miniatyr|Romersk glassbeger Romerske glass gjenstander har blitt funnet over hele Romerriket i husholdnings-, industri- og begravelsessammenhenger. Glass ble primært brukt til produksjon av vaser og beger, selv om mosaikkfliser og vindusglass også ble produsert. Romersk glassproduksjon utviklet seg fra hellenistiske tekniske tradisjoner, og konsentrerte seg først om produksjon av intenst farget støpt glass.

I løpet av det første århundre e.Kr. gjennomgikk imidlertid industrien en rask teknisk vekst som så introduksjonen av glassblåsing og dominansen av fargeløst eller 'aqua'-glass. Produksjonen av råglass ble utført på geografisk separate steder fra bearbeidingen av glass til ferdige kar, og ved slutten av det første århundre e.Kr. resulterte storskala produksjon i etableringen av glass som et vanlig tilgjengelig materiale i den romerske verden, og et som også hadde teknisk svært vanskelige spesialiserte typer luksusglass, som må ha vært veldig dyrt, og konkurrerte med sølv og gull som elitens servise.

Romerske glassindustrien Glass ble produsert i romerske sammenhenger ved hjelp av primært hellenistiske teknikker og stiler innen den sene republikanske perioden. De fleste produksjonsteknikkene var tidkrevende, og det opprinnelige produktet var et tykkvegget kar som krevde betydelig etterbehandling. Dette, kombinert med kostnadene ved å importere natron for produksjon av råglass, bidro til den begrensede bruken av glass og dets posisjon som et dyrt og høystatusmateriale. Glassindustrien var derfor et relativt lite håndverk i den republikanske perioden, selv om mengden og mangfoldet av tilgjengelige glassbeholdere økte dramatisk i løpet av de første tiårene av det første århundre e.Kr. Viktig ny teknikk innen glassproduksjon ble utviklet i løpet av det første århundre e.Kr. Glassblåsing tillot glassarbeidere å produseregjenstander med betydelig tynnere vegger, noe som reduserte mengden glass som trengs for hvert gjenstand. Glassblåsing var også betydelig raskere enn andre teknikker, og gjenstandene krevde betydelig mindre etterbehandling, noe som representerte en ytterligere besparelse i tid, råmaterialer og utstyr.

Glassproduksjon nådde sitt høydepunkt i begynnelsen av det 2. århundre e.Kr., med glassgjenstander i husholdningssammenhenger av alle slag. De primære produksjonsteknikkene blåsing, og i mindre grad støping, forble i bruk resten av romertiden, med lite endringer i teknologi. Fra det 2. århundre og utover ble stilene stadig mer regionaliserte, og omfanget av lukkede beholdere som små flasker og krukker økte. Etter Konstantins konvertering begynte glassverkene raskere å bevege seg fra å avbilde hedenske religiøse bilder til kristne religiøse bilder.

Produksjonsteknikker miniatyr|Romersk glass fra det 2. århundre

Kjerneforming Håndverkere brukte en masse av leire og halm festet rundt en metallstang for å danne en kjerne, og bygde opp et kar ved enten å dyppe kjernen i flytende glass, eller ved å helle flytende glass over kjernen. Kjernen ble fjernet etter at glasset var avkjølt, og håndtak, og dekrative elementer ble deretter lagt til. Disse gjenstandene er preget av relativt tykke vegger, sterke farger og sikksakkmønstre i kontrastfarger, og var begrenset i størrelse til små salve- eller duftbeholdere. Denne tidlige teknikken fortsatte i popularitet utover i det 1. århundre f.Kr.

Kaldslipt glass Denne teknikken er relatert til glassets opprinnelse som erstatning for edelstener. Ved å låne teknikker fra smykkestein og utskårne edelstener, kunne håndverkere produsere en rekke små beholdere fra blokker av rått glass eller tykke støpte emner, inkludert kaméglass i to eller flere farger.

Glassblåsing Hovedartikel: Glassblåsing

Denne teknikken skulle dominere den romerske glassindustrien etter slutten av det 1. århundre e.Kr.

Andre produksjonsteknikker Glasstøping er prosessen der glassgjenstander støpes ved å lede smeltet glass inn i en form hvor det størkner.

Fusing er en teknikk der gjenstander lages i en ovn ved å forme glass over former ved høye temperaturer. Slumping av en pyrometrisk kjegle brukes ofte til å måle temperaturen i en ovn.

