thumb|Daniel O'Connell i samtidig portrettegning Daniel O'Connell (født 6. august 1775 nær ved Caherciveen i County Kerry i Irland, død 15. mai 1847 i Genova), også kjent som the Liberator,Oxford English dictionary 6. utgave s. 107 i midten var en irsk politiker og aktivist. I første halvdel av det 19. århundre var han en av landets mest fremtredende politiske ledere, spesielt på grunn av sin kampanje mot unionen mellom Storbritannia og Irland og for katolsk emansipasjon.
Han regnes i Irland som grunnleggeren av ikkevoldelig irsk nasjonalisme, og som den som samlet den katolske delen av befolkningen til en politisk maktfaktor.
Liv og virke Bakgrunn O'Connell ble født i en tidligere formuende romersk-katolsk familie. Med hjelp fra sin rike ungkarsonkel Maurice Hunting Cap O'Connell begynte han å studere i Douai i Frankrike og ble opptatt på Lincoln's Inn (et juristkollegium) i 1794. To åre etter ble han overflyttet til King's Inn i Dublin.
I sine tidlige år stiftet han bekjentskap med samtidige pro-demokratiske radikale og satte seg allerede da fore å bringe like rettigheter og politisk toleranse til sitt hjemland.
Mens han studerte jus i Dublin, ble han formentlig innblandet i væpnede grupper av sin onkel Maurice. Da Wolfe Tones franske invasjonsflåte lå i Bantrybukten i 1796, var den unge O'Connell i et vanskelig dilemma. Det var grunnet politikken at han var bekymret.Dennis Gywnn, Daniel O’Connell The Irish Liberator, Hutchinson & Co. Ltd pg 71 Biografen Dennis Gwynn foreslår at hans bekymringer skyldtes at han stod som frivillig til å forsvare regjeringen, og det selv om regjeringen intensiverte sin forfølgelse av katolikker. Han ville gjerne inn i parlamentet, men det håp katolikker hadde hatt bare tre år tidligere, ble nå enstemmig stanset av et veto.
Som justuderende var O'Connell utmerket klar over sine kunnskaper, men de høyeste poster innenfor advokatstanden var han utelukket fra å kunne inneha. Han hadde lest Jockey Club og så den som et bilde på den herskende klasse i England, og var overbevist om at «de moralsk korrumperte regjerte Englands rettsvesen i dag. Frihetens ånd vil krympe seg for å forsvare engelsk eiendom mot angrep fra franske fornyere. Den korrupte høyere orden skjelver for å miste sine lastefulle gleder».
O'Connells studier hadde dreid seg om Irlands juridiske og politiske historie, og det finnes nedskrevne debatter fra Historical Society om regjeringen, hvori han, ifølge en av de mange biografier som er skrevet om ham, skisserte: I Irland var hele regjeringens politisk å undertrykke folket og å bevare den korrupte, dominerende makts privilegier.
Den 3. januar 1797 skrev han til sin onkel at han som den siste av sine kolleger hadde meldt seg tili et frivilligekorps, for som «ung, aktiv, sunn og enslig» kunne han ikke gi noen plausible unnskyldninger for å la være».O'Connell Correspondence, Vol I, Letter No. 24a Senere samme måned meldte han seg av hensiktsmessige grunner inn i Lawyer's Artillery CorpsO'Ferrall, F., Daniel O'Connell, Dublin, 1981, p. 12.
