frame|right|Tetragrammet i Paleo-Hebraisk alfabet (ble benyttet fra 900-tallet f. Kr. – 135 e. Kr.), gammelaramaisk alfabet (fra 900-tallet f. Kr. til 400 e. Kr.) og hebraisk kvadratskrift (fra 200-tallet e. Kr.) Tetragrammet eller tetragrammaton, fra gresk , betyr på norsk «de fire bokstaver», og benyttes særlig i jødedommen, men også enkelte ganger blant kristne som betegnelse for egennavnet til Gud JHVH (Jahve, hebraisk ). Dette navnet finnes 6828 ganger i skriftsamlingen som i jødedommen kalles Tanak og blant kristne kalles Det gamle testamente. Tetragrammet (JHVH) er en omskriving (noanavn) for guddommens egennavn fordi man tradisjonen sier at De Fire Stavene kun skal uttrykkes i rituell sammenheng, bønn iberegnet. Navnet er oppfattet som for hellig eller for farlig til å bli uttrykt i andre sammenhenger. I Høysangen blir De Fire Stavene, Tetragrammaton referert som HaSem, som er både et maskulint og feminint, eller også kjønnsnøytralt navn; som lettest kan oversettes med Navnet. På norsk gjengis oftest navnet Jahve eller Jehova. Noen norske teologer velger også å utelate vokalene når de omtaler Gudsnavnet skriftlig. Vanlige transkriberte varianter er JHVH, JHWH og YHWH. De ulike variantene skyldes at det ikke er enighet hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk (jod/yod) og (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.Se f. eks. første kapittel av Birkeland, Harris. «Lærebok i hebraisk grammatikk». Oslo: Grøndahl, 1950 og hele Sigmund Mowinckels norske forfatterskap, Johannes Pedersens danske forfatterskap med flere.
Blant jøder velger man vanligvis å si «Herren», «Gud» eller bare «Navnet» når man kommer til tetragrammet i teksten, fordi det regnes som det helligste av sju gudsnavn. I jødedommen er det forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på jom kippur (forsoningsdagen). Siden tempelet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. Minoriteten samaritaner, som på lik linje med jødene stammer fra de gamle israelittene, har også stor respekt for navnet, men ikke forbud mot å uttale det. Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Ifølge forskere sluttet man å uttale gudsnavnet en tid etter etter eksilet i Babylon (586-536 f. Kr.)Mettinger, Tryggve N. D. «In search of God: the meaning and message of the everlasting names». Philadelphia: Fortress Press s. 17.
thumb|right|250px|Bilde av Guds navn slik det er skrevet på Sør-Fron kirke. Navnets uttale Det er usikkert hvordan navnet opprinnelig ble uttalt. En rekke forskjellige måter å uttale navnet på har vært fulgt. Det er uenighet blant lærde hva som ligger nærmest den opprinnelige uttalen.
Jahu/Yahu: Uttalen Yāhū er sannsynliggjort gjennom uttalen av sammensatte personnavn som Ēliyyāhū (Elia) og Zəkharyāhū (Sakarja). Mange av disse navnene finnes i to utgaver — for eksempel Ēliyyāhū ~ Ēliyyā (Elia); Zəkharyāhū ~ Zəkharyā (Sakarja); Yirməyāhū ~ Yirməyā (Jeremia). Det finnes manuskripter som viser at arameisk-språklige jøder som levde i Nildeltaet i det 4. århundre f.kr. uttalte tetragrammet «IAHU» eller «IAHO». -Elephantine Papyrii, The Interpreters Dictionary of the Bible.
Jahuah/Yahwah: Jāhūah (med kamés under jod, kubús etter vav og patah-mappik under den siste hé) er, som Jahu, sannsynliggjort av uttalen i navn som Ēlijjāhū og Zəkharjāhū. Vokalen a er bare en glidelyd foran utlydende guttural. I framlyd får en formen Jəhō-, noe som også pekar mot formen Jāhūah, ettersom kamés (lang a) naturlig blir forkortet og redusert til ə ved mer enn én stavelses avstand fra hovedtrykket. Senkningen av u til o direkte foran guttural (ettersom glidelyden a kun forekommer foran guttural i utlyd) er også i overensstemmelse med tendensen i hebraisk fonologi. Denne uttalen er også forenlig med dialektisk uttale Jāhū (med bortfall av konsonant i utlyd før glidelyden a oppstod) og den samaritanske formen Jawe med bortfall av den gutturale h og typisk samaritansk forenkling av trippelvokalen aua til awa eller awe —jevnfør det samaritanske Eluwem ( < Eluim < Elohim).
Adonai: I klassisk rabbanittisk og karaittisk jødedom leser en ordet som «Adonai» (hebr. Ădōnāj — ‘min Herre’) de fleste stedene der konsonantteksten har JHVH. Det er på denne bakgrunn de fleste bibeloversettelser gjengir JHVH med «Herren» (eller, mer sjeldent: «Gud»). Som en påminnelse om denne lesemåten satte masoretene inn hebraiske vokaltegn for Adonai sammen med konsonanttegnene JHVH. Formen Adonai er også brukt i det norske minoritetsspråket rommani.
Sjema: Uttalen Sjema (arameisk šəmā) betyr rett og slett ‘Navnet’. Denne uttalen er særlig utbredt i samaritansk religion.
Hasjém: Uttalen Hasjém (hebraisk haššēm) betyr, som Sjema, ‘Navnet’. Denne formen blir gjerne brukt i ikke-liturgiske sammenhenger av askenasiske-ortodokse jøder.
