Harald Harefot (født ca. 1015, død 17. mars 1040) var konge av England fra 1035 til 1040. Harald var sønn utenfor ekteskap av Knut den mektige og dennes frille Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton. Som illegitim var ikke Harald, men halvbroren Hardeknut den rettmessige arvingen til både Englands og Danmarks troner, men Harald utnyttet brorens fravær til å la seg utrope til konge av England i 1035, men døde kun 5 år senere. Hans tilnavn «Harefot», først nedtegnet som «Harefoh» eller «Harefah» på 1100-tallet i historien til klosteret Ely Abbey, og i henhold til senmiddelalderske kronikøren hadde det betydningen at han var rask på foten, flink til å løpe.Howard, Ian (2005): «Harold II» Tilnavnet er sannsynlig samtidig.
Som sønn av kong Knut av England og Danmark, og overherredømme av Norge, ble Harald valgt som regent av England ved sin fars død i 1035. Han styrte innledningsvis England på vegne av sin fraværende bror Hardeknut, som nødt å bli værende i Danmark grunnet et opprør i Norge som hadde forvist deres bror Svein. Selv om Harald ønsket å bli kronet konge siden 1035, nektet erkebiskop Æthelnoth av Canterbury å gjøre det. Det var ikke før i 1037 at Harald, støttet av jarl Leofric og mange andre stormenn, ble offisielt utropt som konge. Det samme året kom Haralds stebror Alfred tilbake til England med en liten styrke. Alfred ble tatt til fange av jarl Godwin av Wessex som avleverte ham til en eskorte av menn lojale til Harald. På veien til Ely ble han blindet og døde deretter av sine sår.
Harald døde i 1040 etter å styrt i underkant av fem år. Hans bror Hardeknut kom snart tilbake og overtok England uten et sverdslag. Harald ble opprinnelig gravlagt i Westminster, men Hardeknut fikk liket gravd opp og lempet i elven Themsen.
Bakgrunn Faderskap right|thumb|Knut den mektige, konge av England og Danmark, og hans sønner Harald Harefot og Hardeknut. Den angelsaksiske krønike skrev at det ble sagt at Harald var sønn av kong Knut og Ælfgifu av Northampton, «skjønt det var ikke sant». Kronikøren Florence av Worcester på 1100-tallet utdypet dette emnet ved å hevde at Ælfgifu ønsket å ha en sønn med kongen, men var ikke i stand til det, og i det skjulte overtok hun et nyfødt barn fra fremmede og lot som hun hadde født det. Harald var etter sigende en sønn av lappeskomaker, mens hans bror Svein var uekte sønn av en prest. Hun bedro Knut til å anerkjenne begge barna som sine.
Disse ryktene er høyst sannsynlig ikke riktige, men bevisst baktalelse fremmet av Emma av Normandie, den andre hustruen av Knut, rival av Ælfgifu, og som kjempet for å fremme sin egen sønn Hardeknut.Cawley, Charles (2010): «Canute, King of England», Medieval Lands database, Foundation for Medieval GenealogyO'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 167Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 100, sitat: «Det er jo en mellemting en vandrehistorie og et ondsindet rygte»; s. 101, sitat: «Emma bekjæmpede Ælfgifu og hendes sønner med alle til rådighed stående midler. Måske fandt hun selv på begge historier.»
