thumb|Tradisjonelle islandske torvhus. thumb|Island som Islandia på Carta Marina av Olaus Magnus. Islands historie er kort i forhold til den til mange andre europeiske land, idet den først starter mot slutten av 800-tallet e.Kr., men også i geologisk forstand er Island en ung øy. Island ble dannet for rundt 20 millioner år siden av en serie vulkanske utbrudd i den undersjøiske fjellryggen som kalles for Den midtatlantiske ryggen. Den eldste steinprøven som er funnet dateres tilbake til ca. 16 millioner år.
Islands forhistorie Island, en øy mellom Norge og Grønland, forble lenge en av de største øyer på jorda som ikke var befolket av mennesker. Island er blant de områder som har blitt antatt å være det land som den greske oppdager Pytheas fra Massalia kalte for «Thule», men det er ikke sannsynlig ettersom Pytheas beskrev et befolket jordbruksland med melk, honning og frukt. Det skal dog huskes at klimaet var annerledes, og det er forskere som mener at navnet Grønland faktisk kan avspeile datidens virkelighet. Den nøyaktige datering for de første mennesker på Island er usikker.
I 1904, 1923 og 1933 ble det gjort funn av tre romerske mynter på Island fra 200-tallet e.Kr. Myntene ble preget under keiserne Aurelian, Probus og Diokletian.Haakon Shetelig: Roman Coins found in Iceland, Antiquity. A quarterly review of world archaeology, edited by Martin Carver, Volume 23, No 91, pp 161–163J. M. Alonso-Núñez: A Note on Roman Coins found in Iceland, Oxford Journal of Archaeology, Volume 5, Issue 1, pp 121–122 Disse ble høyst sannsynlig fraktet dit på et langt senere tidspunkt.Nova Roma
Det foreligger litterære bevis for at irske munker bosatte seg på Island før det kom et stort antall nordmenn med samme formål fra slutten av 800-tallet. Det er derimot ikke funnet arkeologiske spor fra irske bosettere.Iceland Archeology Den irske geografen Dicuil nevner i boken De mensura Orbis terrae (Om jordklodens utstrekning, ca. 825) et land ved navn «Thule». Han kan her sikte til enten nordlige delen av Norge, som Hålogaland, eller Island. Det er således en av de aller første skriftlige kilder som nevner Island, eller et land tilsvarende som Island, hvor «mørket regjerte i løpet av vinteren, men at sommeren var lys nok til å plukke lus fra klærne».Iceland History, sitat gjengitt på engelsk. Se forøvrig også Phillips, J. R. S.: The medieval expansion of Europe, Oxford and New York: Oxford University Press, 1988 (kan lese via Google Books)
Den islandske forfatteren Are Torgilsson Frode skrev i Islendingabok på begynnelsen av 1200-tallet at de første norske bosetterne fant små klokker da de kom, tilsvarende den type som irske munker brukte, men arkeologiske spor har ikke bekreftet dette.Erin-Lee Halstad McGuire: Archaeology in Iceland: Recent Developments
Island som fristat (874–1264) Landnåmstiden (874–930)
Se hovedartikkel, Landnåmstiden thumb|left|Den første siden fra Sagaen om Ramnkjell Frøysgode fra et islandsk manuskript fra 1600-tallet som nå blir oppbevart på Árni Magnússon instituttet AM 156 fol. Den første norrøne bosetningen av Island ble i tillegg til i Islendingabok også beskrevet i Landnåmabok (ca. slutten av 1100-tallet). På midten av 800-tallet reiste nordmenn fast til de ytre øyene som Shetland og Færøyene. Noen av disse drev ut av kurs og nådde da den ukjente øya Island. Den første som blir oppgitt å ha satt sine bein på Island var en nordmann fra Agder ved navn Naddodd, men som kun ble på øya en kort tid. Da han dro tilbake til Norge kalte han øya for «Snølandet» (Snæland). Det navnet som øya til slutt ble kjent under, Island, ble gitt av nordmannen Floke Vilgerdsson, også kjent som Ravn-Floke. Han overvintret på Barðaströnd ved Breiðafjörður.