Jehova(h): Formen Jehovah er brukt i hvert fall fra 1270 e.Kr. (i «Pugio fidei» av den spanske dominikanermunken Raymund Martin) og gjennom religiøs litteratur i hele middelalderen. Humanister på 1500-tallet gikk ut fra at vokaltegnene under JHVH faktisk hørte til selve Navnet. Denne misforståelsen var opphavet til at uttaleformen «Jehova» (Jəhōwā) ble så utbredt. Formen Jehova ble mye brukt i eldre kristen litteratur, inkludert bibeloversettelser. Jehovas vitner bruker vanligvis denne formen.
Jahve: Jahve (eller jahwœ̄) ) er en vanlig lesemåte blant forskere, særlig blant teologer og religionsvitere av ikke-jødisk bakgrunn. Formen er bygd først og fremst på den samaritanske uttalen Yáwe, en form som også kan forklares som en dialektisk form av Jāhūah — jf. samaritansk Elúwem for Elohim. I seg selv er formen Jahve problematisk i bibelsk hebraisk, i og med at den ikke følger de vanlige prinsipper for hebraisk fonologi. Det er for eksempel svært uvanlig å ha en uttalt h med sjevá naḥ i innlyd. Det er også dårlig samsvar mellom denne form og de avledede navneformer på Jeho- og -jahu.
Jihve: I nyere karaisme blir av og til uttalen Jihəve brukt.
Pipi: Hieronymus fortalte at det på hans tid var enkelte som uttalte navnet «PIPI», fordi de misforsto det hebraiske tetragrammet i den greske teksten. De forvekslet de hebraiske bokstavene med greske bokstaver og trodde at yodh og waw var den greske bokstaven iota og at he var pi. Derfor leste de tetragrammet fra venstre til høyre som pi, iota, pi, iota (ΠΙΠΙ), som uttales «PIPI».
Jeja: Skrivemåten Jeja kan komme av en forveksling mellom de hebraiske bokstavene J og V. Guds navn ble i hebraisk skriftspråk ofte forkortet til JH, JV eller bare J. I skrifter funnet i Qumran kan man se at de hebraiske bokstavene J og V er lett å forveksle. Kortformen JJ kan derfor komme av en feillesing av kortformen JV. Med tiden ble skrivemåten JJ også skrevet JJJ eller JVJ, eller av og til JJJJ. Det er blitt funnet en papyrus av Bibelen fra det tredje århundre e.Kr., der Guds navn er skrevet JJ. Vokalene e og a er hentet fra det arameiske ordet Sjema (‘Navnet’).
Det mest vanlige blant moderne forskere har vært å anse Jahve (eller Jahwe/Jahweh/Yahweh) som mest sannsynlig. Formen Jehova har vært mye brukt i eldre litteratur, men en del forskere heller nå også mot at formen Jahu ligger nærmest den opprinnelige.
Navnets betydning I Den hebraiske bibel (Tanákh i den jødiske tradisjon, Det gamle testamente i den kristne), forekommer navnet JHVH første gang i Første Mosebok 2,4. Guds navn er hentet fra et verb, den kausative (forårsakende) formen i imperfektum av det hebraiske verbet ha-wah, ‘å bli’. Guds navn betyr derfor ‘Han lar (eller: får til å) bli’.
Da Moses spurte etter Guds navn, fikk han dette svaret: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være» (Andre Mosebok 3,14, ifølge den norske NV-oversettelsen); på hebraisk: , som uttales ehjeh asjer ehjeh). Ehjeh er 1. person entall Qal imperfektum av rotordet hajah, og brukes nesten alltid for å beskrive noe om framtiden. Noen bibeloversettelser gjengir 2. Mos. 3:14 med «jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet ehjeh snarere betyr «jeg skal bli» eller «jeg skal vise meg å være» (sammenlign med 1. Sam. 18:18 i Det Norske Bibelselskaps bibel der ehjeh er oversatt til «jeg skal bli [kongens svigersønn]»). Det uttrykker tanken om at han fortsetter å gjøre seg til den han trenger å bli for å gjennomføre sin vilje. Men generelt må en si, at de hebraiske tempusene (finnes bare 2) perfektum og imperfektum, egentlig ikke sier noe som helst om tid i det hele tatt. Både perfektum og imperfektum kan teoretisk både oversettes som fortid, nåtid og fremtid, men som oftest vil man måtte bestemme hvilken tid det er snakk om ut ifra konteksten. 1913-utgaven av The Catholic Encyclopedia gir denne beskrivelsen av navnet: «Det passende navnet på Gud i det Gamle Testamente; jødene kalte det følgelig for det ypperste navn, det mektige navn, det eneste navn, det praktfulle og fryktelige navn, det skjulte og mystiske navn, det virkelige navn, det passende navn».
JHVHs vesen ifølge Den hebraiske bibelen JHVH opptrer i Den hebraiske bibel helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Han omtales som et åndevesen, boende i et lys utilgjengelig for mennesker, og med enorm vital energi. (Jesaja 40:26) JHVH opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve.» (2. Mosebok 33,20)
I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av JHVH som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren [JHVH] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2. Mosebok 34,6,7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.
Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2. Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså JHVH for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seirer. «Jeg er Herren [JHVH] din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2, 3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe JHVH, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, New Living Translation].» –2. Mosebok 20,4,5