Lillian Evelyn Moller Gilbreth (født Moller; 1878–1972) var en amerikansk psykolog, industriingeniør, konsulent og pedagog, som var en pionér innen anvendelse av psykologi i tid-og-bevegelsesstudier. Hun ble på 1940-tallet beskrevet som «et geni i kunsten å leve».
Gilbreth, en av de første kvinnelige ingeniørene som tok doktorgrad, regnes som den første industri-/organisasjonspsykolog. Hun og mannen hennes, Frank Bunker Gilbreth, var rasjonaliserings- og effektivitetseksperter som bidro til studiet av industriell økonomi spesielt innen bevegelsesstudier og menneskelige faktorer, studier som ble forløpere for ergonomi.
Lillian Gilbreth står bak utviklingen av av søppelbøtten med fotpedal; hyller på innsiden av kjøleskapsdørene og andre oppfinnelser som gjorde hverdagslivet enklere. Hun søkte om en rekke patenter, inkludert et for å forbedre den elektriske boksåpneren og et annet for en avløpsslange for vaskemaskiner.
Bøkene «Cheaper by the Dozen» (1948) og «Belles on Their Toes » (1950), skrevet av to av barna deres ( Ernestine og Frank Jr. ), forteller historien om livet i familien Gilbreth. og beskriver hvordan tids- og bevegelsesstudier ble anvendt på organiseringen og de daglige aktivitetene til den store familien deres. Begge bøkene ble senere filmatisert.
Tidlig liv og utdanning Lillie Evelyn Moller ble født i Oakland, California, 24. mai 1878, som datter av Annie og William Moller. Faren var byggevarehandler. Hun var deres andre barn og den eldste av de ni søsknene som vokste opp. Deres første barn, en datter, døde i en alder av fire måneder. Hennes morfar, Frederick Delger, var en tysk immigrant som ble den rikeste mannen i Oakland.
Moller fikk hjemmeundervisning til hun var ni år gammel. Deretter begynte hun i første klasse på en offentlig barneskole, og ble raskt forfremmet gjennom klassetrinnene. Hun ble valgt til nestleder (vice president) for avgangsklassen ved Oakland High School og ble uteksaminert med svært gode karakterer i mai 1896.
Moller ønsket å gå på college, men faren hennes var imot slik akademisk utdanning for døtrene sine. Hun overtalte ham til å la henne prøve college i ett år og ble tatt opp ved University of California. Avslutningskarakterene hennes etter første klasse var blant de beste i klassen, og faren gikk med på å la henne fortsette studiene. Om kveldene hjalp hun moren med husholdningen og søsknene med leksene. Hun tok hovedfag i engelsk, i tillegg til studier i filosofi og psykologi, og hadde nok pedagogiske emner til å få undervisningskompetanse. Hun vant også en pris for poesi og spilte i studentteaterstykker.
Våren 1900 ble hun uteksaminert fra universitetet, og ble den første kvinnen som holdt tale ved en avslutningsseremoni ved University of California. Tittelen på talen hennes var «Life : A Means or an End» (Livet: Et middel eller et mål).
Moller vurderte en profesjonell karriere i stedet for å bli hjemme etter endt utdanning, og hun meldte seg på høyere utdanning ved Columbia University i New York City. Der studerte hun litteratur med George Edward Woodberry. Hun studerte også med psykologen Edward Thorndike, nylig ansatt ved Columbia, og han gjorde et varig inntrykk på henne. Selv om hun ble syk med pleuritt og måtte reise hjem, fortsatte hun å referere til ham i sitt senere arbeid. Hun returnerte til University of California i august 1901, for å jobbe mot en mastergrad i litteratur. Under veiledning av litteraturprofessor Charles Gayley skrev hun en avhandling om Ben Jonsons skuespill Bartholomew Fair, og fikk sin mastergrad våren 1902.
Etter mastergraden begynte Moller på doktorgradsstudier ved University of California, men tok fri for å reise gjennom Europa våren 1903. I 1904 giftet hun seg med ingeniøren Frank Bunker Gilbreth og de flyttet sammen til New York. Hun fullførte en doktorgradsavhandling ved University of California, Berkeley i 1911, men ble ikke tildelt graden på grunn av manglende oppfølging av bostedskravene for doktorgradskandidater. Avhandlingen ble publisert som The Psychology of Management: The Function of the Mind in Determining, Teaching and Installering Methods of Least Waste i 1914.
