Opalenica (tysk: Opalenitz, 1943–1945 Oppenbach) er en by i det vestlige Polen, i Storpolens voivodskap, Nowy Tomyśl-powiaten. Den er administrasjonssenter i den bymessige landkommunen Opalenica. Den er administrasjonssenter i den bymessige landkommunen Opalenica. Byen ligger ved elven Mogilnica, omtrent 40 kilometer vest for Poznań. Opalenica fikk bystatus i 1400. I 2024 hadde byen 9 262 innbyggere.

Herb

Opalenica har et våpenskjold som viser et grønt roseskudd med tre røde blomster på et sølvfarget (hvitt) felt, med en gullfarget (gull) nøkkel lagt diagonalt over det. Våpenskjoldet dateres tilbake til 1616. Det ble formelt fastsatt i kommunens vedtekter 6. desember 2002.

Historie

miniatyr|200x200pk| Den vestlige fasaden til den gotiske kirken St. Matthew med klokketårnet stående ved siden av miniatyr|150x150pk| Nyklassisk prestegård i Opalenica Den første omtalen av Opalenica – i et dokument utstedt av Władysław Jagiełło – dateres tilbake til 1393. Byen, som fortsatt ble omtalt som en landsby, ble deretter innløst av kongen fra pant og gitt tilbake til sin tidligere eier, kalt Ticza (dvs. Dietrich eller Thietmar) Bar (etternavnet forekommer også i dokumenter som Ber, Baer og Beer).Grunnleggelsen under Magdeburg-loven må ha funnet sted mellom 1399 (da den ble nevnt som en landsby) og 1401, da kirken St. Mateusz allerede eksisterte, men lokasjonsdokumentet har ikke overlevd. Historikere nevner et dokument fra 1404, som ikke har overlevd, og som tildelte byen et skjæreverk, en slakterbutikk, to bakerier, to såpefabrikker og to tekstilboder. I et dokument fra 1405 nevnes borgermesteren i Opalenica.

I årene 1405–1435 ble byen pantsatt til familien Stęszewski av Łodzia-våpenet. Deretter, i årene 1435–1450, ble den eiendom til familien Szamotulski. I 1445 ble byen overdratt til biskopen av Poznań, Andrzej av Bnin, også av Łodzia-våpenet, som snart ga den videre til sin fetter, castellan av Santok, Piotr av Bnin og Opalenica. I 1453 var Piotr den første som tok etternavnet Opaleński, som senere ble endret til Opaliński. Opalenica forble i hendene på hans etterkommere i tre århundrer, frem til Leon Wojciech Opaliński døde i 1775.

Familien Opaliński eide et slott som lå utenfor byen, ved bredden av elven Mogilnica, forbundet med en kanal til vollgraven som omgir bygningen. Slottet ble først nevnt i 1445. På 1400-tallet var byen liten. I 1458 sendte byen bare én soldat til ekspedisjonen til Malbork under trettenårskrigen mot Den tyske orden.

I 1539 ga den polske kongen Sigismund den gamle byen et privilegium til å arrangere tre messer i året og et ukentlig marked, noe som imidlertid ikke førte til betydelig utvikling. Byen ble registrert i historiske skattedokumenter. I 1580 betalte innbyggerne skatt for 40 hus, 3 urbane voloster og 4 bakerier. De ble også ledsaget av 6 husholdere og 6 håndverkere.

På oppdrag fra Anna Opalińska laget Mateusz Kossior i 1585 en altertriptyk for Opalenica, hvorav kun predellaen har overlevd til i dag og er bevart i Erkebispedømmets museum i Poznań.

I 1607 ble en lokal skole, badehus og murgård registrert i byen. I 1627 ble byen rammet av en pestepidemi. I 1646 fornyet den polske kongen Władysław IV privilegiet til å organisere markeder og messer, men byen beholdt sin landbrukskarakter. I 1641 ble en linmaker, smed og bødker notert, og i 1662 en buntmaker.

På 1700-tallet ble byen rammet av en ny pestepidemi (i 1708) og flere branner. Under den største, i 1731, brant 42 hus, prestegården og et sykehus – sistnevnte først nevnt i 1595 – ned. I 1747 ble byens skredderlaug stiftet.