Dekorative teknikker

Støpte glassmønstre Glassplatene som ble brukt til fusing kunne være produsert av vanlig eller flerfarget glass, eller til og med formet av «mosaikk»-stykker. Produksjonen av disse gjenstandene utviklet seg senere til moderne stangglass-teknikk, og millefiori-teknikker. Seks primære mønstre av «mosaikk»-glass er identifisert:

Blomstermønstre (millefiori) og spiralmønstre: Dette ble produsert ved å binde stenger av farget glass sammen og varme dem opp og smelte dem sammen til et enkelt stykke. Disse ble deretter kuttet i tverrsnitt, og de resulterende skivene kunne smeltes sammen for å lage komplekse mønstre. Alternativt kunne to strimler av kontrastfarget glass smeltes sammen og deretter vikles rundt en glassstang mens den fortsatt var varm for å produsere et spiralmønster. Tverrsnitt av dette ble også kuttet, og kunne smeltes sammen for å danne en plate eller smeltes til vanlig glass. Marmorerte og flekkete mønstre: Noen av disse mønstrene er tydelig dannet gjennom forvrengning av det opprinnelige mønsteret under glassplatens fusing under smelting. Ved å bruke spiralformede og sirkulære mønstre med alternerende farger kunne produsentene imidlertid også bevisst imitere utseendet til naturstein. Dette forekommer oftest på søyleformede boller, som er et av de vanligste glassfunnene fra det 1. århundre. Kniplingsmønstre: Strimler av farget glass ble tvunnet med en kontrastfarget glasstråd før de ble smeltet sammen. Dette var en populær metode i den tidlige perioden, men ser ut til å ha gått av moten innen midten av det 1. århundre e.Kr. Stripete mønstre: Lengder av monokromt og filigranglass ble smeltet sammen for å skape livlige stripete design, en teknikk som utviklet seg fra filigranglassteknikken i løpet av de siste tiårene av det 1. århundre e.Kr.

Produksjonen av flerfargede gjenstander avtok etter midten av det 1. århundre, men forble i bruk en stund etterpå.

Gullglass Gullglass var en teknikk for å feste et lag med bladgull med et design mellom to sammensmeltede lag med glass, utviklet i hellenistisk glass og gjenopplivet på 200-tallet. Det finnes svært få større design, men de aller fleste av de rundt 500 gjenværende er rundeller som er avskårne bunnene av vinkopper eller glass som ble brukt til å markere og dekorere graver i katakombene i Roma ved å presse dem inn i mørtelen. De aller fleste er fra 300-tallet og inn i 400-tallet. De fleste er kristne, men mange hedenske og noen få jødiske.

Andre dekorative teknikker En rekke andre teknikker var i bruk i romertiden, inkludert emaljert glass og gravert glass.

Kjente gjenstander Blant kjente romerske glassgjenstander finner man:

Portland vasen er verdens mest berømte eksemplar av cameoglass. Den forestiller mytologiske scener skåret ut i hvitt glass over en mørkeblå bakgrunn. Lycurgus begeret er et unikt beger i dikroisk glass som skifter farge fra grønt til rødt når det belyses bakfra, takket være nanopartikler av gull og sølv. Trivulzio nettbegret er en vinkopp som ble laget på 300-tallet e.Kr. Det er en av de best bevarte senromerske nett eller burbegrene. Inskripsjonen er BIBE VIVAS MULTIS ANNIS, på norsk Drikk, og lev i mange år. Blue Vase er en kjent cameoglass vase funnet i Pompeii, dekorert med detaljerte scener av høsting og musikk. Brescia medaljongen er et familieportrett fra Alexandria utført i gulllglass.

Funn i Norge Det er gjort noen funn av Romersk glass også i Norge.

Den eneste romerske vasen i kaméglass som har blitt funnet utenfor Romerrikets grenser ble funnet i Norge. Glassvasen eller glassbegret var dessverre knust da den ble funnet i 1854, og de fleste av bitene mangler. Den enestående romersk vase, Solbergvasen, ble funnet i ei myr ved gårdene Solberg og Grøsland, 5 km fra Sem-funnene. Delene av vasen er datert til det første århundre og oppbevares i Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Referanser

Kategori:Glass