Slaget om Gallipoli var et stort felttog under den første verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Gallipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk militærekspedisjon ble etablert for å erobre Det osmanske rikets hovedstad Konstantinopel (dagens Istanbul). Angrepet mislyktes, og begge sider hadde svært store tap, med trolig rundt 130 000 drepte soldater totalt. På britisk side var marineminister Winston Churchill en av forkjemperne for krigsoperasjonen, og da den mislyktes fullstendig, ble han tvunget til å gå av.
Gallipolis strategiske betydning ligger i at halvøya utgjør vestsiden av stredet Dardanellene, som sammen med Marmarahavet og Bosporosstredet danner forbindelsen mellom Egeerhavet og Svartehavet.
På tyrkisk side er den dødelige kampanjen kjent som Çanakkale Savaşları, etter provinsen Çanakkale. I Storbritannia er den kjent som the Dardanelles Campaign eller Gallipoli og i Frankrike, Australia, New Zealand og Newfoundland er den bare kjent som Gallipoli.
Betydningen av slaget om Gallipoli var og er kanskje høyest i Australia og New Zealand, hvor det var den første store konflikten de to nye nasjonene opplevde. På osmanske side ble feltmarskalken Kemal Atatürks raske karrierestigning sterkt preget av hans innsats ved Gallipoli.
Bakgrunn Russland, en av de allierte land under første verdenskrig, hadde et stort potensial for hærens slagkraft, grunnet landets store innbyggertall. Men forsyningene til hæren var begrenset av Russlands beskjedne industrielle kapasitet. Frankrike og Storbritannia hadde mindre befolkning, men til gjengjeld større industriell kapasitet, og de to landene var ivrig etter å finne muligheter for å forsyne Russland med våpen, så presset på vestfronten kunne lettes.
De allierte slet gjennom hele krigen med å åpne en effektiv etterforsyningsrute til Russland. Det tyske riket og Østerrike-Ungarn blokkerte Russlands landverts handelsruter til Europa, og det fantes ingen enkle forsyningsveier via havet. Kvitsjøen i nord og Okhotskhavet i øst var langt fra Østfronten og om vinteren blokkert av is. Østersjøen var blokkert av den tyske marinen. Innløpet til Svartehavet, da som nå, var gjennom Dardanellene, Marmarahavet og Bosporosstredet, som alle ble kontrollert av Det osmanske riket; i november 1914 ble det med på tysk side, og Russland kunne ikke lenger etterforsynes fra Middelhavet.
left|thumb|Oversikt over Gallipolihalvøya. De prikkede linjene viser den lengste fremrykkingen for de allierte styrkene.
I løpet av høsten 1914 hadde kampene på vestfronten i Frankrike og Belgia endt i en statisk skyttergravskrig, og frontlinjene var fastlåst. En ny front som kunne avlaste vestfronten ble ansett som en nødvendighet. De allierte håpet også at et angrep på Det osmanske riket ville dra Bulgaria og Hellas inn i krigen på alliert side. Et forslag om å bruke greske tropper for å invadere Gallipolihalvøya ble imidlertid stoppet av Russland.
Et første forslag fra en fransk minister om å angripe Tyrkia i november fikk ikke støtte. Den britiske marinens etterretningstjeneste foreslo å bestikke tyrkerne for å få dem til å slutte seg til de allierte. Men dette ble heller ikke satt ut i livet, og i begynnelsen av november 1914 erklærte de allierte Det osmanske riket krig.
Senere i november la marineministeren Winston Churchill frem sin første plan for et marineangrep på Dardanellene. Han vurderte det slik at Royal Navy hadde et stort antall gamle slagskip som ikke kunne brukes mot den tyske marinen i Nordsjøen, men som kunne være til nytte andre steder. Den opprinnelige planen baserte seg hovedsakelig på Royal Navy, med bare mindre støtte fra Royal Army for rutinemessige okkupasjonsoppgaver. En plan for et angrep og en invasjon av Gallipolihalvøya ble til slutt godkjent av den britiske regjeringen i januar 1915.
