Giuseppe Nogara (født 26. juni 1872 i Bellano i provinsen Como i Lombardia i Italia, død 9. desember 1955 i Udine i Friuli) var katolsk erkebiskop av Udine. Han var broren til finansmannen Bernardino Nogara, som assisterte pavene i økonomiske spørsmål. Liv og virke Bakgrunn Giuseppe Nogara bestemte seg tidlig for å søke et religiøst kall. Han var medstudent med Luigi Maria Olivares, senere biskop av Sutri og Nepi og venerabile i den katolske kirke; de gikk samtidig på gutteseminaret i Monza. Deretter var han studentved det pavelige Lombardseminaret, hvor han oppnådde lisensiatgrad i filosofi og teologi. Prest Han ble ordinert til prest den 4. august 1895 av kardinal Andrea Carlo Ferrari. Erkebiskop av Udine Den 27. januar 1928 ble han valgt til metropolitanerkebiskop av erkebispedømmet Udine. Han ble ordinert til biskop den 25. april av kardinal Willem Marinus van Rossum. Medkonsekratorene var erkebiskop Francesco Marchetti Selvaggiani og biskop Giulio Serafini.

Han fremmet byggingen av Den katolske Aksjons senter i Udine, som han høytidelig velsignet den 6. juli 1930, og arbeidet generelt utrettelig for å sikre Katolsk Aksjons brede tilstedeværelse i Friuli. Han omgav seg med flere fremtredende skikkelser som rådgivere, særlig de som ble hentet fra det nå oppløste italienske folkepartiet (forgjengeren til Kristdemokratene).

Uten å legge seg ut med fascistpartiet kjempet han i 1933 for å sikre at det slovenske språk regelmessig ble brukt til katekismeundervisning og messefeiringer i friuliske menigheter. Denne dragkampen, som Nogara også rapporterte om til Vatikanet, gikk ubemerket hen og ble til slutt tapt av biskopen. Han erklærte seg støttende til a battaglia del grano. Nogara og Italias kriger, andre verdenskrig I juli 1935 feiret han en bispedømmesynode. I lys av den uttrykte han sin sterke bekymring for moralen til folket i sitt bispedømme, Han uttrykte at den snart pågående krig kunne tolkes som en korrigerende straff av mennesket, beriunge det tilbake til en mer moralsk-asketisk tankegang; han beklaget krigens lange varighet og folkets lidelser som dens følger.

Våren 1943 engasjerte Nogara seg nok en gang for Katolsk Aksjon, og oppfordret katolikkene i sitt bispedømme til å forfølge, fremfor alt, prinsippene for katolsk moral, iblant annet deres moralske rett til å delta i det politiske liv for å forme sosial endring. Denne iveren, som nesten antydet hans utskillelse fra fascistpartiet, falmet imidlertid etter den 8. september samme år, da han begrenset seg til initiativer for å hjelpe befolkningen under krigen, snarere enn å delta aktivt i politisk og sosial debatt. Han var imidlertid en av underskriverne av det «offisielle dokument fra biskopene ved Adriaterhavskysten», undertegnet i Trieste av de friulanske prelater den 14. mars 1944, som understreket viktigheten av å respektere individets verdighet og rettigheter. Etter Nogaras syn henvendte dette dokumentet seg til både fascister, tyskere og partisaner, og oppfordret dem alle til å avstå fra bruk av vold som et middel for å løse konflikter. På den ene siden autoriserte han prekenene til fader Sigfrido Eusebio Zappaterreni, en ivrig republikaner, mens han på den andre siden i hemmelighet fremmet fader Aldo Morettis partisanaksjoner.

Sammen med sitt presteskap viet han seg til befolkningen og organiserte spesielt et omfattende hjelpesystem for deporterte, beskyttet flyktninger og ga bistand og trøst til fanger, straffedømte og sårede, samt tilbød seg personlig som mekler ved fangeutvekslinger.

Mellom desember 1944 og januar 1945 var erkebiskop Nogara hovedmekler mellom nazikommandoen i Friuli og partisanene i «Osoppo»-brigaden. Senere brukte han anledninger til å klage til den engelske general Terence Sydney Airey, kommandør for Territorio libero di Trieste etter slutten av andre verdenskrig; generalen hadde gjentatte ganger en tendens til å bagatellisere italienernes rolle i krigen for nasjonal frigjøring.

Etterkrigstiden Etter krigsslutt ble de primære målene for hans virke gjenoppbyggingen av menigheterbe i bispedømmet, organisering av lekfolket og kampen mot trusselen om spredning av kommunisme som følge av ekspansjonismen fremmet av Josip Broz Tito fra nabolandet Jugoslavia. Nok en gang satte erkebiskopen Katolsk Aksjon i sentrum for sitt arbeid, og støttet den politisk sammen med kristendemokratene. I 1947 utnevnte han fader Aldo Moretti til delegat for katolske foreninger i sitt bispedømme, en rolle han hadde til 1955. Samme år publiserte han et hyrdebrev med tittelen «In Vista della Costituzione» (I lys av grunnloven), der han, i tråd med programmet uttrykt av pave Pius XII, uttrykte håp om at de nye ledere primært ville fokusere på å fremme utdanning i skolene og anerkjenne den katolske religion som det grunnleggende prinsipp for det italienske samfunn. Nok en gang, i opptaktenn til valget i 1948, støttet han aktivt Don Moretti og benyttet anledningen til å oppfordre presteskapet til å gi sin støtte og lekfolkets støtte til ACLIs arbeid.

Fra juli 1949 gjenopptok han aktivt kampen mot trusselen om spredning av kommunismen, ekskommuniserte dens tilhengere og understreket viktigheten av å utdanne presteskapet å unngå risikoen for negative konsekvenser blant deu troende folk ved altfor lavmælte holdninger.

Etter hvert som årene gikk, ble han stadig sykere, til det punkt at han våren 1953 fikk selskap av msgr. Luigi Cicuttini som hjelpebiskop, og som han selv bispeviet. I sine senere år engasjerte han seg også aktivt i gjenoppbyggingen av bispedømmets seminar, som ble hardt bombet i 1944, som hans etterfølger senere fullførte.

Han døde i Udine den 9. desember 1955.

Sprikende vurderinger Historiske forskerne Alessandra Kersevan og Pierluigi Visintin beskrev biskop Nogara som en tvetydig mann og en tilhenger av fascisme. Historikeren Tarcisio Venuti definerte ham i stedet som «like langt fra kandidatene, [som] pave Pacelli selv». «Han var ikke fascist; han var absolutt antikommunist, og han var ikke den eneste; Osoppo-partisanene selv var det».

Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er:

Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) Kardinal Girolamo Bernerio, O.P. (1540-1611) Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) Pave Benedikt XIII (1649-1730) Pave Benedikt XIV (1675-1758) Pave Klemens XIII (1693-1769) Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil, B. (1718-1802) Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) Kardinal Carlo Odescalchi, S.J (1785-1841) Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) Pave Pius X (1835-1914) Pave Benedikt XV (1854-1922) Kardinal Willem Marinus van Rossum, C.SS.R. (1854-1932) *1918 Erkebiskop Giuseppe Nogara'' (1872-1955) *1928noga, lest 19. oktober 2025

Referanser

Kategori:Italienske katolske biskoper Kategori:Linjen Rebiba Kategori:Personer fra provinsen Como