Casa delle compere e dei banchi di San Giorgio (ofte bare kalt Banco di San Giorgio eller St. Georgs bank) var en av de eldste og mest innflytelsesrike finansinstitusjonene i Europa og verden. Institusjonen ble grunnlagt i 1407 av Republikken Genova for å konsolidere bystatens statsgjeld. Banken opparbeidet seg etter hvert privilegier som minnet om en suveren stat, og administrerte i perioder territorier som Korsika og genovesiske kolonier i Svartehavet.
Av fremtredende økonomiske historikere (som Fernand Braudel og Giovanni Arrighi) regnes banken som forløperen til moderne sentralbanker. Den forvaltet byens skattesystem og private sparepenger, og introduserte fundamentale innovasjoner som dobbelt bokholderi, omsettelige gjeldspapirer (kalt luoghi) og sofistikerte internasjonale clearingsystemer. I nesten fire århundrer fungerte banken som det «finansielle hjertet» i Det spanske imperiet og i handelssystemet rundt Middelhavet.
Historie miniatyr|Discorso del cittadino Stefano Carcassi sopra la Banca di San Giorgio, 1797.
Opprinnelsen: "Compere"-systemet (1100- til 1300-tallet) Bankens røtter strekker seg tilbake til kredittsystemet i middelalderens Genova på 1100-tallet. I en tid med kontinuerlig maritim ekspansjon finansierte Republikken ofte sine militære ekspedisjoner gjennom tvungne eller frivillige lån fra sine rikeste borgere.
Det første dokumenterte tilfellet dateres til 1147–1148, i forbindelse med den seirende ekspedisjonen mot Almería og Tortosa. For å dekke kostnadene overga byens konsuler inntektene fra visse tollavgifter for en periode på 15 år til et syndikat bestående av 18 kreditorer, i bytte mot et forskudd på 1 300 genovesiske lire.
Denne finansieringsformen ble kalt en compera. Systemet innebar at staten garanterte kreditorene (kalt comperisti) retten til å kreve inn skatter (gabelle) som betaling for renter og tilbakebetaling av kapitalen. På grunn av endeløse kriger mot VeneziaGiuseppe Felloni, Amministrazione ed etica nella Casa di San Giorgio (1407-1805). Lo statuto del 1568, Firenze, Leo Olschki, 2014, s. 5. og interne borgerkriger, vokste antallet slike compere ut av kontroll. Dette førte til et alvorlig økonomisk problem som var vanskelig å håndtere for Compagna Communis (som den middelalderske kommunen Genova ble kalt før den ble en fullverdig republikk).
Grunnleggelse og konsolidering (1407) En historisk mulighet for strukturell reform oppstod på begynnelsen av 1400-tallet, da den økonomiske kollapsen forårsaket av Chioggiakrigen gjorde den fragmenterte håndteringen av gjelden uholdbar. Den 27. april 1407, under styret til den franske guvernøren Jean II Le Meingre (kjent som Boucicaut), ble «Casa delle compere e dei banchi di San Giorgio» offisielt opprettet ved et statlig dekret.
Målet var å slå sammen all eksisterende statsgjeld til ett sentralt organ som kunne forvalte gjelden på en enhetlig og profesjonell måte.Giuseppe Felloni, Amministrazione ed etica nella Casa di San Giorgio (1407-1805). Lo statuto del 1568, Firenze, Leo Olschki, 2014, s. 3. Banken fikk ansvaret for å forvalte inntektene fra nesten alle tollstasjoner i Genova, noe som ga den en enestående økonomisk og politisk autonomi. Gradvis utvidet institusjonen sine funksjoner: i tillegg til skatteforvaltning ble den en innskudds- og utlånsbank med rett til å utstede kredittpapirer (biglietti di cartulario, forløpere til pengesedler) som nøt enorm tillit på de internasjonale markedene. Kapitalen til institusjonen økte gradvis til den nådde 52 millioner lire.
Banken var enestående for sin tid. Den regnes ikke bare som en av de første innskuddsbankene i Europa,Giuseppe Felloni, 2014, s. V. men også som en av de første offentlige bankene,F. Braudel, Civiltà e imperi del Mediterraneo nell'età di Filippo II, Einaudi, Torino 1976, s. 569. og dermed en direkte forløper til moderne sentralbanker.