Allierte sjøstridskrefter angriper thumb|HMS «Irresistible» forlatt og synkende etter å ha gått på miner i Dardanellestredet Den 19. februar 1915 angrep en sterk britisk-fransk styrke tyrkiske artilleriposisjoner langs kysten av Dardanellene. Et nytt angrep ble iverksatt den 18. mars rettet mot det smaleste området av Dardanellene hvor stredet bare var halvannen kilometer bredt. En stor engelsk-fransk flåtestyrke under kommando av admiral John de Robeck med 16 slagskip forsøkte å trenge gjennom stredet og inn til Istanbul. De fleste fartøyene ble imidlertid skadet av miner lagt av den tyrkiske mineleggeren Nusret. Britene brukte trålere som minesveipere; de trakk seg imidlertid tilbake da de ble beskutt av tyrkerne, og minene ble ikke fjernet.
Hovedstyrken ble allikevel sendt inn og tre slagskip sank, HMS «Ocean», HMS «Irresistible» og det franske slagskipet «Bouvet», mens slagkrysseren HMS «Inflexible» og de franske slagskipene «Suffren» og «Gaulois» fikk store skader. To undervannsbåter var tapt ved første forsøk i mars, tatt av miner og strømninger, en 3dje, HMS E15. sank 17. april tatt av ubåtnett og skudd fra kysten.
Disse tapene fikk de allierte til å avstå fra videre forsøk på å forsere stredet kun med sjøstridskrefter, og den allierte retretten ga de tyrkiske styrkene et moralsk løft. De tyrkiske kanonstillingene hadde nesten sluppet opp for ammunisjon da den britisk-franske flåten trakk seg tilbake.
Invasjon
Etter fiaskoen med sjøstridskrefter sto det klart for de allierte at en invasjon med landstyrker var nødvendig for å slå ut tyrkisk mobilt artilleri. Det ville la allierte minesveipere rydde stredet for de større fartøyene. Den britiske forsvarsministeren, Lord Kitchener utnevnte general Sir Ian Hamilton til sjef for styrken, «Mediterranean Expeditionary Force», som skulle gjennomføre oppdraget.
I begynnelsen av 1915 var australske og newzealandske styrker stasjonert i Egypt under trening for å bli sendt til Frankrike. Styrken ble satt opp som «Australian and New Zealand Army Corps», ANZAC, bestående av 1. australske divisjon og «New Zealand and Australian Division». Andre elementer var den regulære britiske 29. divisjon, den britiske 10. divisjon (fra Kitcheners nye vernepliktsarmé), «Royal Naval Division» og et fransk ekspedisjonskorps (som inkluderte fire bataljoner fra Senegal).
Det ble en forsinkelse på over seks uker før mange av styrkene ankom fra Storbritannia. Dette ga de tyrkiske styrkene tid til å forberede seg på invasjonen. Det var lite hemmeligholdelse av troppebevegelser i Egypt og bestemmelsesstedet for invasjonsstyrkene var vidt kjent, de tyrkiske styrkene fikk derfor lett tilgang til informasjon så de kunne forberede seg. De tyrkiske styrkene på Dardanellhalvøya sørget for etterforsyning av ammunisjon og annet nødvendig utstyr.
thumb|Plassering av den 5. tyrkiske armé
Mot den britisk-franske ekspedisjonsstyrken sto den 5. tyrkiske armé under kommando av den tyske militære rådgiveren general Otto Liman von Sanders. Den tyrkiske styrken måtte forsvare begge sider av stredet Dardanellene og besto av seks av de beste tyrkiske divisjonene, totalt 84 000 soldater. Ved Bulair lengst nord var den tyrkiske 5. og 7. divisjon. Ved Kapp Helles, på sørspissen av halvøya og mot Egeerhavet var den tyrkiske 9. divisjon og i reserve midt på halvøya var den tyrkiske 19 divisjon under Kemal Atatürk. På den asiatiske siden av stredet, ved Kum Kale, var den tyrkiske 3. og 11. divisjon.
Invasjonsplanen for den 25. april 1915 anga at den 29. divisjon skulle landsettes ved Kapp Helles helt sør på halvøya og derfra rykke frem mot fortene ved Kilitbahir. ANZAC-styrken skulle landsettes nord for Gaba Tepe på kysten mot Egeerhavskysten hvorfra de skulle rykke frem over halvøya og hindre retrett eller forsterkning av styrken i Kilitbahir. Det franske ekspedisjonskorpset skulle foreta en avledende landsetting ved Kum Kale på den asiatiske kysten.
