høyre|miniatyr|Jernkorset ble brukt som identifikasjonsmerke på tyske og østerriksk-ungarske fly foruten tyske stridsvogner i 1. verdenskrig miniatyr|Keiserlig manøver i Odenwald, 1888 Den keiserlige tyske armé, kalt Deutsches Heer, betegner Tysklands forsvar fra rikets samling i 1871 til etableringen av Reichswehr i 1919, etter nederlaget i første verdenskrig. Keiseren var i krig og fred øverstkommanderende over arméen som var satt sammen av styrkene fra Prøyssen, Bayern, Sachsen og Württemberg. Enhetene fra de andre tyske stater sto under prøyssisk ledelse, eller inngikk i den prøyssiske arméen. De bayerske, saksiske og württembergske arméer var i fredstid underlagt deres respektive regenter og krigsministerier. Mens den bayerske arméen var en selvstendig enhet, utgjorde de saksiske og württembergske styrkene særskilte armékorps, mens de mindre statene stilte regimenter eller, som fyrstedømmet Lippe, en bataljon.
Det tyske keiserrikets flåte og koloniale Schutztruppe var direkte underlagt keiseren. Keiseren hadde også i fredstid rett til å fastsette troppestyrken og deres plassering i garnisoner, anlegge festninger og rett og plikt til å gjennomføre en ensartet organisasjon og formering, bevæpning og kommando, samt utdannelse og trening av offiserer og mannskap. Militærbudsjettet ble fastlagt av parlamentene i de enkelte statene og i riksdagen.
Innledning Hær og marine var ifølge forfatningen i vidt omfang underlagt keiseren. En parlamentarisk kontroll var etablert i form av at riksdagen og de ulike landdagene skulle knesette militærbevillingene. Grensene for den nesten eneveldige makten var svakt definert. Militæret forble dermed en viktig del av monarkiets fundament. Under keiseren stod militærkabinettet, det prøyssiske krigsministeriet og generalstaben. De tre institusjoner lå til tider i innbyrdes kompetansestrid. Især generalstaben forsøkte å få innflytelse på de politiske beslutningene. Det skjedde allerede under Helmuth Karl Bernhard von Moltke og senere under Alfred von Waldersee. Det samme var tilfellet med Alfred von Tirpitz i flåtespørsmål.
Den tette tilknytningen til monarkiet viste seg i starten gjennom et delig dominert offiserskorps. Også senere fastholdt adelen en sterk stilling især blant høyere offiserer, men andelen av borgerlige offiserer vokste i takt med hærens og flåtens utbygging. Indre sosialisering og adelens norm-hegemoni ga en borgerlig selvforståelse som ikke avvek fra den adelige i nevneverdig grad.
De tyske samlingskrigene dreide synet på militæret til å bli et sentralt element i den voksende tysk nasjonale patriotisme, hevet over kritikk. Allikevel støttet ikke politikerne ubetinget en økning av militærbevilgningene. Først i 1890 oppnådde den grunnlovens krav om 1% av befolkningen under våpen i fredstid, svarende til 490.000 mann. I de følgende årene ble hæren ytterligere utvidet, men mellom 1898 og 1911 fortrengt til fordel for en dyr flåteopprustning. Selv generalstaben var motstander av en ytterligere utbygging av styrken, av frykt for økt andel borgerlige offiserer. I denne perioden ble Schlieffenplanen utarbeidet, som inneholdt konseptet for en mulig tofrontskrig mot Frankrike og Russland med Storbritannia på motstandernes side. Etter 1911 ble hæren utvidet i høyt tempo, uten at man nådd den styrken Schlieffenplanen forutsatte.
Under keisserriket fikk arméen en sterk stilling i samfunnet. Offiserskorpset ble av de toneangivende delene av befolkningen betraktet som "de første i staten". Dets verdensbilde var formet av troskap mot monarkiet og forsvar av regentens rettigheter, det var konservativt, antisosialistisk og grunnleggende antiparlamentarisk. Den militære adferds- og æreskodeksen formet også store deler av det omgivende samfunnet, og for mange ble den statusen som fulgte det å være reserveoffiser et attråverdig mål.
