Israels nasjonalkanal (National Water Carrier, hebraisk המוביל הארצי, HaMovil HaArtzi) er det største vannprosjektet i Israel, utbygd av landets nasjonale vannselskap, Mekorot, og fullført i 1964. Hovedformål er å transportere ferskvann fra Jordanelvens nedbørsområde fra et uttak ved Genesaretsjøen nord i landet til befolkningssentra og det tørre Negev i sør. Anlegget er omkring 130 km langt. Anlegget består av store rør, åpne kanaler (akvedukter), tuneller, reservoar og store pumpestasjoner.
Historie De første skissene til et vannanlegg er eldre en staten Israel. Allerede Theodor Herzl skrev om å bruke Jordanelva til irrigasjon, i tillegg til å bruke sjøvann til strømproduksjon ved å kanalisere det i retning dødehavet gjennom Beit She'an- og Jordandalen. I 1940-åra utviklet ingeniøren James Hayes planer for å hente vann fra Litani- og Jordanelvene.
Til slutt skulle det bli Johnston-planen, også kjent som Jordan Valley Unified Water Plan, som skulle danne grunnlag for utbygging. Den fordelte vannet mellom landene i Jordanelvas nedbørsområde med des største tilførselselvene Hasbani, Banias, Dan og Jarmuk. Vannet ble fordelt med 40 % til Israel, 45 % til Jordan og 15 % til Syria og Libanon. Planen ble fremforhandlet mellom partene i årene 1953–55 av USA med utgangspunkt i et initiativ fra UNRWA. Hele det integrerte nedbørsområdet ble anslått til å ha en gjennomsnittlig årlig vannføring på 1287 millioner m³ som etter planen skulle fordeles med 35 millioner m³ i året til Libanon, 132 til Syria, 720 til Jordan og 400 millioner m³ i året til Israel. Det meste av det som tilkom Israel var restvannføring i Jordan-elven etter at partene hadde tatt ut sine kvoter. Av politiske årsaker ble ikke planen vedtatt av Den arabiske liga, som ikke anerkjente staten Israel, men den ble allikevel de facto godkjent. Tall og data om vannføring og vannbruk i regionen må behandles med forsiktighet, de er politiserte og det mangler omforente beskrivelser.
I 1953 startet den konkrete planleggingen, fullført i 1956. Bygging startet i 1959, og i 1964 ble nasjonalkanalen innviet av statsminister Levi Eshkol, til en kostnad på 420 millioner israelske lire. Kanalens kapasitet da den stod ferdig var på 320 millioner m³ i året, ifølge Israel fremdeles innenfor Johnston-planens rammer.
Utbyggingen bidro til økt spenning med nabolandene som tok avstand fra Johnston-planen og gjorde forsøk på å avlede Hasbani og Banias-elvene slik at de fikk utløp sør for Israels anlegg. Konflikten, kjent som Krigen om vannet, regnes som opptakten til Seksdagerskrigen hvor Israel blant annet sikret seg kontroll over flere av Jordanelvas kilder i Golanhøydene. Odd Bull har beskrevet konflikten i sine memoarer fra tiden som leder av UNTSO.
Opprinnelig var 80 % av vannet allokert til jordbruk, 20 % til drikkevann. Dette endret seg med befolkningsvekst og økende levestandard, til man i 2010 regnet med at 80 % ville gå til drikkevann. Som en del av fredsavtalen i 1994, blir 50 millioner m³ årlig overført til Jordan årlig.
I senere år har investeringer i anlegg for avsalting redusert avhengigheten av nasjonalkanalen som drikkevannskilde, og gjort det mulig å avlede mindre vann fra den tørkerammede Genesaretsjøen. I 2016 regnet man med at det bare var mulig å ta ut 25 millioner m³, mot 300 millioner et tiår tidligere.
Rute
Kanalens inntak er ni flere hundre meter lange rør under den nordlige delen av Genesaretsjøen. Derfra går vannet til et reservoar og pumpestasjon ved bredden, der fire pumper løfter vannet til tre trykksatte rør og opp fra -213 til 44 moh og den åpne Jordankanalen. Kanalen renner ut i Tzalmon-reservoaret, hvor en ny pumpestasjon løfter vannet 115 meter til Ya'akov-tunnelen. Derfra går den ut i den åpne Beit Netofa-kanalen, gjennom Eshkol rensestasjon og ut i rør til Yarkon-Negev-systemet øst for Tel Aviv.
Økologi Siden 1960-tallet har Dødehavets areal skrumpet inn med en tredjedel, delvis tilskrevet Israels nasjonalkanal og andre irrigasjonsprosjekt. Årlig tilsig er estimert til under 100 millioner m³, under en tiendedel av mengden før Joghnston-planen. Et resultat av dødehavets innskrumping er synkehull langs bredden, der saltlag skylles bort av styrtregn.
Referanser
Kategori:Vannforvaltning Kategori:Israel Kategori:Akvedukter