Den 19. mai 1798 ble han inbkalt av den irske advokatstand og fikk arbeid som prosederende advokat. Fire dager senere innledet United Irishmen den irske oppstand av 1798, som etter megen blodsutgydelse ble nedkjempet av britene. O'Connell støtter ikke oppstanden. Han mente at irene skulle gjøre sine krav gjeldende politisk snarere enn ved maktbruk. Han bestemte seg for å dra til sine hjemtrakter i Kerry og deltok ikke i oppstanden, og heller ikke dens nedkjempelse. I over ti år levde han et stille liv i det sørlige Irland, der han konsentrerte seg om juridiske oppgaver. Han fordømte også Robert Emmets oppstand i 1803. Han skrev om protestanten Emmet: «Emmet, en mann som så kjølig har uttenkt så meget blodsutgydelse, så mange mord – og så mange redsler av alle slag, har ikke gjort seg fortjent til medlidenhet.O'Connell Correspondence, Vol I, Letter No. 97
Politisk overbevisning og program Om voldelige opprør i Irland hadde O'Connell sagt: «Frihetens alter vakler når det skal bruke blod som sement», og så sent som i 1841 hadde O’Connell gjort sine parlamentskolleger klart at de hadde overtrådt hans terskel ved å holde i gang opiumkrigen i Kina. Samtidens torier hadde foresltt en lov om enn viss sensur i dekningen av krigen, og her var det O'Connells stemmer som reddet den daværende Whig-regjering.Charles Gavan Duffy: Conversations With Carlyle (1892), with Introduction, Stray Thoughts On Young Ireland, Brendan Clifford, Athol Books, Belfast, ISBN 0 85034 1140, pp. 17 &21
Dublinselskapet, som satt på makten i Dublin, hadde alltid støttet protestantenes makt. I 1815 holdt O'Connell en tale der han omtalte «The Corpo», som de var kjent som, som et «sølle selskap». Dets medlemmer og ledere ble bestyrtet, og da O'Connell ikke ville unnskylde, utfordret den kjente duellant John D'Esterre ham. Duellen hadde gitt håp til Dublin Castle, hvorfra den britiske regjering regjerte Irland, om at O'Connell ville bli drept. De betraktet ham som «verre enn pesten» og så ham mer enn gjerne fjernet på dette tidspunkt.Dennis Gywnn, Daniel O’Connell The Irish Liberator, Hutchinson & Co. Ltd pg 71 Pg 138-145 O'Connell duellerte med D'Esterre og såret ham dødelig (han traff ham i hoften, men kulen fortsatte videre til hans mave) i byen Oughterard i County Kildare. Hans samvittighet naget ham over at han ikke bare hadde drept en mann, men også gjort hans familie nødlidende. O'Connell tilbød å «dele sin innkomst» med D'Esterres enke. Hun avslo, men gikk senere med på en ordning for datteren, til hvem han regelmessig betalte i 30 år til sin død. Erindringen om duellen fulgte ham resten an hans liv.
Politisk koncentrerte han seg om å parlamentariske og populistiske måter å gjennomtvinge endringer, og han kom stadig med lojalitetserklæringer til den britiske krone. Han advarte ofte det britiske etablissement om at hvis ikke de reformerte sitt styre i Irland, ville irene begynne å lytte til «råd fra voldens menn». Etterfølgende britiske regjeringer fortsatte med å overhøre dette råd også lenge etter hans død. Han lyktes imidlertid selv med å få visse politiske gevinster som økt infflydelse for de katolske bønder og kirken og mindre forskjellsbehandling. Det ble mulig for katolikker å sitte i det britiske parlament. Troskapseden ble endret slik at katolikker også kunne avlegge eden i overensstemmelse med sin samvittighet.
Selv om han selv talte det opprinbelige irske språk, oppfordret O'Connell irene til å lære det engelske språk for å kunne bedre sine egne kår.
Selv om han mest huskes for kampen for katolske frigjøring, støttet han lignende tiltak for de irske jøder. I 1846 ble den britiske lov «De Judaismo», som foreskrev jøder en bestemt klesdrakt, annullert. O'Connell sa at «Irland påkaller deres opprinnelige rase, dere er det eneste land i verden jeg kjender til man uplettet kan gjennomføre lover imot».
Kampen for katolsk frigjørelse I 1810-årene vendte O'Connell tilbake til politikk. Han etablerte det katolske råd i 1811; det kjempet for katolsk emansipasjon som muligheten for irske katolikker til på sikt at bli parlamentsmedlemmer. I 1823 stiftet O'Connell Catholic Association, som favnet videre for å sikre irenenes kår. Det gjaldt valgreform, en reform av den irske statskirke, festebønders rettigheter og økonomisk utvikling.Great Britain and the Irish Question 1798-1922, Paul Adelmann and Robert Pearce, Hodder Murray, London, ISBN 0-340-88901-2.pg 33 Foreningen var støttet av sine medlemmer med en betaling på 1 penny om måneden, et minimalt beløp som var skapt for å tiltrekke katolske bønder. Kontingenten var en særdeles stor suksess, og foreningen reiste et stort beløp allerede i sitt første år. Pengene ble brukt til å kjempe for katolsk emansipasjon, spesielt til å betale bidrag til parlamentsmedlemmer valgbare til det britiske underhus støttende den katolske sak.
