åpningen av sjakten og fungerer som lokk. For å gjøre det vanskelig for fiender å trekke larven ut av hullet, har den et par kroker på ryggen av et av bakkroppsleddene som tjener til forankring. Sandjegerne blir av og til regnet som en familie for seg selv, Cicindelidae.Lindroth, C.H. 1985. Subfamily Cicindelinae. Side 34-39Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Cicindelidae – sandjegere – side 230
Slekten Notiophilus omfatter noen små, glinsende arter som kan kjennes på et meget stort hode med utstående fasettøyne og dype furer i pannen. De er dagaktive og fanger spretthaler og andre smådyr. Den vanligste arten er Notiophilus biguttatus.Lindroth, C.H. 1985. Genus Notiophilius Duméril. Side 75-80Barsevskis A. 1999. Taxonomy, morphology and distribution of groundbeetles Notiophilus Dumeril, 1806 (Coleoptera: Carabidae) in Northern and Eastern Europe. Procedings of the XXIV Nordic Congress of Entomology. Side 39-43. ISBN 9985-830-29-6
Graveløpere (slektene Clivina og Scarites) er avlange, slanke biller med korte bein som er omformet for graving. De lever stort sett underjordisk. Clivina fossor er vanlig i Norge.
Slekten Bembidion omfatter en mengde små, som oftest metallisk glinsende arter. De kan kjennes på at det ytterste leddet av kjevepalpene (de lengste av munnvedhengene) er sterkt redusert, til en kort tapp. Mange av disse artene er knyttet til elvestrender, andre er vanlige på dyrket mark, men de unngår skog.Lindroth, C.H. 1985. Genus Bembidion Latreille. Side 129-198