Finalen i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1994 var en ishockeykamp som fant sted den 27. februar 1994 i Håkons Hall i Lillehammer for å avgjøre vinneren av ishockeyturneringen under Vinter-OL 1994.
Sverige vant sitt første OL-gull i ishockey etter at de slo Canada 3–2 i en spennende og dramatisk OL-finale. Svenskene klarte å tvinge kampen til spilleforlengelse ved å utligne til 2−2 med under to minutter igjen av ordinær tid. Etter målløs overtidsperiode måtte en OL-finale for første gang avgjøres med en straffeslagskonkurranse. Sverige vant kampen 3−2 da det 20 år gamle talentet Peter Forsberg satte inn det avgjørende målet med en frekk straffefinte og målvakt Tommy Salo blokkerte Paul Kariyas påfølgende forsøk.
Veien til finalen Canada Etter at Sovjetunionen hadde dominert olympisk ishockey fra 1956 til 1988 ble ishockeyturneringen under Vinter-OL 1994 ansett som den mest åpne noensinne. Canada ble nevnt som en av favorittene til å vinne gull, og det var store forhåpninger om å vinne OL-gull for første gang siden 1952.
Det canadiske landslagsprogrammet fortsatte med det samme konseptet som ble brukt i 1984, 1988 og 1992. I 1983 startet Hockey Canada det såkalte «Program of Excellence», hvis formål var å forberede et landslag til vinter-OL hvert fjerde år. Dette landslaget spilte en hel sesong sammen over hele verden mot både landslag og klubblag, og tiltrakk seg ofte de største fremtidige NHL-talentene. Da Den internasjonale olympiske komité (IOK) i 1986 stemte for å tillate profesjonelle idrettsutøvere å konkurrere i OL, kunne det canadiske laget fra 1988 forsterke troppen med veteraner med NHL-erfaring og, i noen få tilfeller, aktive NHL-spillere som hadde særavtaler eller var i kontrakttvister med klubbene sine.
Landslagstrener Tom Renney og general manager George Kingston startet forberedelsene til OL i september 1993. Tilbake fra OL-laget i 1992 var Brad Schlegel, og dannet en kjerne sammen med veteraner som Chris Kontos og Wally Schreiber. Veteranene ble komplementert av unge talenter som Paul Kariya (draftet som nummer fire av Mighty Ducks of Anaheim i 1993) og Brian Savage (draftet av Montréal Canadiens i 1991). Etter en skuffende Izvestija-turnering i desember ble laget ytterligere forsterket av proffspillere som Brad Werenka (Edmonton Oilers), Greg Johnson (Detroit Red Wings) og Mark Astley (HC Ambrì–Piotta). Det canadiske laget hadde håpet på å kunne utvelge Toronto Maple Leafs-løperen Glenn Anderson. Men klubbledelsen valgte ikke å frigi ham da de ble informert om av NHL at hvis han forlot klubben for å delta i OL ville han bli plassert på «waivers», en overgangsliste hvor de andre lagene i ligaen kunne hente ham gratis i løpet av 24 timer.
Derimot ble laget forsterket av den tsjekkiskfødte NHL-spilleren Petr Nedvěd, som hadde blitt valgt som nummer to av Vancouver Canucks i NHL-draften i 1989 og deretter hadde hoppet av til Vesten. Etter en turbulent sesong hvor han hadde pådratt seg byens vrede og irritasjon var han nå i en heftig kontraktdisputs med sin klubb og nektet følgende å møte opp på treningsleiren innen 1993/94-sesongen. I stedet ønsket han seg en trade til en annen klubb og uttrykte ønske om å spille for Canada i OL. Etter at han hadde fått canadisk statsborgerskap i juli 1993 ble han erklært spilleberettiget av IIHF den 26. desember 1993. Selv om at han forsterket laget betraktelig med sine offensive ferdigheter, ble det stilt spørsmålstegn til Nedvěds lojalitet og motiver for å representere Canada. General manager Kingston forsøkte å berolige skeptikerne: «Dette er ikke et fornuftsekteskap. Fra begynnelsen var det tydelig at Petr ønsket å bli en olympier fordi han ønsket å gjøre noe for Canada. Å spille for Canada er en vinn-vinn-situasjon for alle. Vancouver vil få mer verdi i en trade hvis Petr spiller bra... Uten tvil bringer Petr en ekte offensiv komponent til laget, og han bringer også et nivå av iherdighet og erfaring.» AHL-målvakten Corey Hirsch var udiskuterbart lagets førstemålvakt. Han hadde håpet på å få en plass i New York Rangers' treningsleir men ble i stedet bedt av farmerlaget om å representere Canada i OL. Hirsch så innledningsvist beslutningen som en degradering, men turneringen skulle vise seg å bli et vendepunkt for hans proffkarriere.