Etter at Gilbreth-familien flyttet til Providence i Rhode Island, begynte Lillian å studere ved Brown University. Hun tok en doktorgrad i anvendt psykologi i 1915, noe som gjorde henne til den første av pionerene innen industriell ledelse som tok en doktorgrad. Temaet for avhandlingen hennes var effektive undervisningsmetoder og hadde tittelen «Some Aspects of Eliminating Waste in Teaching» Doktoravhandlingen hennes ble publisert i 2019 som en bok med tittelen Eliminating Waste in Teaching. ()
Ekteskap og familie Lillian Moller møtte Frank Bunker Gilbreth i juni 1903 i Boston, Massachusetts, da hun var på vei til Europa med sin ledsageren, som var Franks fetter. Frank hadde vært lærling i flere byggfag i og etablert et entreprenørfirma med kontorer i Boston, New York og London.
Paret giftet seg 19. oktober 1904 i Oakland, California, og slo seg ned i New York. De flyttet senere til Providence, Rhode Island, og flyttet til slutt familien til Montclair, New Jersey.
Lillian og Frank hadde ønsket å bli foreldre til en stor familie. Han ville helst ha fikk tolv barn. Dette ble etter hvert oppfylt. Ett av barna døde som liten, i 1912; ett var dødfødt i 1915; og elleve av dem levde til voksen alder, inkludert Ernestine Gilbreth, Frank Bunker Gilbreth jr. og Robert Moller Gilbreth.
Frank Bunker Gilbreth døde av hjerteinfarkt 14. juni 1924, og Lillian giftet seg aldri på nytt.
Karriere I bortimot 50 år kombinerte Lillian Gilbreths fagene psykologi, vitenskapelig ledelse og ingeniørfag. Hun inkluderte også sine perspektiver som kone og mor i sin forskning, skriving og konsulentarbeid. Hun ble en pionér innen det som nå er kjent som organisasjonspsykologi. Hun hjalp teknologer og ingeniører med å erkjenne viktigheten av de psykologiske dimensjonene ved arbeid. I tillegg ble hun den første amerikanske ingeniøren noensinne som skapte en syntese av psykologi og vitenskapelig ledelse. (Gilbreth introduserte konseptet med å bruke psykologi for å studere ledelse på Dartmouth College Conference on Scientific Management i 1911).
Ekteparet Lillian og Frank drev firmaet Gilbreth, Incorporated, deres forretnings- og ingeniørkonsulentfirma, i fellesskap. De skrev en rekke publikasjoner hver for seg, og i tillegg var de medforfattere av flere bøker og mer enn femti artikler om en rekke vitenskapelige emner. Lillian ble imidlertid ikke alltid navngitt som medforfatter i deres felles publikasjoner, muligens på grunn av forlagenes bekymring for å navngi en kvinnelig forfatter. Selv om hennes kvalifikasjoner inkluderte en doktorgrad i psykologi, ble hun sjeldnere nevnt i deres felles publikasjoner enn mannen sin, som ikke gikk på universitetet.
Lillian og Frank Gilbreth var sikre på at de revolusjonerende ideene til Frederick Winslow Taylor verken ville være enkle å implementere eller tilstrekkelige; implementeringen av dem ville kreve hardt arbeid fra ingeniører og psykologer for å gjøre dem vellykkede. Gilbreth mente også at vitenskapelig ledelse, slik den ble formulert av Taylor, kom til kort når det gjaldt å håndtere det menneskelige elementet på fabrikkgulvet. Lillian og Frank Gilbreth bidro til å formulere en konstruktiv kritikk av taylorismen ; denne kritikken hadde støtte fra andre vellykkede ledere. Republished in 1974. See: ).
I 1934 organiserte Gilbreth det energisparende kjøkkenet, sammen med barnerommet og klærne til demonstrasjonshuset «America's Little House». Dette prosjektet, designet av arkitekten Roger Bullard, var en modell fra «Better Homes in America» for et toetasjes hus i forstadsstil som skulle ligge i New York City på Park Avenue og 39th Street, blant alle skyskraperne.
Etter første verdenskrig utførte Gilbreth-paret banebrytende arbeid med rehabilitering av amputerte krigsveteraner.
Etter Franks bortgang nektet tre av Gilbreths største klienter å fornye, eller de kansellerte, kontrakter. Nære kolleger tilbød henne ansettelse i sine firmaer, men Lillian ønsket å drive hennes og Franks virksomhet videre.
