se tekst
Rødecolobuser er en artsrik slekt av afrikanske bladspisende aper. Gruppen ble tidligere ansett som en underslekt av Procolobus, som nå kunn omfatter grønnkolobusape.Groves, C.P. (2005), i Wilson, D.E., Reeder, D.M. (red.): Mammal Species of the World: A Taxonomic and Geographic Reference (3. utg.). Baltimore: Johns Hopkins University Press. side 170. ISBN 0-801-88221-4. OCLC 62265494. Rødcolobusenes nærmeste slekninger er de svarthvite kolobusapene (slekten Colobus), og noen arter opptrer i blandede grupper diademmarekatt.Ghiglieri, M. (1988): East of the Mountains of the Moon: Chimpanzee Society in the African Rain Forest, The Free Press, side 238. Den vestlige rødcolobusen jaktes ofte på av sjimpanse, som noen steder har en tydelig påvirkning av colobusbestanden.Ebola Cote d'Ivoire Outbreaks
Medlemmene av denne slekten finnes i Vest-, Sentral- og Øst-Afrika, og de forskjellige artene har i spredte utbredelsesormråder som i noen grad overlapper i Sentral-Afrika. De er primært atrelevende og de fleste er begrenset til fuktige skoger, men Zanzibar rødecolobus foretrekker kystkratt og krattskog. Rødecolobuser er svært følsomme for jakt og ødeleggelse av habitater, og har blitt omtalt som sannsynligvis den mest truede taksonomiske gruppen av primater i Afrika.Mittermeier, R.A., Ratsimbazafy, J., Rylands, A.B., Williamson, L., Oates, J.F., Mbora, D., Ganzhorn, J.U., Rodríguez-Luna, E., Palacios, E., Heymann, E.W., Kierulff, M.C.M., Yongcheng, L., Supriatna, J., Roos, C., Walker, S., & Aguiar, J.M. (2007). Primates in Peril: The World's 25 Most Endangered Primates, 2006–2008. Primate Conservation 2007 (22): side 1-40 Hvis man følger den taksonomiske behandlingen som anbefales i «Mammal Species of the World» vurderes alle arter unntatt P. gordonorum, P. semlikiensis, P. oustaleti og P. tholloni (som er sårbare) av IUCN som truet eller kritisk truet. På grunn av denne sårbarheten har det blitt foreslått at rødcolobuser er gode indikatorarter for helsen til Afrikas tropiske skoger. Dette har ført til at forskere oppfordrer til at de bevares som paraplyarter.
Arter Det er uklart hvor mange arter som faktisk inngår i slekten. Arten utgjør et artskompleks der arter med overlappende utbredelse har en hyridiseringssone i Sentral-Afrika. Listen under er reflektere derfor muligens ikke de faktiske biologiske artsgrensene:
Piliocolobus bouvieri (Rochebrune, 1887), finnes i Den demokratiske republikken Kongo i to områder nord for Kongoelva. Piliocolobus foai (Pousargues, 1899), finnes i to områder på vestbredden av Tanganyikasjøen. Piliocolobus langi (Allen, 1925), lever i regnskogen mellom elvene Kongo og Mongala. Piliocolobus parmentieri (Colyn & Verheyen, 1987), finnes i et mindre område på sørbredden av Kongelva. Piliocolobus waldronae (Hayman, 1936), finnes i kystskog mellom Elfenbenkysten og Ghana. Piliocolobus epieni (Grubb & Powell, 1999), i elvedeltaet til Nigerfloden. Piliocolobus oustaleti (Trouessart, 1906), vidt utbredt i skogområdene nord for elvene Kongo og Mongana. Piliocolobus pennantii (Waterhouse, 1838), finnes i små områder langs kysten og elver ved Guineabukta. Piliocolobus preussi (Matschie, 1900), finnes i to små områder Gabon. Piliocolobus semlikiensis (Colyn, 1991), lever i et lite område nordøst i Den demokratiske republikken Kongo, mellom Semliki-dalen og Ruwenzori-fjellene. Piliocolobus rufomitratus (Peters, 1879), finnes i mangroveskogen langs Tana i Kenya. Piliocolobus tholloni (Milne-Edwards, 1886), finnes over store områder sør for Kongoelva. Ugandisk rødcolobus, Piliocolobus tephrosceles (Elliot, 1907), finnes i spredte bestander langs sjøene i Riftdalen, hovedtyngen i Kibale nasjonalpark. Piliocolobus badius (Kerr, 1792), tre underarter spredt langs kysten fra Senegal til Ghana. Piliocolobus kirkii'' (Gray, 1868), finnes i skog og krattlandskaper nord på øya Unguja, Zanzibar.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori: Dyreaper