Den første permanente bosetningen ble ifølge Landnåmaboka opprettet ved Reykjavík (= Røykvik) i år 874 ved Ingolf Arnarsson på samme sted hvor Islands hovedstad ligger i dag. Arkeologiske spor bekrefter at det var en bosetning her på 870-tallet. I løpet av de nærmeste årene fulgte en rekke nordmenn etter. Det er vanskelig vite hvorfra i Norge, men man kan at først og fremst Vestlandet som lett tilgjengelig, og fra Hålogaland i nord. Eksempelvis tyder ting på at den siste høvdingene på Borg var Olav Tvennunbrunni. Den siste høvdingen på Borg i Lofoten, dro med hele sin familie til Island på 900-tallet.X-Lofoten: Gudene fra vikingtid Deretter også fra de norrøne bosetningene i Irland, Skottland, nordlige England og delvis også fra Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene. Kanskje var det også noen fra de øvrige nordiske landene som Sverige og Danmark, men sannsynligvis i langt mindre antall.
De som kom fra De britiske øyer hadde muligens med seg treller og tjenestefolk av irsk og gælisk opprinnelse. Genetiske studier av den islandske befolkningen synes å bekrefte dette, og viser at den både er av skandinavisk og irsk opprinnelse. Et studium av Y-kromosomer som ble publisert i år 2000, fant at 41,4 % tilhørte haplogruppe 1, 34,2 % haplogruppe 2 og 23,8 % haplogruppe 3. Studiet viste også at genene fra haplogruppe 1 hadde gælisk/irsk opprinnelse, mens 2 og 3 syntes å ha skandinavisk opprinnelse. Dette betyr at mellom 20 % og 25 % av islandske menn hadde irske forfedre.Agnar Helgason, Sigrún Sigurardóttir, Jayne Nicholson, Bryan Sykes, Emmeline W. Hill, Daniel G. Bradley, Vidar Bosnes, Jeffery R. Gulcher, Ryk Ward og Kári Stefánsson: «Estimating Scandinavian and Gaelic Ancestry in the Male Settlers of Iceland», The American Journal of Human Genetics, Volume 67, Issue 3, 697–717, 1. september 2000 Et studium av mtDNA, viser at stam-mødrene til dagens islandske befolkning hovedsakelig kommer fra Skandinavia og De britiske øyer, men også har innslag fra samer, og sentraleuropeiske befolkningsgrupper.Agnar Helgason, Sigrún Sigurðardóttir, Jeffrey R. Gulcher, Ryk Ward, og Kári Stefánsson: mtDNA and the origin of the Icelanders: deciphering signals of recent population history., Institute of Biological Anthropology, University of Oxford, Oxford OX2 6QS, United Kingdom. NCBI PubMed, PMID (MEDLINE): 10712214, PMCID: PMC1288180, mars 2000, 66(3):999-1016.. Artikkelen er også gjengitt i American Journal of Human Genetics 66: 999. doi:10.1086/302816. Wittig H, Aschenbrenner A, Poetsch M, Krause D, Lignitz E.: «Variability of mitochondrial DNA in a population sample from Iceland». Institute of Forensic Medicine, Magdeburg University, Leipziger Strasse 44, 39120 Magdeburg, Tyskland, NCBI PubMed, PMID: 12935581 (MEDLINE), mars 2003, 5 Suppl 1:S173-6.
Ifølge Islendingaboka ble hele Island bosatt i løpet av 60 år. Antagelig var antallet innbyggere i 930 kommet opp i rundt 20 000 mennesker.
De første høvdingene tok det meste av jorda, og senere innflyttere måtte få jord tildelt av disse. Klimaet var mindre barskt enn det senere ble, og i tillegg til kveg- og sauedrift drev man også fiske, hval- og seljakt. Matressursene var svært knappe. I 1118 kom det 35 skip, hvorav bare åtte kunne returnere til Norge. At 27 skip måtte overvintre på Island, var nok til å skape matmangel i mange deler av landet.Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 197), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
Masseinnflytningen av nordmenn har blitt forklart med overbefolkning, men samtidskildene nevner også misnøye med dannelsen av det norske kongedømmet, spesielt Harald Hårfagres, hvilket også er akseptert som historisk korrekt ved at det brøt opp det lokale selvstyret og høvdingdømmet.