Kapp Helles thumb|Kapp Helles invasjonsområder Invasjonen ved Kapp Helles ble gjort av den britiske regulære 29. divisjon under kommando av generalmajor Aylmer Hunter-Weston; på fem strender i en bue på spissen av halvøya, benevnt fra øst mot vest som S, V, W, X og Y.
Kommandanten for landingen på Y-stranden kunne gå uhindret nesten til landsbyen Krithia, som var forlatt. Britene kom aldri så langt senere i slaget og Y-stranden ble evakuert dagen etter da tyrkiske forsterkninger ankom.
thumb|left|SS «River Clyde» ble brukt for å transportere første pulje soldater til V-stranden, resultatet var svært store tap
Hovedstyrken landet ved V-stranden, under det gamle fortet Seddülbahir og ved W-stranden. Ved V-stranden ble dekningsstyrkene fra Royal Munster Fusiliers og Royal Hampshires landsatt fra et ombygd kullfraktfartøy, SS «River Clyde». Skipet ble kjørt på grunn rett under fortet så troppene kunne gå rett iland via ramper, derpå skulle Royal Dublin Fusiliers landsettes fra åpne småbåter. På W-stranden skulle Lancashire Fusiliers også landsettes med småbåter på en liten strand, med bakenforliggende åser og avstengt med piggtråd. På begge landingsstedene var de tyrkiske forsvarerne i en glimrende posisjon for å påføre invasjonsstyrken fryktelige tap. Soldatene som forsøkte å komme i land fra SS «River Clyde» var perfekte mål for maskingeværene i Seddülbahirfortet. Av de 200 første soldatene som forsøkte å komme i land var det bare 21 som klarte å komme seg til stranden.Fra Royal Dublin Fusiliers Association veteranside (engelsk)
De tyrkiske forsvarerne var imidlertid for få til å kunne avvise invasjonsstyrken fullstendig. På W-stranden (etter hvert kjent som «Lancashire Landing») klarte soldatene å overmanne forsvarerne på tross av sine egne forferdelige tap; 600 drept eller såret av en total styrke på 1 000. Bataljonene som ble landsatt ved V-stranden hadde om lag 70 % tap. Seks av soldatene i Lancashire Fusiliers på W-stranden fikk Victoria Cross, mens på V-stranden fikk soldater og sjømenn i alt seks Victoria Cross og ytterligere tre utmerkelser dagen etter i det styrken slo seg ut fra stranden. Etter landingen var det så få soldater igjen av de to irske enhetene at de ble slått sammen. Bare én irsk offiser overlevde landingen; av de i alt 1 012 irske soldatene som ble landsatt var det kun elleve som klarte seg gjennom hele operasjonen på Gallipoli uskadet.
En australsk undervannsfartøy, HMAS AE2, klarte å passere og operere noen dager alene på baksiden, men ble likevel senket."National Library of Australia Catalogue" En annen undervannsfartøy, HMS E14, klarte å passere 27. april og operere noen uker på baksiden med stor effekt. Det franske undervannsfartøyet Joule, som prøvde det samme sank i forsøket 1. mai.
De innledende kampene thumb|Anzac, the landing 1915 av George Lambert, 1922 viser landingen ved Anzac Cove, 25. april 1915
Om kvelden den 27. april lanserte tyrkerne et samordnet angrep for å drive ANZAC-styrken tilbake til strendene. Ved støtte av skipsartilleri ble de tyrkiske styrkene hindret natten gjennom.
Den 28. april angrep de britiske styrkene, støttet av det franske ekspedisjonskorpset på sin høyre side, for å erobre Krithia i hva som senere ble kjent som «det første slaget om Krithia». Angrepsplanen var svært kompleks og dårlig formidlet til kommandantene i felt. Troppene i den britiske 29. divisjon var fremdeles utslitte og ute av balanse etter invasjonen og kampen for landsbyen Seddülbahir som hadde blitt erobret etter harde kamper den 26. Angrepet gikk i stå rundt kl 18 uten at målet, landsbyen Krithia, ble nådd. I løpet av dagen ble tyrkisk motstand hardere og sjansen for en rask erobring av halvøya forsvant. Kapp Helles, som Anzac Cove, ble en stillingskrig. Sterke tyrkiske motangrep natten til 1. og 3. mai ble slått tilbake på tross av at de brøt gjennom franske stillinger.