Studie av tid, bevegelse og utmattelse, en forløper for ergonomi Gilbreth og mannen hennes var likeverdige partnere i ingeniør- og ledelseskonsulentfirmaet Gilbreth, Incorporated. Hun fortsatte å lede selskapet i flere tiår etter hans død i 1924. Gilbreth-paret, begge pionerer innen vitenskapelig ledelse, var spesielt dyktige til å utføre tid-og-bevegelsesstudier. De kalte metodikken sin Gilbreth-systemet og brukte slagordet «Den ene beste måten å gjøre arbeid på» for å promotere den. De utviklet også en ny teknikk for studiene sine ved å et filmkamera for å registrere arbeidsprosesser. Disse filmede observasjonene gjorde det mulig for dem å redesigne maskiner så de passet bedre med arbeidernes bevegelser, for å forbedre effektiviteten og redusere tretthet. Forskningen deres på tretthetsstudier var en forløper for ergonomi. Gilbreth-paret anvendte en menneskelig tilnærming på vitenskapelig ledelse, for å utvikle innovasjoner innen effektivitet på arbeidsplassen. De foreslo forbedret belysning og regelmessige pauser, og ideer for psykologisk velvære på arbeidsplassen, som forslagskasser og gratis bøker.
Husholdningsøkonomi og rasjonalisering av husarbeid Etter ektemannen død fortsatte Lillian Gilbreth å forske, skrive og undervise, i tillegg til å være rådgiver for bedrifter og produsenter. Hun deltok også i profesjonelle organisasjoner som American Society of Mechanical Engineers frem til sin egen død, nesten femti år senere i 1972. I tillegg vendte hun oppmerksomheten mot hjemmet, til tross for sin aversjon mot husarbeid og det faktum at hun lenge hadde ansatt hushjelp på heltid. Barna hennes beskrev en gang kjøkkenet hennes som en «modell for ineffektivitet».
På grunn av diskriminering innen ingeniørmiljøet, rettet Gilbreth sin innsats mot forskningsprosjekter innen det tradisjonelt kvinnestyrte området innen husholdsledelse og -økonomi. Hun anvendte prinsippene for vitenskapelig arbeidsledelse på huslige oppgaver og «forsøkte å gi kvinner kortere, enklere og lettere måter å gjøre husarbeid på, slik at de kunne søke betalt arbeid utenfor hjemmet.» Gilbreth-barna deltok ofte i eksperimentene.
Gilbreth var sentral i utviklingen av det moderne kjøkkenet, og skapte «arbeidstrekanten» og lineære kjøkkenoppsett som ofte brukes i dag. På slutten av 1920-tallet samarbeidet hun med Mary E. Dillon, president i Brooklyn Borough Gas Company. De designet et effektivt kjøkken utstyrt med gassdrevne apparater, kalt Kitchen Practical. De utviklet konseptet om en sirkulær arbeidsstasjon og en sirkulær arbeidsflyt i kjøkkenet. Målet var å minimere unødvendige bevegelser ved å plassere utstyr og arbeidsstasjoner i en logisk rekkefølge, i en bue rundt husmoren, slik at hun kunne utføre oppgavene mest mulig effektivt og med minst mulig fysisk belastning. Alt ble nøye analysert for å redusere tiden og innsatsen som kreves for å tilberede måltider. Kitchen Practical ble vist offentlig på en utstilling i 1929. Da Gilbreth en tid var industriingeniør hos General Electric, «intervjuet hun over 4000 kvinner for å designe riktig høyde for komfyrer, vasker og annet kjøkkeninnredning mens hun jobbet med å forbedre kjøkkendesign».
Gilbreth står bak utviklingen av av søppelbøtten med fotpedal; hyller på innsiden av kjøleskapsdørene (inkludert smørbrettet og eggeholderen) – og veggbrytere for lys, som nå er standard. Hun søkte om en rekke patenter, inkludert ett for å forbedre den elektriske boksåpneren og et annet for en avløpsslange for vaskemaskiner.
Lillian fortsatte å rådgi bedrifter og produsenter etter Franks død. Blant klientene hennes var Johnson & Johnson og Macy's, blant andre. [ 16 ] Lillian tilbrakte tre år hos Macy's for å finne løsninger på salgs- og personalproblemer. Løsningene inkluderte å bytte ut lysarmaturer for å redusere øyetretthet og eliminere dupliserte opptak av salgssjekker.