Arverett Da Knut døde den 12. november 1035 var Haralds yngre halvbror Hardeknut, sønn av Knut og hans dronning Emma av Normandie, den lovmessige arvingen til tronene av både Danmark og England. Hardeknut var imidlertid ute av stand til å reise til sin kroning i England etter som hans danske kongerike var truet av invasjon av kong Magnus av Norge og kong Anund Jakob av Sverige. Englands stormenn, jarl Leofric og bortimot alle thegnene nord for Themsen og mennene ved flåten i London, fortrakk å innsette Harald Harefot midlertidig som regent eller som felles konge i og med vanskelighetene med Hardeknuts fravær, og til tross for opposisjon fra Godwin, jarl av Wessex, og dronningen selv, ble han til sist konge. Det er en del strid om de samtidige kildene, hovedsakelig Den angelsaksiske krønike, om Haralds innledende rolle. Versjonene E og F av krøniken omtaler ham som regent mens de andre versjonene ham som medkonge.Douglas, David Charles (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England, University of California Press, s. 163-164Owen-Crocker, Gale R. (2005): King Harold II and the Bayeux Tapestry, Boydell Press, s. 43-44
Knut hadde tre sønner: Svein, Harald og Hardeknut, skjønt Encomium Emmae beskrev Edvard og Alfred som hans sønner, men det er ikke riktig, de var tidligere sønner av hans dronning Emma som Æthelred II av England var far til, og således arveberettighet til den engelske tronen. Harald kunne kreve regentskapet eller kongedømmet ettersom han var den eneste av de fem som var tilstede i England i 1035. Hardeknut styrte i Danmark, og Svein endte også opp i Danmark etter å ha flyktet fra Norge. Edvard og Alfred levde i landflyktighet i Normandie. Harald kunne regjere i navnet til sine fraværende brødre, først og fremst Hardeknut, og med Emma som hans rival til regentskapet som mor til Hardeknut.
Den angelsaksiske krønike overså eksistensen av Svein, eller hans krav på tronen, noe historikeren Ian Howard betrakter som bevis på at de relative oppslagene i krøniken er upålitelige og ikke gir et fullstendig bilde. Det kan også være at Svein hadde en svak personlighet som heller ikke kommer fram i kildene, eksempelvis var han dominert av sin mor Ælfgifu da Knut sendte ham som regent av Norge. Snorre Sturlasons Heimskringla hevder at Svein og Hardeknut hadde blitt enige om å dele kongeriket mellom dem, en enighet som omfattet Danmark og (antagelig) England. Snorre siterer eldre kilder og kan ha bevart verdifulle detaljer. Avtalen fikk uansett ikke noen betydning da Svein døde i 1035.
Liv og virke Krav på tronen thumb|Penny i sølv preget av Harald. Kong Knut hadde gjort klart at hans arving ved hans død skulle være Hardeknut for både England og Danmark.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 419 Hardeknut var allerede konge i Danmark. Stormennene i England synes i et witenagemot holdt ved Oxford å ha vært villig til å akseptere ham som Knuts etterfølger, men ettersom Magnus var kommet til makten i Norge ble Danmark truet av en norsk invasjon. I denne situasjonen kunne ikke Hardeknut forlate Danmark, og i fraværet av en konge etterlot stormennene i England med den farlige risiko å velge en stedværende hersker. Krisen førte til to grupperinger. Den ene, ledet av jarl Godwin og dronning Emma, ville velge en fraværende konge, og erklærte sin lojalitet for Hardeknut. Den andre, ledet av jarl Leofric, støttet av flåten i London, og bortimot alle thegnene nord for Themsen, ville utsette avgjørelsen inntil situasjonen Danmark var avklart. De foreslo nyvinningen med en regent, og foreslo Harald Harefot.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 420 Samtidig ble det bestemt at dronning Emma skulle bo i Winchester, fulgt av en tropp av Knut huskarler, og ta vare på Hardeknuts interesser i Wessex ved deres hjelp. Den kongelige rikdom var antagelig allerede oppbevart i Winchester.
Den angelsaksiske krønike rapporterte at Godwin og de ledende menn i Wessex motsatte seg Harald som regent «... så lenge som de kunne, men de kunne gjøre noe for å forhindre det.»DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England, s. 78–79
Den første indikasjonen på at Harald selv ikke forventet å regjere midlertidig som Hardeknuts representant kom da han sendte en hærstyrke til Winchester kort tid etter møtet i Oxford. Med vold og imot dronning Emmas samtykke tok de hånd om Knuts rikdommer. Allerede i 1035 forsøkte Harald bli kronet som konge av England. I henhold til Encomium Emmae nektet Æthelnoth, erkebiskop av Canterbury, å krone ham. Kroning av en erkebiskop ble ansett som en lovmessig krav for å bli konge. Æthelnoth skal ha plassert septeret og kronet på alteret i kirken, muligens Canterburykatedralen. Å konsekrere Harald uten å benytte noen av de kongelige regala ville ha vært en tom ære. Erkebiskopen nektet å fjerne gjenstandene fra alteret og nektet enhver annen biskop å gjøre det.Bolton, Tim: «Reign of King Harold Harefoot», The Literary EncyclopediaO'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 167–168 Det fortelles også at Harald forsøkte å overtale Æthelnoth, men både trusler og bestikkelser hadde ingen innvirkning. Harald skal da ha nektet å delta i kirketjenester, og isteden gikk på jakt og fordrev tiden med underholdning.