Canadierne startet turneringen oppskriftsmessig med en 7–2 seier over Italia, hvor Nedvěd og Kontos scoret to ganger hver og Kariya noterte seg for tre assist. Canada sikret deretter en 3–1 seier over Frankrike takket være tomålsscorer Todd Hlushko i fjerderekken. I kampen mellom Canada og USA ble canadierne tildelt to straffeslag hvorav Nedved utlignet til 2–2 på det ene. De ledet 3–2 innen siste spillminutt men en omdiskutert utvisning på Felix Joseph for hooking på USAs Brian Rolston med 42 sekunder igjen førte til at amerikanerne kunne spille seks mot fire. Todd Marchant utlignet til 3-3 med 28 sekunder igjen av kampen som endte uavgjort. I oppgjøret mot Slovakia ble canadiernes to store svakheter i turneringen – ett ineffektivt overtallsspill og forsvaret – tydelige da slovakerne vant 3–1. På tross av en scoring av Kariya etter 01:09 overtok slovakerne initiativet i kampen og canadierne klarte ikke å konvertere noen av deres sju overtallsmuligheter. Slovakerne derimot var effektive, hjulpet av godt målvaktsspill fra Eduard Hartmann, før Jozef Daňo punkterte kampen med et mål i tomt bur i undertall med 11 sekunder igjen. For å gjøre vondt verre pådro Todd Warriner seg en benskade som betød at han var ute for resten av sesongen. I gruppespillets siste kamp ble canadisk «grit» – råstyrke, viljestyrke og utholdenhet – avgjørende da Canada vant 3–2 over Sverige. Dermed sikret de andreplass i gruppen og skulle møte Tsjekkia i kvartfinalen.
Kvartfinalen mot tsjekkerne ble et nervepirrende drama. Otakar Janecký åpnet scoringen for tsjekkerne med et mål i undertall med 25 sekunder igjen av første periode etter å ha snappet opp pucken fra Greg Johnson. Canada utlignet i andre periode da Brian Savage brøt seg fri fra en duell med Richard Žemlička i rundvantet. Han stormet inn foran mål og skøt pucken inn under tsjekkernes målvakt Petr Bříza. Men canadierne tapte pucken for ofte, inkludert stjernen Kariya i nøytral sone, hvoretter tsjekkerne tok deretter tilbake kontrollen over spillet. Corey Hirsch gjorde en dobbeltredning på Radek Ťoupal og Roman Horáks forsøk, men ble til slutt slått av Jiří Kučera ved tiden 35:42, etter at han hadde fått en pasning fra Janecký i midtsonen. Tsjekkia tok ledelsen til 2–1 og gikk på defensiven i tredje periode. Canadierne ga seg ikke opp og klarte til slutt å utligne til 2–2 på noe som innledningsvist så ut som en ufarlig episode. Under et tsjekkisk linjebytte klarte Greg Johnson å slippe pucken i midtsonen til Dwayne Norris som, selv om han ble hektet av Ťoupal, fikk sendt pucken til Brian Savage. Han skøt pucken i mål på tiden 54:35. Kampen var uavgjort 2–2 etter ordinær tid og kampen fortsatte nå med 10 minutters spilleforlengelse. Ved tiden 65:49 pådro Martin Hosták seg en utvisning på Jean-Yves Roy. I den etterfølgende droppen i offensiv sone vant tsjekkiskfødte Nedved pucken, sendte den tilbake til Brad Werenka som skøt fra. Bříza reddet skuddet, men på returen satte Kariya pucken i mål på tiden 65:54 og sikret dermed canadisk avansement.
Sverige Sverige ble også ansett som en av gullfavorittene i turneringen. Laget ble ledet av Curt «Curre» Lundmark, som hadde vært landslagstrener siden 1990. Under hans ledelse hadde Sverige vunnet VM-gull i 1991 og 1992. Svenskene ønsket å revansjere skuffelsen fra Vinter-OL 1992 hvor de også hadde vært favoritter, men hadde røket ut i kvartfinalen til Tsjekkoslovakia og endt på en 5. plass.