Alltinget thumb|Tingvoll hvor Alltinget ligger. thumb|left|Utsyn over Tingvollene. Nybyggerne organiserte seg i tingkretser hvor en jordeier ble akseptert som gode (den som ledet blotet) og tingleder. Jordeiernes selvstendighet var stor, og felles beslutninger ble fattet på lokale ting. I år 930 ble representanter fra alle tolv tingkretser, hver bestående av tre godord, samlet ved et felles ting, kalt Alltinget (norrønt Alþingi) ved Tingvoll (Þingvellir) for å fastsette lover, avgjøre tvister og dømme lovbrytere. Lovene var ikke nedskrevne, men memorert av lovsigemannen (logsogumaðr). Ulvljot ble valgt som den aller første lovsigemannen og satt i tre år. Han hadde på forhånd blitt sendt til Norge for å utarbeide en felles lov for hele Island, «Ulvljots lov» som ble vedtatt i 930, og var bearbeidet etter den norske Gulatingsloven.
Det ble opprettet to institusjoner på Alltinget, en lovgivende forsamling som ble kalt for «lagrett» og en felles domstol som ble kalt for «alltingsdomstolen». Disse ble holdt strengt fra hverandre. Lagretten besto av de 36 godene, senere 48 godene, og av bisitterne som hver gode valgte to av. Det årlige Alltinget som varte i to uker besto således av 108, og senere av 144 representanter utenom lovsigemannen.
Med tiden ble store og folkerike fylker inndelt i flere godord, det område en gode representerte. Flere fylker kunne også gå sammen om et felles ting i det som da ble kalt for et tingslag.
Den islandske fristaten var en aristokratisk rettsstat. Ettersom det ikke eksisterte noen form for sentralmyndighet som kunne tvinge dommen igjennom, var det opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig ved hjelp av sin egen ætt. Rettergang var basisen for alt offentlig liv. Gjennom denne nådde den islandske retten en selvstendig utvikling, basert på de samnordiske rettsinstanser. Islands selvstendige regler merkes spesielt på ættens gjennomgripende betydning, ikke bare i sivilretten, men også i kriminalretten. Her ble det, spesielt ved drap, utmålt en bot som ble beregnet etter slektsforholdene til partene i saken. Det ble også vist hensyn til den personlige æresfølelsen, blant annet ved bestemmelsen av straff. En rettstvist var en åpen kamp hvor retten var et middel framfor våpen mellom frie og myndige menn under påsyn og medvirkning av samfunnsmedlemmene. Ingen autoritetsperson opptrådte som partenes veileder. Lovsigemannen ledet forhandlinger, ble kun rådspurt om hva som var lov og hadde ingen myndighet utover dette. Ved en rettergang ble det krevd nærvær av et stort antall tingsmenn som fungerte dels som vitner, dels som dommere, dels som medlemmer av kviðr, den nemnd som skulle avgjøre den anklagedes skyld eller uskyld, dels også som voktere av orden ved tinget. Derfor var også en niendedel av tingsmennene i godordet pliktig til følge goden eller høvdingen til tinget.
Se hovedartikkel, Gode Se hovedartikkel, Liste over islandske lovsigemenn
Ættestridenes tid (930–1030) thumb|Torshammeren Mjølner er et symbol på hedendommen før Island gikk over til kristendommen år 1000. Usikkerheten om Alltingets domstolsmyndighet utløste blodige strider, til og med på selve tinget, og som en følge av disse ble det i år 965 besluttet, etter forslag av Tord Gell (Þord Gellir), at landet skulle inndeles i fire fjerdinger med hvert sitt fjerdingsting. Inndelingen av fjerdinger var gyldig ennå på 1900-tallet. Fjerdingene var sørlendingenes (Sunnlendingafiórðungr) mellom Jökulsá på Solheimasand under Eyjafjöll og Hvalfjorden; vestfjordingenes (Vestfirdingafiórðungr) til Bitrufjorden; nordlendingenes (Norðlendingafiórðungr) til Langanes samt østfjordingenes (Austfirðingafióðungr). I hver fjerding ble det også holdt tre herredsting, unntatt i den nordlige hvor det ble holdt fire.
Inndelingen var dog ikke fullstendig basert på landområde. Hver bonde kunne når som helst stille seg inn under en hvilken som helst gode eller høvding og således slutte seg til en annen fjerding enn den han bodde i. På samme tid ble tidsregningen ordnet. Hittil hadde islendingene regnet året i 364 dager (12 måneder med tretti dager hver og fire skuddager, aukanætr), men på forslag fra Torstein Surt ble det i tillegg besluttet at skudduke skulle settes inn for hvert syvende år. Denne tidsregningen, med senere rettelser, ble beholdt ved siden av den romerske tidsregningen helt inn på 1900-tallet.