Tiden for delingene av Polen miniatyr|200x200pk| Den tidligere evangeliske kirken St. Joseph miniatyr|212x212pk| Det ikke lenger eksisterende trerådhuset i Opalenica (1800-tallet) I 1793, som et resultat av den andre delingen av Polen, ble Opalenica en del av det prøyssiske styret. I 1800 hadde byen 775 innbyggere. Etter det seirende andre Stor-Polen-opprøret i 1806 for polakkene, ble byen en del av Poznań-avdelingen innenfor grensene til hertugdømmet Warszawa i årene 1807–1815. I 1810 økte antallet innbyggere til 847, bosatt i 139 hus.

I 1815, ved avgjørelsen fra Wienerkongressen, ble hertugdømmet Warszawa delt, og Stor-Polen ble igjen en del av kongeriket Preussen som storhertugdømmet Posen, og senere som provinsen Posen. I 1816 hadde byen 828 innbyggere. Opaliński-slottet, som hadde falt i ruiner, ble revet etter ordre fra de prøyssiske myndighetene, og vollgraven ble fylt med steinsprut. Som en del av germaniseringspolitikken under Kulturkampf-tiden, bygde de tyske myndighetene en evangelisk skole og en kirke for å tiltrekke seg tyske kolonister. Navnet på byen på den tiden var Opalenitz. Et mer polsk-klingende navn (brukt av polakker og i noen kilder) er Opalenitza.

En viktig begivenhet var åpningen av Marchijsko-Poznańska jernbanen 26. juni 1870 (Poznań–Zbąszyń–Gubin med en filial til Frankfurt (Oder)). Jernbanenettet ble utvidet i 1881, da jernbanelinjen til Grodzisk Wielkopolski ble åpnet. I 1884 ble det opprettet en sukkerfabrikk. I 1886 ble Opalenica Narrow Gauge Railway åpnet (den eldste smalsporede jernbanen i Stor-Polen). Den 14. september 1896 fant en hendelse sted på jernbanestasjonen som fikk stor oppmerksomhet i det tyske imperiets parlament. En mengde troende samlet seg der med et orkester og bannere for å ønske erkebiskopen av Poznań, Florian Stablewski, velkommen, da han var på vei tilbake etter å ha besøkt sognet i Wielichów. Politikommissær Carnap betraktet denne demonstrasjonen som anti-tysk og begynte å mishandle de forsamlede polakkene verbalt, og arresterte fjorten deltakere som senere ble stilt for retten. Fem år senere kom erkebiskopen tilbake for å feire 500-årsjubileet for Opalenica.

I 1912 hadde byen en befolkning på 3 529.

Mellomkrigstiden Fra 27. desember 1918 befant Opalenica seg innenfor rekkevidden av opprøret i Stor-Polen. Den 2. januar 1919 ble det organisert opprørsenheter i byen, som under kommando av Edmund Klemczak satte i gang for å kjempe for frigjøringen av Zbąszyń. Enheten kjempet frem til våpenhvilen, og under kampene ble seks opprørere drept, den første blant dem var Antoni Kozak, som en av gatene i byen ble oppkalt etter. I mellomkrigstiden tilhørte Opalenica Polen. Den 14. mai 1922 ble det første monumentet i Polen til storpolske opprørere avduket på sognekirkegården.

Andre verdenskrig Under septemberkampanjen var ikke byen i krigssonen, og den eneste hendelsen var at to bomber ble sluppet nær stasjonen. Opalenica ga navnet sitt til ON "Opalenica"-bataljonen. Byen befant seg i territoriene som ble innlemmet i det tredje riket. Den 7. desember 1939 fant de første deportasjonene av polakker til Generalguvernementet sted. Den 16. mars 1940 ble sogneprest fr. Teodor Zimoch fengslet i Dachau-leiren og deretter overført til leiren i Gusen, hvor han døde 29. november 1940. I 1943 ble byens navn endret til Oppenbach. Den 26. januar 1945 gikk den røde hæren inn i Opalenica uten kamp.

Økonomi

miniatyr| En kopi av Lech -motorsykkelen designet og bygget i Opalenica under den andre polske republikken . I første halvdel av 1800-tallet var tekstilindustrien den dominerende produksjonsvirksomheten i Opalenica, og tekstiler ble produsert i fabrikker. Først i andre halvdel av århundret begynte større industribedrifter å utvikle seg i byen, blant annet et sukkerraffineri, en sementfabrikk, en fabrikk for sandprodukter, en acetylenfabrikk og et bryggeri.

Mellomkrigstiden Under den andre polske republikken hadde byen hovedsakelig en service- og handelsorientert økonomi. De største arbeidsgiverne var det lokale sukkerraffineriet og de polske statsjernbanene (PKP).