Militæret var viktig for etableringen av en felles tysk nasjonalfølelse. Felles tjeneste integrerte den katolske befolkningen i det protestantisk pregete riket. Selv blant arbeiderklassen ble den lange verneplikttiden på 2 eller 3 år betraktet som statens "skole".
Overalt vokste soldaterforeninger frem som bærere av militære verdier, i 1913 utgjorde de samlet hele 2,9 millioner medlemmer, organisert i Kyffhäuserbund, som dermed var den største sammenslutningen i riket.
Historie Allerede i forfatningen for det Nordtyske forbundet som var den umiddelbare forgjengeren til det tyske keiserriket, ble der gjennomført en standardisering av hærene ved at de små statenes tropper ble innlemmet i den prøyssiske hæren. Kun Sachsen hadde tatt forbehold om særlige rettigheter for sin hær ved innlemmelsen i det Nordtyske forbundet. Etter seieren over Frankrike inntrådte også de sørtyske statene, dvs. storfyrstedømmene Baden og Hessen samt kongerikene Bayern og Württemberg i det Nordtyske forbundet. Württemberg og Bayern fastholdt noen forbehold, såsom fastholdelsen av egne hærorganisasjoner. Først i tilfelle av krig ville de bayeriske tropper bli underlagt felles kommando, mens de württembergske og saksiske tropper allerede i fredstid var underlagt den store generalstaben. Embetsverket av de württembergske og saksiske tropper skjedde dog fra krigsministeriene i Stuttgart og Dresden.
Dette organisatoriske rotet var i begynnelsen av 1. verdenskrig årsak til betydelige vanskeligheter da krigsministeriene i Berlin, Stuttgart, München og Dresden ikke hadde koordinert materielanskaffelsen, og utrustningen i de ulike hærene avvek derfor fra hverandre i betydelig grad. Dette førte til sist til, at man i 1917 opprettet "Normenausschusses som deutschen Industrie", forløperen for Deutsches Institut für Normung og de velkjente DIN-normene "".
Juridisk grunnlag Grunnlaget for størrelsen og organisasjonen av den tyske hæren var især fastlagt i:
Riggforfatningen av 16. april 1871 Forbundet mellom det Nordtyske forbundet og Bayern av 23. november 1870 Militærkonvensjonen mellom det Nordtyske forbundet og Württemberg av 21./25. november 1870 Konvensjonene mellom Prøyssen og Sachsen av 7. februar 1867 Konvensjonene mellom Prøyssen og de øvrige forbundsstatene Riggmilitærloven av 2. mai 1874 Lovene vedrørende den tyske hærens fredsstyrke.
Ledelsesprinsipp i den tyske hæren Herom skrev den israelske militærhistorikeren Martin van Creveld: "I motsetning til den allment utbredte kliche om "kadaverdisiplin" og prøyssisk disiplin hadde den tyske hæren i det minste fra den eldre Moltkes tid alltid lagt vekt på den sentrale betydningen av selvstendig initiativ og ansvarlighed – selv på de laveste rangtrinnene".
Allerede siden Frederik den Stores tid ble offiserer konsekvent oppdratt til å handle selvstendig.
Et sitat fra Frederik den Store illustrerer dette:
Som eksempel på hvorledes den prøyssiske lydigheten skulle forstås kan framheves en hendelse fra Slaget ved Zorndorf. Seydlitz nektet flere ganger at utføre kongens befaling om att gripe inn i slaget med sine kavalerienheter, selv om han ble truet med at "han ville med sitt hode bli holdt ansvarlig for slagets utgang". Seydlitz grep først inn da han med sitt angrep i flanken kunne oppnå den maksimale virkningen med sitt angrep. Dette var av stor betydning for seieren. Seydlitz adlydde ikke kongens befaling bokstavelig, men etter meningen.
En hurtig utvikling ble innledet i Prøyssen etter 1806, og etter 1888 ble oppgavetaktikken ved "Exerzierreglement für die Infanterie" obligatorisk i den prøyssiske hæren og ble senere overført til de andre hærer og senere videreutviklet i Reichswehr.
