Charles André Joseph Marie de Gaulle (1890–1970) var en fransk offiser, politiker og forfatter. Under andre verdenskrig ledet han De frie franske styrker i kampen mot den tyske okkupasjonen fra 1940. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946, grunnla den femte franske republikk i 1958, og var president fra 1959 til 1969.
Den dagen De Gaulle ble gravlagt fra landsbykirken i Colombey-les-deux-Églises, ble det også holdt en nasjonal sjelemesse for ham i Notre-Dame i Paris.
Bakgrunn mini|left|Huset i Lille der Charles de Gaulle ble født. Huset er i dag museum. Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, i Lille og døpt neste dag i Saint André-kirken.Chronologie 1890-1913 Charles-de-gaulle-org, hentet 16.juli 2012 Hans fødested er i dag museum.Yves-Marie Hilaire: Maison natale du Général de Gaulle, actuellement musée Culture.gouv.fr, hentet 16.juli 2012
Hans foreldre, Henri de GaulleHenri Lerner:Qui était le professeur Henri de Gaulle ? Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012La généalogie du Général de Gaulle Charles-de-gaulle.org, hentet 21.juli 2012 og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet hadde en utpreget katolsk og patriotisk atmosfære.L'éducation religieuse de Charles de Gaulle Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012
Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene. På grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister og motstandere av den franske revolusjonen. Faren var veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk. Moren pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon for tyskerne ved Sedan. Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.
Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte.
De Gaulle var 196 centimeter høy og hans hengslete figur var gjenstand for vittigheter også fra Winston Churchill.
Utdannelse
De Gaulle avla baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.Chronologie 1890-1913 Charles-de-gaulle-com, hentet 16.juli 2012 De Gaulle leste klassisk militærteori blant annet Carl von Clausewitzs Vom Kriege (om krig).Rowland, B. M. (red.). (2011). Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.
De Gaulle snakket flytende tysk etter å ha lært tysk på skolen og tilbragt mange sommerferier i Tyskland. Kunnskapene i tysk var nyttige da han ble tatt til fange under første verdenskrig. Han leste blant annet Heinz Guderians bok om panserkrig og hurtige manøvre støttet av fly og infanteri. De Gaulle snakket også engelsk.https://www.thelocal.fr/20200618/five-things-you-never-knew-about-frances-charles-de-gaulleRowland, B. M. (red.). (2011). Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.Francois Dreyfus (2004): Unrecognized Resistance. Hoover Institution on War, Revolution, and Peace.Jackson, J. (2018). A Certain Idea of France: The Life of Charles de Gaulle. Penguin UK. «In fact at that time most members of the British elite spoke good French, and de Gaulle did not need to practise his shaky English too often.»Nolan, C. J. (red.). (1997). Notable US Ambassadors Since 1775: A Biographical Dictionary. Greenwood Publishing Group. «Believing that de Gaulle did not speak English , Walters embellished his translations. At the end of the meeting General de Gaulle spoke to Clark in English, demonstrating to Walters that he had recognized the blunder.» (s.360)
I krig Første verdenskrig De Gaulle deltok fra første stund i kampene, og ble på et tidspunkt såret. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine. Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte (sannsynligvis som følge av giftige gasser) ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.
Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.
Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter. Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene. Han ble løslatt fra krigsfangenskapet og returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenstillstanden i Compiègneskogen.
Andre verdenskrig
I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalk Pétain ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.L'Appel du 18 juin Youtube video Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.
Vichy-regimet erklærte at De Gaulle var en forræder. En fransk militærdomstol dømte De Gaulle til døden in absentia for å ha mobilisert de frie franske styrkene og motstand mot Philippe Pétains Vichy-regime. I en rettssak nummer 2 i juli 1940 ble han dømt for å ha desertert og for å gå i tjeneste hos en fremmed makt. Pétain støttet dommen og straffeutmålingen. De Gaulle omtalte hendelsen i Vichy med forakt og uttalte at han etter krigen ville diskutere med de som hadde dømt ham.Hazareesingh, S. (2012). In the Shadow of the General: Modern France and the Myth of de Gaulle. Oxford University Press, s. xiii.Haskew, M. E. (2011). De Gaulle: Lessons in Leadership from the Defiant General. MacMillan/St. Martin's Press, s. 4, 128.
Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.» I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange. De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.
Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.Geert Mak: Europa (s.478-81), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse. De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.
I fred miniatyr|Franske styrker paraderer på Avenue des Champs-Élysées 26. august 1944. Plakater uttrykker støtte til de Gaulle I august 1944 kunne han paradere på Champs-Élysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.
Pétain kom etter krigen tilbake til fra Tyskland og ble dømt til døden. De Gaulle omgjorde dødsstraffen til livsvarig fengsel.
I 1958 pågikk den algirske frigjøringskrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Ved kuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten i Algerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og gitt i oppdrag å få løsning på den da fastlåste politiske situasjonen. I denne sammenheng utba han seg, og fikk, et mandat til å utforme en ny konstitusjon, for det som i dag er kjent som Frankrikes «femte republikk». Etter at forslaget til konstitusjon hadde blitt godkjent, ble han så valgt til president, og på grunn av endringene i statens organer avløste han da den sittende presidenten, René Coty, før tiden.
Presidentperiode
8. januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.