Gullalderen og "genovesernes århundre" (1528–1627) Mellom 1400- og 1500-tallet ble Banco di San Giorgio en ekte politisk maktfaktor, nærmest en "stat i staten". Den kjente filosofen Niccolò Machiavelli observerte i sine Istorie Fiorentine hvor stabil banken var i motsetning til den kronisk ustabile Republikken:
I denne perioden, ute av stand til å administrere sine oversjøiske eiendeler militært og økonomisk, overlot Republikken Genova suvereniteten over flere viktige territorier til banken. Dette inkluderte Korsika (1453), koloniene på Krim (Gazaria), samt byer som Ventimiglia og Sarzana.
Etter Andrea Dorias politiske retningsskifte i 1528, som knyttet Genova til Habsburg-Spania, ble banken den finansielle motoren i imperiet til Karl V og Filip II. Dette sikret Genova finansiell overlegenhet i Europa, i det som ble kjent som «El siglo de los genoveses» (Genovesernes århundre). Genovesiske bankfolk, tett knyttet til San Giorgios ledelse, finansierte de spanske hærene gjennom asientos (kortsiktige lånekontrakter) og mottok til gjengjeld sølv fra det amerikanske kontinentet.
Genova kontrollerte den globale flyten av edelmetaller uten å selv eie en eneste sølvgruve. Deres dominans kom til syne under store vekselmesser (som i Piacenza), hvor banken gjorde opp internasjonale kontoer gjennom «Scudo di Mela» – en ideell regneenhet brukt for å kompensere kreditt og gjeld uten fysisk forflytning av gull eller sølv. Dette var et system som pekte fremover mot moderne globale finansmarkeder.
Nedgangstider (1627–1797) Året 1627 var et vendepunkt. Filip IV av Spania erklærte statskonkurs (quiebra), noe som fremskyndet en prosess hvor det genovesiske aristokratiet bevisst trakk seg unna den høye risikoen i spansk imperialøkonomi.
Casa di San Giorgio inntok nå en rolle som trygg havn for kapital som ble hentet hjem fra Spania. Sølvet som strømmet til Genova ble ikke lenger utelukkende reinvestert i risikable krigslån, men ble brukt til å støtte intern statsgjeld, eller omdirigert til tryggere investeringer i byer som Venezia og Roma.
Under Kandiakrigen (1645–1669) finansierte genovesisk kapital venezianernes gjeld, da investorene søkte sikre inntekter uten det massive administrative ansvaret de hadde hatt århundret før.
Oppløsningen under Napoleon (1797–1805) Selv om banken beholdt enorm prestisje på 1700-tallet, ble den kritisert av opplysningsfilosofer; Montesquieu kalte den et slags "pantelåneri" som garanterte Republikkens overlevelse.Marco Girardo, «Genova, la banca è nata qui», Avvenire, 3. mai 2009. Samtidig undergravde politisk ustabilitet og fremveksten av nye finanssentre som London og Amsterdam bankens hegemoni.
Nedgangen skjøt fart da Genovas uavhengighet tok slutt. I 1797, med opprettelsen av Den liguriske republikk under fransk innflytelse, ble banken fratatt ansvaret for skatter og statsgjeld. Den fikk da det offisielle navnet Banco di San Giorgio og fungerte formelt som statens sentralbank. Da Napoleon Bonaparte og det franske keiserriket annekterte Liguria i 1805, markerte dette slutten for institusjonen. Gullreservene ble konfiskert og sendt til Paris, og banken ble oppløst.Giuseppe Felloni, 2014, s. 6.
En lang likvidasjonsfase av eiendeler og verdipapirer ble ikke avsluttet før i 1856. Siden 1881 har bankens monumentale arkiv – en av verdens mest verdifulle kilder til økonomisk historie fra middelalderen og tidlig moderne tid – vært oppbevart i Archivio di Stato di Genova (Statsarkivet i Genova).
Institusjonell struktur og historisk hovedkvarter miniatyr|Sjøsiden av Palazzo San Giorgio i Genova. Juridisk sett var Casa di San Giorgio en enorm juridisk person, der den nominelle kapitalen utgjorde alle kreditorers utestående krav mot den genovesiske staten. Denne kapitalen var delt opp i standardiserte andeler kalt «luoghi» (loca), hver verdt 100 lire. Disse papirene, som kan ses på som tidlige former for aksjer, var nominative, men kunne fritt overføres, pantsettes og forvaltes av banken.Giuseppe Felloni, 2014, s. 3-4. Innehaverne av disse andelene, luogatari, var derfor ikke bare kreditorer, men reelle partnere/aksjonærer i institusjonen.