Det svenske laget besto av en solid blanding av erfarne veteraner og unge talenter fra den svenske Elitserien. Blant veteranene hadde man Tomas Jonsson og løperne Håkan Loob og Mats Näslund, som til sammen hadde vunnet Stanley Cup-troféer og spilt over kamper i NHL. Jonsson hadde vunnet VM-gull i 1991, OL-bronse i 1980 og Stanley Cup med New York Islanders i 1982 og 1983; Loob hadde vunnet VM-gull i 1987 og 1991 og Stanley Cup med Calgary Flames i 1989; mens Näslund hadde vunnet VM-gull i 1991 og Stanley Cup med Montréal Canadiens i 1986. Blant de yngre spillerne hadde man den 20-årige løperen Peter Forsberg og backen Kenny Jönsson. Forsberg hadde blitt draftet som nummer seks av Quebec Nordiques i 1991 og signert kontrakt med dem; Jönsson var førsterundevalget til Toronto Maple Leafs i NHL-draften i 1992.. Målvaktssiden ble ansett som lagets største spørsmålstegn. Håkan Algotsson, Michael Sundlöv og Tommy Salo var alle unge, relativt ukjente selv i Sverige, og ingen hadde deltatt i tidligere internasjonale turneringer.
På tross av favorittstempelet spilte Sverige ujevnt i gruppespillet. I gruppespillet ble særlig Forsberg kritisert av svenske medier for sitt ujevne spill, en kritikk som Lundmark mente var urettferdig. I åpningskampen slet de lenge mot 12. seedede Slovakia i en kamp som endte uavgjort 4–4. To dager senere sikret de en forskriftsmessig seier over Italia (4–1) etter at de scoret to mål i de første fire minuttene av tredje periode. I gruppespillet tredje kamp knuste de Frankrike 7–1. Deretter vant de 6–4 over den potensielle medaljekandidaten USA, ledet an av Patrik Juhlins hattrick. Gruppespillets siste kamp mot Canada endte med et 2–3 tap, og da slovakerne vant sin siste kamp betød dette at Sverige endte som nummer tre i gruppen og skulle møte Tyskland i kvartfinalen.
Innen kvartfinalen hadde den svenske trenerstaben besluttet å spille med Håkan Algotsson, men han måtte forlate troppen på kampdagen etter at kona hadde dratt til fødeavdelingen. Tommy Salo tok derfor plass i mål, hvor han storspilte på tross av kraftig tysk press hvor svenskene har problemer med å forlate egen sone. Tyskerne mistet imidlertid kapteinen Uli Hiemer til en skulderskade etter en kollisjon med Peter Forsberg i vantet og deretter Mirko Lüdemann til en skulderskade. Dermed måtte tyskerne spille med kun fem backer i stedet for syv. Kampen er treg og uspektakulær mellom to lag som spiller tett defensivt. Først etter trettifire minutter åpner Sverige scoringskontoen da Fredrik Stillman mottar en pasning fra Jonas Bergqvist bak det tyske målet og setter inn pucken bak den tyske målvakten Helmut de Raaf til 1–0. I tredje periode ble svenskene utsatt for et hardt tysk press og tyskerne har flere gode sjanser. Men da Dieter Hegen mister pucken i en soneinngang snapper Mats Näslund og leder en overgang. Han sender pucken bakover til Stefan Örnskog som skyter pucken på mål. Selv om skuddet ikke var alverdens ser de Raaf pucken for sent og Sverige økte ledelsen til 2–0 på tiden 47:42. Ett minutt senere pådro Leo Stefan seg en unødvendig utvisning for etter å ha skubbet Magnus Svensson i ryggen og pådrar seg en unødvendig utvisning for charging. I det etterfølgende overtallsspillet tar Svensson ansvaret i egne hender og skyter pucken i mål fra blålinjen til 3–0, som også ble sluttresultatet.
Oversikt Runde MotstanderResultatGruppespillMotstanderResultat 7–2Kamp 1 4–4 3–1Kamp 2 4–1 3–3Kamp 3 7–1 1–3Kamp 4 6–4 3–2Kamp 5 2–3GruppespillMotstanderResultatSluttspillMotstanderResultat 3–2 e.s.f.Kvartfinaler 3–0 5–3Semifinaler 4–3
Kampen Referat Mange kjente personer, deriblant kong Carl XVI Gustaf og den svenske kongefamilien, kong Harald V og den norske kongefamilien, den danske kongefamilien og IOK-president Juan Antonio Samaranch fulgte med på finalen fra tribunen. Finalen skulle vise seg å bli en av de mest nervepirrende i historien.