Som en del av kampen stilte O'Connell opp til et suppleringsvalg til underhuset i 1828 i County Clare for den fraværende William Vesey Fitzgerald, en annen støtte av Den katolske forening. Etter at O'Connell hadde vunnet swre i underhuset var han ure av stand til å innta det, idet katolikker på daværende tidspunkt ikke kunne sitte i det britiske parlament. Det lyktes ham i første omgang bare å ta sedet grunnet et hull i loven. Det er ikke korrekt at han nektet at ta sete for angivelig å ha nwktet å sverge en ed til kongen som øverste leder av Church of England. Statsministeren, hertugen av Wellington, og innenrigsministeren, Sir Robert Peel, om enn at de var motstandere av katolsk deltagelse i regjeringen, anså en fornektelse av O'Connell som en provokasjon som kunne utløse nok en oppstand i et Irland, med sine 85 % katolikker.
Det lyktes Peel og Wellington å overbevise kong George IV at retten hos katolikker, presbyterianere og alle andre trosretninger enn den anglikanske Church of Ireland ble nødsaget til å gjøres lovlig. Og med hjelp fra Whigs ble det gjennomført i 1829. Det medførte imidlertid at mange Tory-medlemmer mistet tillit til Peel og Wellington (Jøder og andre ikke-kristne fikk rett til å sitte i parlamentet i 1858). I The Felons Track hevder Michael Doheny at selve emansipasjonen har antatt en «overdreven falsk forkledning», og at det er en fatal feil at kalle det for en frigøring. Han fortsatte videre at det verken var den første, den siste og ei heller den viktigste av innrømmelser som er oppnådd i frigjørelsens navn, og at ingen erindret de menn hvis anstrengelser ble presset av en mer motstrebende mørkere tidsånd enn retten til å leve, gudstjeneste, eierskapsnydelse og frihetsrett.Michael Doheny’s The Felon’s Track, M. H. Gill & Son, Ltd., 1951, pp 2-4
Doheny mente at straffene i straffelovene for lengst var avskaffet, og at de barbariske lover var endret, og at de nå var blitt komprimert inn til en kald og solid tilbakeholdenhet, og at Mr. O'Connell forsøkte å ta patent på dette. Argumentet ble også fremført av John Mitchel, en av Young Irelanders ledere. I sin frngseldjournalJohn Mitchels Jail Journal which was first serialised in his first New York City newspaper, The Citizen, from 14 January 1854 to 19 August 1854. The book referenced is an exact reproduction of the Jail Journal, as it first appeared. skriver han at der var to forskjellige bevegelser i Irland i perioden som opildnet irere, den ene var den katolske lempelsesagitadjon (anført av O'Connell) som var såvel åpen og lovlig, den annen var bevegelser som Ribbon og The Whiteboys.John Mitchel, Jail Journal, or five years in British Prisons, M. H. Gill & Son, Ltd., 1914, pp. xxxiv-xxxvi De første foreslo adgang av profesjonelle og fornemme katolikker som ville ære sine yrker, til parlamentet innen britisk lov – den annen stammer fullkomment ut av grufullhet og avvisning av britisk lov, og har intet mindre i sinne enn en sosial og ultimativt politisk revolusjon. Ifølge Mitchel valgte Storbritannia i frykt for den siste å støtte den første lite elegant. Mitchel er enig i at Peel og Wellington gav katolikkene disse innrømmelser for å unngå en borgerkrig, men sa også «at ingen britisk statsmann noensinne ville fortelle sannheten, eller avsløre trekk som kunne fortelle om deres motiver». Deres virkelige motiver var ifølge Mitchel å «bestikke» de velutdannede og respektable katolikker over på britenes side som respektable «vest-briter» fra da av.