Opalenica er også fødestedet til den første polske motorsykkelen kalt Lech. I årene 1929–1932 opererte den første motorsykkelfabrikken i Polen i byen, grunnlagt av Wacław Sawicki, ingeniør Władysław Zalewski og Józef Braniewicz fra Opalenica. Fabrikken produserte motorsykler under det symbolske navnet LECH. Det var den første polske serieproduserte motorsykkelen der sentrale komponenter som motor, ramme og frontfjæring var utviklet av ingeniør Zalewski selv. Motorsykkelen ble offentlig presentert i 1929 under den nasjonale utstillingen i Poznań, hvor den ble tildelt sølvmedalje. Ugunstige tollreguleringer og manglende interesse fra Forsvarsdepartementet hindret videre utvikling av fabrikken. Produksjonen opphørte i 1932, blant annet som følge av mislykkede forsøk på å omdanne virksomheten til et aksjeselskap, samt den globale økonomiske krisen.

Folkerepublikken Polen I løpet av perioden med Folkerepublikken Polen var det største produksjonsanlegget i byen sukkerfabrikken "Opalenica", som på det tidspunktet var den nest største i landet. I tillegg fantes det blant annet kooperativet for funksjonshemmede, "Krosno", som produserte dekorative tekstiler og stylonstoffer, samt rundt 40 håndverksbedrifter.

Demografi

Alderspyramiden for Opalenicas befolkning i 2014.

ingen|miniatyr|600x600pk

Severdigheter

miniatyr|244x244pk| Hovedalteret til kirken St. Matthew i manneristisk stil miniatyr|258x258pk| Kirkegårdskapell i Opalenica Byen hadde aldri forsvarsmurer, ettersom innbyggerne i tilfelle fare søkte tilflukt bak murene til et nærliggende slott. Dette bidro til at Opalenica alltid hadde en relativt beskjeden utvikling, noe som også ble påvirket av det myrlendte terrenget. På det rektangulære torget – som kun hadde tre tilførselsgater – sto det et rådhus i tre. De enetasjes bygningene rundt torget, typiske for småbyer i Stor-Polen, er bevart til i dag.

Blant de viktigste severdighetene kan følgende nevnes:

Sen-gotisk kirke til St. Mateusz – Den første trekirken i Opalenica ble grunnlagt 29. september 1401. Den ble revet i 1603. På dens sted beordret Jan Opaliński, herre av Opalenica og våpenføreren av Łodzia, byggingen av en murkirke i gotisk stil. Mester Wojciech Ruda designet kirken, inspirert av den nærliggende kirken til Jomfru Maria i Poznań, nær katedralen. Dette var en enkeltromsbygning, opprinnelig uten tårn. På nordsiden ble det bygget et etasjebygg, som åpnet mot hovedrommet gjennom tre arkadiske buer. Byggingen av kirken ble fullført i 1620. Presbyteriet ble dekket av et to-bue-krysshvelv med lunetter, dekorert med stukkverk og freskomalerier av de fire evangelistene. Den fire-bue hovedskuten ble dekket av et murhvelv støttet på seks åttekantede søyler arrangert i to rekker. Disse søylene og hvelvet ble fjernet i 1929, og hovedrommet ble dekket av et trepanelert, pusset tak som imiterte krysshvelv med lunetter, lik det i presbyteriet. I det andre halvåret av 1600-tallet ble det på sørsiden bygget et lite kvadratisk kapell, hvor medlemmer av Opaliński-familien ble begravet. Dette kapellet, til Ændringens Kapell, kollapset i 1837, men ble snart gjenoppbygget. Tårnet, som var tilknyttet den vestlige fasaden av kirken, brant under bybrannen i 1731 og ble aldri gjenoppbygd, til tross for mange forsøk. Først i 2001 ble et nytt, frittstående klokketårn bygget, som også reflekterte kirkens stil. Begravelseskapell (likhus eller dødsrom) i manneristisk stil (første halvdel av 1600-tallet) ved St. Mateus kirke. Rundt kirken var det en kirkegård, som ble avskaffet på andre halvdel av 1800-tallet, og de dødes levninger ble flyttet til krypten i kapellet. Fasaden på kirken var også utført i samme stil, som vitnesbyrd om de bevarte restene av kirkens opprinnelige fasade. Neoklasiisistisk prestegård, som ligger i parken ved St. Mateus kirke. Bygningens form er inspirert av adelsgårder: den har en tre-søylet portiko og et to-skråtak med gavler. Bygningen ble oppført på stedet for den tidligere treprestegården, som stammer fra begynnelsen av 1600-tallet.