Ledere av den tyske generalstaben (1871–1919)
Helmuth von Moltke 7. oktober 1857–10. august 1888 Alfred von Waldersee 10. august 1888–7. februar 1891 Alfred Graf von Schlieffen 7. februar 1891–1. januar 1906 Helmuth von Moltke (den yngre) 1. januar 1906–14. september 1914 Erich von Falkenhayn 14. september 1914–29. august 1916 Paul von Hindenburg 29. august 1916–3. juli 1919 Wilhelm Groener 3. juli 1919–7. juli 1919 Hans von Seeckt 7. juli 1919–15. juli 1919
Struktur I fredstid var hæren oppført omkring arméinspektorat med tilknyttet armékorps. Opprinnelig var som fem inspektorat, men i 1914 var de blitt til 8. I krigstid ble disse inspektoratene omdannet til armeer. InspektoratPlasseringTilhørende armékorpsI arméinspektoratHannover,fra 1900 Berlin,fra 1914 Danzig1871: I armékorps, II armékorps, IX armékorps, X armékorpsfra 1906: I armékorps, II armékorps, IX armékorps, X armékorps, XVII armékorpsfra 1914: I armékorps, II armékorps, XVII armékorpsII arméinspektoratDresden,fra 1906 Meiningen, fra 1914 Berlin1871: V armékorps, VI armékorps, XII armékorpsab 1906: V armékorps, VI armékorps, XII armékorps, XIX armékorps fra 1914: Gardekorps, XII (1. kgl. saksiske) armékorps, XIX (2. kgl. saksiske) armékorpsIII arméinspektoratDarmstadt, fra 1906 Hannover1871: VII armékorps, VIII armékorps, XI armékorps fra 1906: VII armékorps, VIII armékorps, XI armékorps, XIII armékorps XVIII. armékorps fra 1914: XIII armékorps, IX armékorps, X armékorpsIV arméinspektoratBerlin, fra 1906 München1871: III armékorps, IV armékorps tildelt 1. bayerske armékorps, II bayerske armékorps fra 1906: III armékorps, IV armékorps tildelt I bayerske armékorps, II bayerske armékorps fra 1914:III armékorps tildelt I bayerske armékorps, II bayerske armékorps, III bayerske armékorpsV arméinspektoratKarlsruhe1871: XIV armékorps, XV armékorps fra 1906: XIV armékorps, XV armékorps, XVI armékorps fra 1914: XIII (Kgl. württembergske) armékorps, IX armékorps, XV armékorpsfra 1914 VI arméinspektoratStuttgartIV armékorps, XI armékorps, XIII armékorpsfra 1914 VII arméinspektoratSaarbrückenXVI armékorps, XVII armékorps, XXI armékorpsfra 1914 VIII arméinspektoratBerlinXI armékorps, XX armékorps, XVIII armékorps miniatyr|Tyske korpsområder 1914 De 25 armékorps (herav tre bayerske med separate numre, to saksiske og et württembergsk) besto generelt av to divisjoner. Et armékorps samlede styrke besto av 1554 offiserer, 43.317 mann, 16.934 hester og 2933 doninger.
Divisjonene besto generelt av to Infanteribrigader hver med to regiment, to kavaleriregiment av fem skvadroner (Bayern fire skvadroner) og en feltartilleribrigade med to regiment. Et infanteriregiment besto normalt av tre bataljoner, som hver hadde fire kompanier, dvs. 12 kompanier i et regiment. Utrustningen i 1912/13 avstedkom i nesten alle regiment oppstilling av et 13. maskingeværkompani.
Dessuten rådde hvert armékorps over korpstropper i form av inntil to fotartilleriregiment, en jægerbataljon, en til to pionerbataljoner, en trænbataljon samt ulike andre enheter, såsom f.eks. en telegrafbataljon, 1-2 feltpionerkompanier, 1-2 sanitetskompanier, jernbanekompanier osv.
Et infanteriregiment hadde i 1900 en styrke i fredstid på 69 offiserer, 6 leger, 1977 underoffiserer og menn samt 6 militærembetsmenn, i alt 2058 mann. Et kavaleriregiment hadde 760 mann og 702 hester. Dette styrkemål var gjeldende for regiment med stort budsjett. Regiment med middelstort eller lavt budsjett hadde en mindre styrke.
Et infanterikompani med stort budsjett hadde fem offiserer og 159 underoffiserer og menn, de med lavt budsjett hadde fire offiserer og 141 underoffiserer og menn.