Harald Harefots mor Ælfgifu gjorde sitt for sikre sin sønns interesser. Sommeren 1936 er det rapportert at hun førte de ledende menn sammen til et selskap hvor hun klarte å knytte hver av dem ved ed til henne og hennes sønn. Samme år giftet Gunhild av Danmark, søster av Hardeknut, seg med den tyske konge og senere keiser Henrik III. Ved denne anledningen skrev Immo, en prest som tjenestegjorde ved det tyske hoffet, et brev til Azecho, biskop av Worms. Han omtalte da situasjonen i England hvor budbringere derfra hadde fortalt hvordan Ælfgifu hadde skaffet seg støtte fra stormennene ved bønn, overtalelser og bestikkelser, og knyttet dem til henne og Harald ved ed om lojalitet.
Den politiske situasjonen hadde endret seg og Godwin merket seg hvor vinden blåste. Han byttet side og William av Malmesbury forsikret at han ble overveldet «i makt og i antall» av Harald. I 1037 flyktet Emma ut av landet og søkte tilflukt i Brugge i Flandern «for en rasende vinter». Før 1037 var over synes det som om det var akseptert av alle stormennene at Harald var konge av England.Den angelsaksiske krønike, oppslagene for 1035–1040, «... ble overalt valgt som konge.» Detaljene bak disse hendelsene er tåkebelagt. Redegjørelsen i Den angelsaksiske krønike, versjon E, går fra hvor Harald er kun en regent til å omtale Harald som konge. Versjonene C og D har intet skille mellom de to fasene.Ian Hunter har teoretisert at Sveins død kan ha styrket Haralds posisjon ved at han ble den eldste sønnen, men antagelig hadde det ingen betydning. Knut hadde allerede utpekt Hardeknut som sin arving, og Svein døde allerede i 1035 mens Harald ennå var regent, og det var situasjonen i England som var avgjørende og at Hardeknut var i Danmark.
Harald Harefot er en uklar figur. Historikeren Frank Stenton mener det er sannsynlig at hans mor Ælfgifu var «den virkelige herskeren av England».Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421 Til tross for at han var født i forening mellom Knut og Ælfgifu ikke godkjent av kirken, synes det som om kirken i England aksepterte ham som konge. Biskop Ælfric av Eldham viser til ham i sitt testamente som «min kongelige herre» og Ælfgifu som «min frue». Hans posisjon i England var såpass sterk at da Hardeknut klarte å komme til en avtale med kong Magnus av Norge som fjernet frykten for en norsk invasjon, var han tvunget til å samle sammen hær mektig nok for en storstilt invasjon av England. Harald styrte som enekonge fra 1037 til 1040. Det få bevarte dokumenter som kan belyse hans styre. Den angelsaksiske krønike, skrevet av geistlig, dekket hovedsakelig kirkesaker, slik som dødsfall og utnevnelser av biskoper og erkebiskoper. Det er imidlertid nedtegnelse av en militær trefning mellom angelsaksere og walisere i 1039. Det er ingen detaljer om hendelsen bortsett fra at blant de drepte var Ædwine (Edwin), bror av Leofric, jarl av Mercia, foruten Thurkil og Ælfgeat. Også i 1039 ble det rapportert en stor storm, men heller uten detaljer.O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings, s. 186Swanton (1998), The Anglo-Saxon Chronicle, s. 160
Drapet på Alfred thumb|Runestein (Sm 42) i Småland, Sverige, omtaler Harald Harefot.Pritsak, Omeljan (1981): The origin of Rus. Cambridge, Mass.: Distribuert av Harvard University Press for Harvard Ukrainian Research Institute. ISBN 0-674-64465-4, s. 343