Det administrative maskineriet var toppstyrt for å garantere stabilitet og åpenhet. På toppen satt De åtte beskyttere (otto Protettori), personer med enorm prestisje og brede fullmakter. Aksjonærenes representative organ var Gran Consiglio delle compere (Det store kjøpsrådet), en forsamling på 480 medlemmer: 20 faste og 460 valgt blant luogatari, halvt ved avstemning og halvt ved loddtrekning.Giuseppe Felloni, 2014, s. 10. Dette organet tok beslutninger om strategiske spørsmål, for eksempel å innvilge nye lån til Republikken. Som støtte for strukturen eksisterte et profesjonelt byråkrati som i bankens storhetstid bestod av over 500 ansatte.
Bankens autoritet var sentrert rundt hovedkvarteret Palazzo San Giorgio. De startet med kun ett rom i bygningen i 1443, men bankens voksende politiske og økonomiske makt førte til at de overtok hele bygget i 1451. Slottet ble det nervepunktet for økonomien rundt Middelhavet, og rommet vekslingskontorer, gjeldsadministrasjon og det massive arkivet.
Banchi og bokføring miniatyr|Libro delle Colonne, hovedboken fra 1485. Banken administrerte ulike innskudds- og girobanker. Noen håndterte kontanter, mens andre var reservert spesifikke valutaer (f.eks. en for sølv-scudi, en for gullsekkiner osv.).
Disse filialene eller "bordene" (banchi) var plassert i en stor sal i første etasje av Palazzo San Giorgio. For hver filial var det to notarer som førte regnskap ved hjelp av dobbelt bokholderi. Skriftene ble ført i en journal (kalt manuale) og i en hovedbok (kalt cartularium). Bankens bøker ble ført på latin helt frem til slutten av 1700-tallet.Jacques Heers, Gênes au XV siècle, Paris, Flammarion, 1971, s. 124.
På denne måten skjedde en stor andel av pengetransaksjonene som "bankpenger" uten at fysiske mynter skiftet hender. Blant bankens kjente kunder og kontohavere fantes Ferdinand II av Aragón, Isabella av Castilla, og oppdageren Kristoffer Columbus.
Territoriale besittelser Utover å låne ut penger lokalt, absorberte banken syndikater som hadde lånt penger til andre nasjoner. Et eksempel er "Maona di Cipro" som hadde lånt penger til kongen av Kypros. Da han misligholdt lånet i 1447, overførte han suvereniteten over byen Famagusta til banken (byen ble gjenerobret av Kypros i 1464).
Banken administrerte også skatteinntekter fra Krim-koloniene (Gazaria). Etter Konstantinopels fall i 1453 overga den genovesiske staten hele suvereniteten for Gazaria til banken, men Det osmanske rike erobret disse territoriene i 1474.
I 1453 tok banken over suvereniteten på Korsika, med befolkningens samtykke. I tillegg fikk de overdratt byer på den liguriske rivieraen: Lerici, Sarzana, Levanto, Pieve di Teco og Ventimiglia. Siden administrasjonen av disse landområdene viste seg å være svært ulønnsom for banken, returnerte de formelt alle sine gjenværende territorier til Republikken Genova i 1562.
Monopoler Blant andre aktiviteter banken styrte på vegne av den genovesiske staten var monopol på salt, lotterier, og fremfor alt driften av statens myntverk (La Zecca). På disse områdene var banken likevel underlagt strenge reguleringer fra statlige myndigheter.
Referanser
Litteratur
Felloni, Giuseppe: Amministrazione ed etica nella Casa di San Giorgio (1407-1805). Lo statuto del 1568, Firenze, Leo Olschki, 2014 Kirk, Thomas A.: Genoa and the Sea: Policy and Power in an Early Modern Maritime Republic, 1559-1684, Johns Hopkins Univ. Press, 2005. Tai, Emily: «Restitution and the Definition of a Pirate: The Case of Sologrus de Nigro» i Mediterranean Historical Review, Vol. 19, Nr. 2, 2004. Felloni, Giuseppe og Laura, Guido: Genoa and the history of finance: A series of firsts?, 2004. Shaw, Christine: «Principles and Practice in the Civic Government of Fifteenth-Century Genoa» i Renaissance Quarterly, vol. 58, nr. 1, 2005, s. 45-90.
Eksterne lenker
La Casa di San Giorgio - Offisielt nettsted (arkivert) Genoa and the history of finance: A series of firsts? (PDF, engelsk)
Kategori:Banker