Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.
Hundekroppen Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnærming eller en systemisk tilnærming.
Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.
Kroppsregioner Den mest sentrale strukturen i hundens skjelett er den lange ryggsøylen. Søylen, som er bygget opp av virvler og mellomvirvelskiver med små ledd i utvekstene på virvelbuene som gjør den fleksibel, kan sies å starte der hodet er festet og slutte ytterst på halespissen. Søylen er delt inn i seksjoner og underseksjoner.
Hoderegionen Halsregionen Skulderpartiet Rygg og brystregionen Lend- og bukregionen Krysset Haleregionen Bekkenregionen Fram- og bakbensregionen Fotregionen
Hodet thumb|right|225px|Hode- og halsregionen Kraniets knokler er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet.
Snuten Neseryggen Øyehulen Stoppen Pannen Skalletaket Nakkeknølen Munnen Haken Kjaken Kinnet Tinningen Ørebasen med ørehulen
Halsen (A) Strupeområdet (B) Framhalsen (C) Nakkesiden med nakkevirvlene, som øverst festes til hodet og nederst festes til den horisontale delen av ryggsøylen
Kroppen thumb|right|225px|Kroppsregionen Seksjon A – ryggen Mankeområdet med de første brystvirvelene i ryggsøylen Ryggen med de resterende brystvirvelene Lendet med lendevirvlene Krysset med korsbensvirvlene
Seksjon B – framdelen Skulderbladene Brystbenet Overarmene Albueleddene Underarmene Håndrotsleddene Framre haser (håndbaken) Mellomhånden Ribbenene Framlabbene med mellomhåndsknokene og håndknoklene med klør Skulderleddene
Seksjon C – bakdelen Bekkenet, der knoklene er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet Lårbenene med lårhalsen og hofteleddene Kneleddene Leggbenene Baklabbene Haleroten Halen med halevirvlene som avslutter søylen Haletippen Bakre haser (hælen) Mellomfoten Tåknoklene Bakklørne
Hoderegionen Hodeskallen, som er festet til første halsvirvel, består av kraniet med underkjeve og tungebenet. Kraniet er satt sammen av en rekke flate knokler som er sammenvokst i sømlignende ledd. Hodeskallen beskytter hjernen og flere viktige sanseorganer, og gir dessuten feste for tennene. Hulrommene i kraniet gjør skallen lettere. Hos kortskallede hunderaser er ansiktet flatt og har et forkortet kjeve- og snuteparti.
Hals-, rygg- og brystregionene Hos hunden er ryggsøylen, som deles inn i seksjoner med virvler, betydelig forlenget i begge ender (hals og hale). De har normalt 7 halsvirvler, 13 brystvirvler, 7 lendevirvler, 3 korsbensvirvler (som er sammenvokst) og 20-24 halevirvler. Hver virvel består av et virvellegeme med en overliggende benbue. Virvelbuene danner en tunnel der ryggmargen ligger. Mellom virvellegemene ligger det en skive, mellomvirvelskive, som består av en ytre bruskaktig ring og en bløt elastisk kjerne. Denne fungerer som ryggens støtdemper.
Til hver brystvirvel er det knyttet et ribbenspar, 13 i alt. Ribbenas nederste del består av brusk. De første 9 parene står i forbindelse med et sylinderformet brystben, mens de bakerste danner den bakre begrensingen av brystkassen – ribbenskurvaturen.
Ledd Ledd utformes etter hvilken funksjon de har. Foruten den bevegelige ryggsøylen forbindes knoklene i skjelettet med ledd for å gi rom for bevegelse, enten i form av at knokkelenden omdannes til et leddhode eller ei leddskål (og motsatt for den knoklen som den festes til), eller eventuelt omdannes til et rulleledd/hengsleledd.
Et typisk kuleledd er skulderleddet, et ledd som gir bevegelse i alle retninger. Albueleddet er et typisk hengsleledd, et ledd som i all vesentlighet brukes til strekk og bøyfunksjoner.
Kategori:Dyreanatomi Kategori:Hundedyr